A. Moore - The Lighthouse

Fjerde bok fra Bookers shortlist er ferdiglest. Da er det bare to igjen før det kåres en vinner. Dette er historien om den nyseparerte, musete Futh, en middelaldrende mann som ikke gjør så mye ut av seg. Historien på den annen side, er ikke av typen man glemmer raskt. Etter den ikke helt uventede skilsmissen fra sin kone (som han valgte på bakgrunn av at hun minnet om hans mor som reiste fra ham og faren når han var liten - helt klart en katastrofeoppskrift for et ekteskap) har Futh bestemt seg for en ferie til fots i Tyskland. Den første kvelden tilbringes på det lille familiedrevne hotellet Hellhaus. Hellhaus er tysk for lyst hus og beskriver måten det hvite bygget nærmest gløder i måneskinnet. På engelsk får det dog en litt annen betydning, som på mange måter passer bedre. Hotellet drives av ekteparet Ester og Bernard, og deres historie fortelles parallelt med Fuths. Ester, som pleide å være ganske attraktiv i sin ungdom, sliter med å fange sin manns oppmerksomhet. Hun savner at han begjærer og elsker henne, den eneste bekreftelsen hun føler hun får er hans oppmerksomhet og sjalusi når han mistenker hun er utro, noe man får inntrykk av forekommer ganske hyppig. Etter å ha gått i en uke returnerer en solbrent og utslitt Futh til Hellhaus, uvitende om hva som har utfoldet seg der i hans fravær. Boken har en ubehagelig stemning og man får en følelse av at ulykken venter.

Forfatter: Alison Moore

Tittel: The Lighthouse (2012)

Første setning: Futh stands on the ferry deck, holding on to the cold railings with his soft hands.

I et nøtteskall: En kombinasjon av å være kronisk tiltaksløs og ha dårlig timing gjør Futh få tjenester i et liv der han i større grad fungerer som en rekvisita i andre personers forhold enn en hovedpersonen i sitt eget liv. Dette er en bok om hvor vondt det er å bli avvist og hvor dårlig vi håndterer det.

Favorittutdrag:

"I keep stick insects" he says, "I wanted a dog". Angela had said no to a dog. She did not want to end up being the one who had to walk it every day. So he got stick insects.
(- syntes denne fint oppsummerer Fuths evne til å forhandle. Var selv i samme problemstilling for et år siden, jeg fikk katt. )

Bernard, naked now, takes off his watch, stopping to wind it before putting it down on the bedside table. He gets into bed and turns towards Ester. He looks at her as if she reminds him of someone, as if he is trying to remember who. It's me, she wants to say to him, I remind you of me.

As she sips a drink, she notices Bernard looking her way, glancing repeatedly at her legs. Feeling flattered, she subtly adjusts her position so that her legs are well displayed, crossed towards him at the knee. After a while, just as her calves are going numb, the blood, she imagines, pooling in her veins, he heads in her direction and she turns towards him. Bernard, on his way into the back of the hotel, pauses beside her to suggest that she put on some hosiery.

Tanker i ettertid:
Jeg klarer ikke helt å ha sympati med Futh, han er så passiv at jeg på et tidspunkt tenker han kun har seg selv å takke for hvordan ting blir. Han tar ikke tak i problemer, han sier ikke i fra, han bare smører seg litt med hudkremen til kona og tenker at det lukter som moren han stadig savner. Det kan jo ikke ende godt, og riktig nok, det er passiviteten til Futh som leder ham inn i ulykken. Ester er personen vi alle håper vi ikke ender opp som, hun er også Fuths rake motsetning.  Ester foretar seg mye for å vinne ektemannens oppmerksomhet, problemet er bare at det aller meste ikke er særlig smart. Moore har skrevet en god bok, en enkel liten sak - med få, men overbevisende karakterer. I dag er det tre dager siden jeg leste ferdig boken, jeg tenker fortsatt på logikken i handlingen som utspilte seg. Jeg likte boken godt. Det som gjør at det ikke er full score for meg er at jeg syntes det ble litt forutsigbart.

Anbefales: Middelaldrende damer i datterens jeans, fisk som svømmer med strømmen og alle andre som liker historier om personlighetstyper de kommer til å kjenne igjen.

Karakter: B