D.Glukhovsky - Metro 2033

Å jada, enda en post-apokalyptisk bok. Jeg er tydeligvis inne i en periode.

Året er 2033 og verden er redusert til et radioaktivt helvete. I Moskva har de overlevende trukket ned i byens undergrunnsbane. De voksne husker fortsatt sivilisasjonens glansdager, men i metroen er det klart at menneskets storhetstid er forbi – og sivilisasjonen med den. Det fødes mutanter grunnet stråling, men selv de normalfødte barna er små, bleke og har lysømfintlige øyne. All kommunikasjon med verden er brutt og de parhundre menneskene i Moskvas metro vet ikke om de er de siste menneskene på jorda. Dette er en verden uten en morgendag, der følelser og fornuft har måttet vike for instinkt – hvorav det viktigste er overlevelse. VDNKh er den nordligste bebodde stasjonen på linja og hjemstedet til Artjom. Skumle og uforklarlige ting begynner å skje og det blir Artjoms oppgave å komme seg frem til Metroens hjerte, det som ryktes å være den siste sivilisasjonen – stasjonen Polis, for å hente hjelp. Det å komme seg frem er en enorm utfordring, de ulike stasjonene og linjene er nå styrt av lokale grupperinger med sin egen ideologi og religion. I tillegg til mutanter finner vi kommunister, kannibaler, Jehovas vitne og en blond gjeng med oppstoppernese som er i full gang med å gjøre om sin stasjon til det fjerde rike.

"Glukhovsky har skrevet en postmoderne klassiker, en ny og motløs generasjons ”Ringenes Herre”. Metro 2033 binder sammen to litterære tradisjoner: Den storslåtte episke romanen møter postapokalyptisk action, ”Mesteren og Margarita” møter ”The Road”. Teksten drypper av referanser til det tyvende århundres historie og litteratur; dette er en bok for alle som elsker bøker, en historie for alle som elsker historier" Dagens Næringsliv.

Forfatter: Dmitry Glukhovsky

Tittel: Metro 2033 (Utgitt på norsk av Bokforlaget, som sendte meg et anmeldereksemplar)

Soundtrack: Nine Inch Nails - Survivalism

Trivialia: Moscow Times har kåret Metro 2033 til årets bok. Metro 2033 har lagt grunnlag for et spill med samme tittel – samt oppfølgeren Metro 2034.

I et nøtteskall: Kan et menneske kun være menneskelig i en moden sivilisasjon i medgangstider, og finnes det noe slikt som en skjebne? Er det eneste som skiller oss fra monstre at vi ikke er sultne? I denne boken kjemper forresten militæret mot (hold deg fast) bibliotekarene.

Favorittutdrag:

"Den som er djerv og tålmodig nok til et helt liv å skue inn i mørket, vil bli den første til å se et lysskimmer i det."

"Modne mennesker behøvde ikke være redd for å bli kastet i tunnelen som rottemat straks hendene deres mistet sin kraft. Det var klart hvorfor Hansa slapp så få fremmede inn på sitt territorium, og så motvillig. Til helvete er det åpen adgang for alle, men antallet plasser i paradis er begrenset."

"Og enda noe…De sier de at Guds viktigste egenskaper er barmhjertighet, godhet, tålmodighet, at han er kjærlighetens Gud og at han er allmektig. Men samtidig ble mennesket drevet ut av paradis første gang det var ulydig, og så ble det dødelig. Deretter dør et utall mennesker, og til slutt sender Gud sin sønn for å frelse menneskene. Denne sønnen dør selv en fryktelig død, og før han dør, roper han til sin far og spør om hvorfor han har forlatt ham. Og hvorfor? Fordi han med sitt eget blod skal sone synden til det første mennesket, en synd Gud selv fremprovoserte og straffet. Alt fordi mennesket skal vende tilbake til paradis og igjen bli udødelig. For et meningsløst styr!"

"Denne letingen etter livets mening er vanligvis et pubertetsfenomen. Hos deg ser den ut til å strekke seg litt lengre."

Tanker i ettertid:
Akkurat som i Fluenes Herre ser vi at sivilisasjonen henger i en tynn tråd når det er unntakstilstand. Mennesker blir monstre i t-banenettet, og linjen mellom akkurat hva som er menneske og hva som er monster er veldig tynn i Metro 2033. Drivkreftene som bringer ut det verste i oss identifiseres som manglende håp, knappe ressurser, manglende informasjon, religion og radikal venstre- og høyre-politisk ideologi. Dette liker jeg godt. Det som trekker ned for meg er følelsen av at dette heller enn en enhetlig fortelling er en rekke sammensatte reiseskildringer, der man kan miste den overordnede handlingen litt. Jeg kan forstå boken danner grunnlag for et interessant dataspill, der man selv er ansvarlig for handlingen, men i bokformat føles det litt langtrukkent og tilfeldig. Uten at jeg skal beskyldes for å eie røde strømper vil jeg gjerne også si at det ikke er en eneste kvinnelig karakter i boken som vekker interesse. Av alle som løper rundt i metroen og forsøker å utrette noe med gevær i handa er ingen av dem kvinner, kvinner sitter stort sett i telt og jamrer. Jeg er ikke sikker på om jeg skal være fornærmet for at vi i fremtiden ansees som ubetydelige, eller fornøyd med at boken som samfunnskritikk frikjenner kvinner totalt. Jeg gir pluss for slutten, som var en total mindfuck og satte hele historien i et nytt lys.

Anbefales: De som vil like denne best er nok samfunnsinteresserte gutter i alderen 13-30.

Karakter: C+