J.Thayil - Narcopolis

Den nest siste boken på shortlisten handler om å være heroinavhengig, evnukk - kastrert for både testikler og penis og prostituert. Historien er delt opp i fire "bøker". I den første "The Story of O" møter vi Dom som ankommer Bombay sent på 70-tallet. Han kommer raskt inn i opiumsmiljøet, der han møter Rashid som driver en opiumsbule, og Dimple, den vakre evnukken som jobber for Rashid. Bok to "The story of the Pipe" handler om Mr. Lee som er i eksil i India og forteller Dimple livshistorien sin. Dimple gir Lee et løfte om å begrave ham hjemme i Kina, et løfte hun ikke holder. I tredje bok "The Intoxicated" følger vi utviklingen og undergangen til byens opiumsbuler, etterhvert som de blir erstattet med utsalg av kjemisk heroin.  Vi er nå inne i 90-tallet og Dimple forlater horehuset hun har jobbet på, for å forsøke å få livet sitt i orden, hun avspores av heroin og ender opp på rehab. I bok fire "Some Uses of Reincarnation" kommer forteller, Dom, tibake til Bombay på tidlig 2000-tall. Byen er knapt til å kjenne igjen, kokain og ecstasy er det nye og Rashids sønn Jamal følger i farens fotspor og selger stoff. Byen har fått et estetisk løft med nye blanke overflater og moderne arkitektur, men bak fasaden er den like råtten som den bestandig har vært. Boken slutter slik den startet, med Dom og Rashids opiumspipe; “All I did was write it down, one word after the other, beginning and ending with the same one, Bombay.”

Forfatter: Jeet Thayil

Tittel: Narcopolis (2012)

Første setning: Vel, første setning går over 7 sider, så den har jeg ikke tenkt til å gjengi - men jeg kan si så mye som at den starter med en opiumspipe. Forfatteren selv sier den første setningen er en test av leserene. Kommer de seg ikke gjennom den, hadde de uansett ikke satt pris på boken. Lurt å laste ned preview fra Amazon med andre ord...

I et nøtteskall: Hvem er fri -er den avhengige kanskje den som er mest fri av oss alle? Fasader kan endres, men er det råttent på bunn vil det alltid være råttent.

Favorittutdrag:

Women are more evolved biologically and emotionally, that's well known and it's obvious. But they confuse sex and the spirit; they don't separate. Men, as you know, always separate: they separate their human and dog natures.

Colour is a way of speaking, not seeing. Poets need colour, and musicians too. But painters should forget it. Colours, if you don't mind me saying so, is a crutch, like the necessity of God. For some nineteenth-century European painters, the absence of God was as intolerable as the absence of colour. They used the entire spectrum for every negligible little thing, a rain-slicked street, a house on a cliff, boats on a lake. (...) but there's no use saying this to you. You'll only misunderstand and misquote me, and I will end up sounding pompous or foolish, which is really the same thing.

He was an insect, possible a dangerous insect, a succubus with vertical eyes and internal antennae. Even the sounds he made were insect sounds, clikcs and sucking noises. It was very interesting that the transformation which had overtaken his father had occurred so gradually that his family hadn't noticed. When exactly had his father stopped being human? (Noen har et Kafa-øyeblikk her...)

Tanker i ettertid: Boken har interessante karakterer, men historien i seg selv blir fort litt tynn. Historien drives fremover av presentasjon av karakterene og deres bakgrunn, samt byens utvikling fra 70- til 2000-tallet. Avhengighet  er et sentralt tema, det er også relasjonen mellom foreldre og barn, og penger. Jeg lot meg spesielt fascinere av Dimples historie, og hvordan enkelte aldri mister troen i en by som utvikler seg til mer avanserte versjoner av helvete for hvert tiår som går.

Anbefales: De som godt kan like å lese om tabubelagte emner, våre mørkeste sider og avhengighet.

Karakter: C