Da jeg hørte at "kom hjem" minnet om "barnepiken" og også "to kill a mockingbird" var jeg ikke sen om å be forlaget sende meg et eksemplar. Romanen er den amerikanske forfatterinnens debut, og er inspirert av bestemorens historie. Kiblers bestemor forelsket seg i en ung sort mann, men de ble revet fra hverandre av familiene (kilde: bokomslaget).
Forfatter: Julie Kibler
Tittel: Kom hjem (2014) originaltittelen er Calling me home (2013).
Forlag: Aschehoug
Sideantall: 379 sider
Plot (hentet fra bokens bakside): 89 år gamle Isabelle ber sin unge frisør Dorrie om en tjeneste. En stor tjeneste. Isabelle vil at Dorrie skal legge alt til side og kjøre henne fra Texas til en begravelse i Cincinnati. Det er en lang reise, men Isabelle gir ingen nærmere forklaring. Bare at de må dra neste dag. Dorrie er svart og enslig mor i 30-årene. Hun sliter med forholdet til en ny kjæreste og tenåringssønnen byr stadig på utfordringer. Hvorfor ønsker Isabelle å ha henne med på turen? Til tross for at hun ikke får vite noe mer bestemmer Dorrie seg for å bli med. I løpet av den lange reisen avdekker Isabelle sannheten om sin fortid. Kanskje kan historien om hennes første og største kjærlighet hjelpe Dorrie til å finne ut av sitt eget liv.
I et nøtteskall: Forbudt kjærlighet, could-have-beens og gråten i halsen.
Favorittutdrag:
Jeg oppførte meg fiendtlig mot Dorrie første gang vi møttes for omtrent ti år siden. Man kommer opp i årene og glemmer å bruke de filtrene man har. Eller man gidder ikke å bry seg lenger.
Det er pussig hvordan man av og til finner en venn - på de sannsynlige stedene - og kan snakke med vedkommende om hva som helst nesten med det samme. Men ikke sjelden oppdager man, etter den første entusiasmen, at man faktisk ikke har noe som helst felles. Når det gjelder andre, tror man at man aldri kommer til å forbli mer enn bekjente. Man er tross alt så forskjellige. Men så blir man overrasket, forholdet varer lengre enn man hadde trodd, og man begynner å regne med det, og litt etter litt river det ned murene rundt en, små biter av gangen, helt til det går opp for en at man kjenner dette mennesket bedre enn nesten alle andre. Man er blitt virkelig gode venner.
Tanker i ettertid:
Boken er lagt opp slik at den veksler mellom å følge Dorrie og Isabelle annenhver gang i nåtid, avbrutt av kapitler der Isabelle forteller fra 1940-tallet. Litt etter litt danner vi oss et bilde av hva som skjedde, og akkurat som Dorrie - tar vi oss i å ønske at det skulle ordne seg for Robert og Isabelle, selv om vi allerede innledningsvis vet at det ikke gjør det.
Dette er en bok jeg tror mange kan like, spesielt kvinner over 30. Den er en perfekt feriebok. Den er fengslende nok til å konkurrere med filmtilbudet på langdistanseflygninger, og lettlest nok til at du ikke mister tråden selv om du tar mange pauser. I tillegg er det ikke slik at bokens eneste dimensjon er forbudt kjærlighet, min favorittdel av boken var delene som skildret vennskapet mellom Isabelle og Dorrie.
Historien er god, men ikke veldig original. Det er skrevet flere bøker om forbudte forhold mellom mennesker av ulik rase, og de fortoner seg relativt likt, syntes jeg.
Kom hjem får meg til å tenke på onsdagsfilmen på TV Norge. Den filmen der mamma satt og gråt, og usentimentale fjorten år gamle Linn lo av mamma som gråt i mens mødre og barn og elskere skiltes, sørget, kjempet og fant hverandre igjen mot alle odds. Heldigvis har jeg ingen tenåring som kan le av klumpen jeg har i halsen akkurat nå.
Boken har et klart budskap om at kjærlighet aldri kan være feil - og at sterke vennskap kan knyttes, selv i relasjoner du ikke forventer det.
Anbefales: Kvinner 30+
Karakter: C
Andre mener:
Tine syntes det var en terningkast 5
Tone syntes boken gjorde inntrykk
Forlaget om boka:
http://www.aschehoug.no/
Forfatter: Julie Kibler
Tittel: Kom hjem (2014) originaltittelen er Calling me home (2013).
Forlag: Aschehoug
Sideantall: 379 sider
Plot (hentet fra bokens bakside): 89 år gamle Isabelle ber sin unge frisør Dorrie om en tjeneste. En stor tjeneste. Isabelle vil at Dorrie skal legge alt til side og kjøre henne fra Texas til en begravelse i Cincinnati. Det er en lang reise, men Isabelle gir ingen nærmere forklaring. Bare at de må dra neste dag. Dorrie er svart og enslig mor i 30-årene. Hun sliter med forholdet til en ny kjæreste og tenåringssønnen byr stadig på utfordringer. Hvorfor ønsker Isabelle å ha henne med på turen? Til tross for at hun ikke får vite noe mer bestemmer Dorrie seg for å bli med. I løpet av den lange reisen avdekker Isabelle sannheten om sin fortid. Kanskje kan historien om hennes første og største kjærlighet hjelpe Dorrie til å finne ut av sitt eget liv.
I et nøtteskall: Forbudt kjærlighet, could-have-beens og gråten i halsen.
Favorittutdrag:
Jeg oppførte meg fiendtlig mot Dorrie første gang vi møttes for omtrent ti år siden. Man kommer opp i årene og glemmer å bruke de filtrene man har. Eller man gidder ikke å bry seg lenger.
Det er pussig hvordan man av og til finner en venn - på de sannsynlige stedene - og kan snakke med vedkommende om hva som helst nesten med det samme. Men ikke sjelden oppdager man, etter den første entusiasmen, at man faktisk ikke har noe som helst felles. Når det gjelder andre, tror man at man aldri kommer til å forbli mer enn bekjente. Man er tross alt så forskjellige. Men så blir man overrasket, forholdet varer lengre enn man hadde trodd, og man begynner å regne med det, og litt etter litt river det ned murene rundt en, små biter av gangen, helt til det går opp for en at man kjenner dette mennesket bedre enn nesten alle andre. Man er blitt virkelig gode venner.
Tanker i ettertid:
Boken er lagt opp slik at den veksler mellom å følge Dorrie og Isabelle annenhver gang i nåtid, avbrutt av kapitler der Isabelle forteller fra 1940-tallet. Litt etter litt danner vi oss et bilde av hva som skjedde, og akkurat som Dorrie - tar vi oss i å ønske at det skulle ordne seg for Robert og Isabelle, selv om vi allerede innledningsvis vet at det ikke gjør det.
Dette er en bok jeg tror mange kan like, spesielt kvinner over 30. Den er en perfekt feriebok. Den er fengslende nok til å konkurrere med filmtilbudet på langdistanseflygninger, og lettlest nok til at du ikke mister tråden selv om du tar mange pauser. I tillegg er det ikke slik at bokens eneste dimensjon er forbudt kjærlighet, min favorittdel av boken var delene som skildret vennskapet mellom Isabelle og Dorrie.
Historien er god, men ikke veldig original. Det er skrevet flere bøker om forbudte forhold mellom mennesker av ulik rase, og de fortoner seg relativt likt, syntes jeg.
Kom hjem får meg til å tenke på onsdagsfilmen på TV Norge. Den filmen der mamma satt og gråt, og usentimentale fjorten år gamle Linn lo av mamma som gråt i mens mødre og barn og elskere skiltes, sørget, kjempet og fant hverandre igjen mot alle odds. Heldigvis har jeg ingen tenåring som kan le av klumpen jeg har i halsen akkurat nå.
Boken har et klart budskap om at kjærlighet aldri kan være feil - og at sterke vennskap kan knyttes, selv i relasjoner du ikke forventer det.
Anbefales: Kvinner 30+
Karakter: C
Andre mener:
Tine syntes det var en terningkast 5
Tone syntes boken gjorde inntrykk
Forlaget om boka:
http://www.aschehoug.no/
Artig at du la inn link til lignende bøker på goodreads. Har bare lest en av de; Elskeren . Har sett filmen av Bienes hemmelige liv, da. Og har Kill a mocingbird på vent.. Kom hjem har jeg liggende klar for lesing snart.
SvarSlettHei Anita, jeg har også lest Elskeren - og har to kill a mockingbird på vent :) Blir spennende å høre hva du mener.
SlettHei! Jeg tror jeg er innom deg for første gang, og måtte smile når jeg ser at du har linket til meg. Så kjekt :) Fin blogg du har, jeg setter deg på blogglisten min og ser innom igjen :)
SvarSlettJeg kunne kanskje gitt deg en liten heads up, når jeg tenker meg om :) Men hyggelig at du smiler. Jeg likte også din blogg godt, det var første gang jeg var innom. Kommer igjen!
Slett