Hva får en hvit amerikansk kvinne til å skrive om slummen i Mumbai? I bokens etterord forklarer Katherine Boo:
Forfatter: Katherine Boo
Tittel: Bak den Vakre Fasaden: Liv, Død og Håp i Mumbais Slum (2013) - opprinnelig: Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Undercity (2012).
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 300 sider
Plot (hentet fra bokens bakside): Asha er slummens dronning, tenåringen Abdul lever av å videreselge de rikes avfall, Kalu er skrapmetalltyv - dette er tre av hovedpersonene i en sann og inspirerende historie fra et av Indias utallige slumområder. Annawadi-slummen ligger i skyggen av luksushotellene ved Mumbais flyplass. Mens hotellene symboliserer Indias sterke økonomiske vekst, er Annawadi en hengemyr av bunnløs fattigdom og hjerteskjærende elendighet. Men Bak Den Vakre Fasaden viser hvordan ambisjoner og fremtidshåp kan blomstre i selv de mest utpinte omgivelser. Abdul vil bli rik på å sortere søppel. Asha håper datteren skal bli den første i slummen med høyere utdannelse. I denne rystende, men hjertevarme fortellingen går fremtidshåp og tilbakeslag hånd i hånd. Religion, kastesystem, sex og maktkamp utgjør brutale krefter som enkeltmenneskets håp kolliderer med. Motet og fantasien kjenner imidlertid ingen grenser for Abdul, Asha og de andre. Katherine Boo har fulgt innbyggerne i Annawadi i årevis. Hun skildrer med dyp innsikt og skarp humor hva som binder menneskene sammen bak Indias nyrike luksus. Dette er et usentimentalt møte med mennesker som det er vanskelig å glemme.
I et nøtteskall: Hvordan kan vi tolerere slike ulikheter og hvordan forsterker korrupsjonen disse og spenner beina under enkeltmenneskenes håp og ambisjoner? En grundig skildring av fattige inderes hverdag i en voksende økonomi.
Favorittutdrag:
På avstand er det lett å overse det faktum at i fattige bydeler som er styrt av korrupsjon, der utslitte mennesker slåss om smuler på et lite territorium, er det forferdelig vanskelig å være god.
Abduls far hadde lagt til seg den irriterende uvanen å snakke om fremtiden som om den var en buss: "Den kjører forbi, og du tror du ikke rekker den, men så sider du vent, kanskje jeg rekker den likevel - jeg må bare løpe fortere enn før. Bare at nå er vi alle slitne og skadet, så hvor fort kan vi egentlig løpe? Du må prøve å rekke den selv om du vet at du ikke klarer det, når det kanskje er best å bare la den kjøre..."
I Vesten og blant enkelte i den indiske eliten hadde dette ordet, korrupsjon, entydig negative bibetydninger. Det ble betraktet som et hinder for Indias moderne, globale ambisjoner. Men for de fattige i et land der korrupsjon stjal mange muligheter, var korrupsjon en av de reelle mulighetene som var igjen.
Tanker i ettertid:
Dette er nok den beste boken jeg har lest så langt i år. Dette er dokumentarversjonen av Balansekunst.
Gjennom Boo følger vi befolkningen som lever gjemt bak murveggen med flisereklamen "beautiful forever" i et slumområde utenfor Mumbais flyplass. Det er lett å glemme at man leser en dokumentarbok, så godt er språket - så presist er skildringene. Boo selv har vært redd for å tolke for mye og tillegge personene tankerekker - hun har derfor brukt mye tid på å intervjue de om hva de tenkte og følte da ulike hendelser fant sted - og om relasjonen til hverandre. Disse intervjuene har vært krevende å gjennomføre, delvis fordi intervjuobjektene ikke så hensikten med intervjuet - men også fordi hun ikke valgte å vie oppmerksomheten sin til de språklig sterkeste Annawadi-beboerne, i frykt for å overrepresentere disse. Katherine Boo forklarer at intervjuene har tatt tid, delvis fordi de nøkterne personene hun har intervjuet var overarbeidede mennesker som primært arbeider i stillhet med søppel. Det er ikke slik at forfatteren forsøker å fortelle et helt folks historie gjennom å kaste lys på noen få personer eller trekke noen absolutte konklusjoner, men som hun selv sier "...det kan formuleres bedre argumenter, kanskje til og med bedre politikk, når vi vet mer om vanlige folks liv". Jeg anbefaler forresten at du leser etterordet før du leser selve boka. Her får du innsikt i forfatterens bakgrunn og arbeidet med å samle inn informasjonen. Jeg leste boka kronologisk og fikk etterordet som en kald bøtte vann til slutt som minnet meg om at dette er ekte. Det er kanskje heller ikke feil, men det står en del der som jeg tenkte hadde gjort seg i et forord.
Jeg beundrer Annawadis innbyggere pågangsmotet og ambisjonene. Troen på at den økonomiske veksten også vil løfte dem. Boken forteller om feilslått, men velment politikk, som at det gis penger til skolegang for barna i slummen og at familier bosatt i slumområder som rives får tildelt ordentlige boliger. Korrupsjon undergraver den positive effekten disse tiltakene kunne ha hatt og de fleste institusjoner fra maktpersoner i slummen selv til eksterne myndigheter som politi og domstol har skitne fingre. Det går utover de fattigste, de som ikke har pengene til å kjøpe lojaliteten til de som forvalter makten.
Boken er i stor grad en problematisering av den bunnløse fattigdommen og et sobert portrett av hvordan det er å være en av mange fattige i India.. Hvor pengene blir av og hvordan det preger oss å leve i omgivelser som dette - og hvordan de fattigste likevel håper - fordi håp er det eneste de har. Katherine Boo har klart kunsten å skildre disse menneskene uten å gjøre dem stakkarslige. Jeg er full av beundring ovenfor dem, for Boos indere i slummen er først og fremst ressurssterke og hardtarbeidende. I en Q&A på sin hjemmeside resonnerer hun som følger:
"Sunil and Sonu have tough, tough lives but if a reader comes away from this book thinking of them only as pathetic socioeconomic specimens I’ll have failed as a writer. They’re cool, interesting kids, and I want the reader to sense that, too. Because we can talk all we want about how corruption or indifference robs people of opportunity–of the promise our societies squander–but if we don’t really grasp the intelligences of those who are being denied, we’re not going to grasp the potential that’s being lost."
Boken dro meg rett tilbake til pensum i politikk og økonomi. Hvor stor ulikhet kan vi tolerere, og hvordan kan vi bygge samfunnene våre slik at de fattigste også får nyte godt av økonomisk vekst?
Jeg lurer på hvordan det går med Abdul, Kalu og Manju i dag. Jeg håper boken har medført noen form for støtte eller oppmerksomhet som har ledet til tiltak som kan gjøre livet lettere for Anniwadis innbyggere og at den får oss som lesere - og borgere, til å stille oss selv kontrollspørsmålet om hvordan vi kan ta bedre vare på de som har minst.
Anbefales: Alle som reiser, alle som er interessert i andre kulturer, sosial ulikhet og økonomisk vekst.
Andre mener:
Bokelskerinnen syntes det var en viktig og god bok, og ga den en score på 6/6.
Beate er rørt over utholdenheten til slumbeboerne og gir boken en sterk 5/6.
"For ti år siden forelsket jeg meg i en indisk mann, og fikk et land på kjøpet. Han ba meg innstendig om ikke å la meg lure av førsteinntrykket. Da jeg traff mannen min, hadde jeg i flere år laget reportasjer fra fattige lokalsamfunn i USA og undersøkt hva som kreves for å komme seg ut av fattigdommen i et av verdens rikeste land. Da jeg kom til India, en stadig mer velstående og mektig nasjon som samtidig representerte en tredjedel av fattigdommen og en fjerdedel av sulten i verden, var mange av spørsmålene de samme."Resultatet er en fantastisk dokumentarbok, som føles skjønnlitterær i fremdrift og form. Boken vant The National Book Award i 2012 og er kåret til en av 2012s beste bøker av en rekke kjente tidsskrifter, deriblant The New York Times, The Washington Post, The Economist og USA Today.
 |
| Jeg prøver ut noe nytt her, men jeg er ikke sikker på hvor heldige disse "litterære selfiesene" er. Mulig det revurderes. |
Forfatter: Katherine Boo
Tittel: Bak den Vakre Fasaden: Liv, Død og Håp i Mumbais Slum (2013) - opprinnelig: Behind the Beautiful Forevers: Life, Death and Hope in a Mumbai Undercity (2012).
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 300 sider
Plot (hentet fra bokens bakside): Asha er slummens dronning, tenåringen Abdul lever av å videreselge de rikes avfall, Kalu er skrapmetalltyv - dette er tre av hovedpersonene i en sann og inspirerende historie fra et av Indias utallige slumområder. Annawadi-slummen ligger i skyggen av luksushotellene ved Mumbais flyplass. Mens hotellene symboliserer Indias sterke økonomiske vekst, er Annawadi en hengemyr av bunnløs fattigdom og hjerteskjærende elendighet. Men Bak Den Vakre Fasaden viser hvordan ambisjoner og fremtidshåp kan blomstre i selv de mest utpinte omgivelser. Abdul vil bli rik på å sortere søppel. Asha håper datteren skal bli den første i slummen med høyere utdannelse. I denne rystende, men hjertevarme fortellingen går fremtidshåp og tilbakeslag hånd i hånd. Religion, kastesystem, sex og maktkamp utgjør brutale krefter som enkeltmenneskets håp kolliderer med. Motet og fantasien kjenner imidlertid ingen grenser for Abdul, Asha og de andre. Katherine Boo har fulgt innbyggerne i Annawadi i årevis. Hun skildrer med dyp innsikt og skarp humor hva som binder menneskene sammen bak Indias nyrike luksus. Dette er et usentimentalt møte med mennesker som det er vanskelig å glemme.
I et nøtteskall: Hvordan kan vi tolerere slike ulikheter og hvordan forsterker korrupsjonen disse og spenner beina under enkeltmenneskenes håp og ambisjoner? En grundig skildring av fattige inderes hverdag i en voksende økonomi.
Favorittutdrag:
På avstand er det lett å overse det faktum at i fattige bydeler som er styrt av korrupsjon, der utslitte mennesker slåss om smuler på et lite territorium, er det forferdelig vanskelig å være god.
Abduls far hadde lagt til seg den irriterende uvanen å snakke om fremtiden som om den var en buss: "Den kjører forbi, og du tror du ikke rekker den, men så sider du vent, kanskje jeg rekker den likevel - jeg må bare løpe fortere enn før. Bare at nå er vi alle slitne og skadet, så hvor fort kan vi egentlig løpe? Du må prøve å rekke den selv om du vet at du ikke klarer det, når det kanskje er best å bare la den kjøre..."
I Vesten og blant enkelte i den indiske eliten hadde dette ordet, korrupsjon, entydig negative bibetydninger. Det ble betraktet som et hinder for Indias moderne, globale ambisjoner. Men for de fattige i et land der korrupsjon stjal mange muligheter, var korrupsjon en av de reelle mulighetene som var igjen.
Tanker i ettertid:
Dette er nok den beste boken jeg har lest så langt i år. Dette er dokumentarversjonen av Balansekunst.
Gjennom Boo følger vi befolkningen som lever gjemt bak murveggen med flisereklamen "beautiful forever" i et slumområde utenfor Mumbais flyplass. Det er lett å glemme at man leser en dokumentarbok, så godt er språket - så presist er skildringene. Boo selv har vært redd for å tolke for mye og tillegge personene tankerekker - hun har derfor brukt mye tid på å intervjue de om hva de tenkte og følte da ulike hendelser fant sted - og om relasjonen til hverandre. Disse intervjuene har vært krevende å gjennomføre, delvis fordi intervjuobjektene ikke så hensikten med intervjuet - men også fordi hun ikke valgte å vie oppmerksomheten sin til de språklig sterkeste Annawadi-beboerne, i frykt for å overrepresentere disse. Katherine Boo forklarer at intervjuene har tatt tid, delvis fordi de nøkterne personene hun har intervjuet var overarbeidede mennesker som primært arbeider i stillhet med søppel. Det er ikke slik at forfatteren forsøker å fortelle et helt folks historie gjennom å kaste lys på noen få personer eller trekke noen absolutte konklusjoner, men som hun selv sier "...det kan formuleres bedre argumenter, kanskje til og med bedre politikk, når vi vet mer om vanlige folks liv". Jeg anbefaler forresten at du leser etterordet før du leser selve boka. Her får du innsikt i forfatterens bakgrunn og arbeidet med å samle inn informasjonen. Jeg leste boka kronologisk og fikk etterordet som en kald bøtte vann til slutt som minnet meg om at dette er ekte. Det er kanskje heller ikke feil, men det står en del der som jeg tenkte hadde gjort seg i et forord.
Jeg beundrer Annawadis innbyggere pågangsmotet og ambisjonene. Troen på at den økonomiske veksten også vil løfte dem. Boken forteller om feilslått, men velment politikk, som at det gis penger til skolegang for barna i slummen og at familier bosatt i slumområder som rives får tildelt ordentlige boliger. Korrupsjon undergraver den positive effekten disse tiltakene kunne ha hatt og de fleste institusjoner fra maktpersoner i slummen selv til eksterne myndigheter som politi og domstol har skitne fingre. Det går utover de fattigste, de som ikke har pengene til å kjøpe lojaliteten til de som forvalter makten.
Boken er i stor grad en problematisering av den bunnløse fattigdommen og et sobert portrett av hvordan det er å være en av mange fattige i India.. Hvor pengene blir av og hvordan det preger oss å leve i omgivelser som dette - og hvordan de fattigste likevel håper - fordi håp er det eneste de har. Katherine Boo har klart kunsten å skildre disse menneskene uten å gjøre dem stakkarslige. Jeg er full av beundring ovenfor dem, for Boos indere i slummen er først og fremst ressurssterke og hardtarbeidende. I en Q&A på sin hjemmeside resonnerer hun som følger:
"Sunil and Sonu have tough, tough lives but if a reader comes away from this book thinking of them only as pathetic socioeconomic specimens I’ll have failed as a writer. They’re cool, interesting kids, and I want the reader to sense that, too. Because we can talk all we want about how corruption or indifference robs people of opportunity–of the promise our societies squander–but if we don’t really grasp the intelligences of those who are being denied, we’re not going to grasp the potential that’s being lost."
Boken dro meg rett tilbake til pensum i politikk og økonomi. Hvor stor ulikhet kan vi tolerere, og hvordan kan vi bygge samfunnene våre slik at de fattigste også får nyte godt av økonomisk vekst?
Jeg lurer på hvordan det går med Abdul, Kalu og Manju i dag. Jeg håper boken har medført noen form for støtte eller oppmerksomhet som har ledet til tiltak som kan gjøre livet lettere for Anniwadis innbyggere og at den får oss som lesere - og borgere, til å stille oss selv kontrollspørsmålet om hvordan vi kan ta bedre vare på de som har minst.
Anbefales: Alle som reiser, alle som er interessert i andre kulturer, sosial ulikhet og økonomisk vekst.
Andre mener:
Bokelskerinnen syntes det var en viktig og god bok, og ga den en score på 6/6.
Beate er rørt over utholdenheten til slumbeboerne og gir boken en sterk 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar