Lest i juni og juli 2015

I sommer har det blitt lest rekord-lite. Hvorfor vet jeg ikke helt. Jeg har vært hjemme, jeg har hatt ferie og det har regnet. Skulle tro jeg fikk lest masse bøker. Men nei. Dette er det jeg har lest i juni og juli til sammen:

27. Lars Mytting – Svøm med dem som drukner
28. Jessie Burton – Miniatyrmakeren
29. Haruki Murakami – Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår
30. Kazuo Ishiguro – The Buried Giant
31. Michel Faber – The Book of Strange New Things

Jeg leste Svøm med dem som drukner etter å ha latt meg påvirke av 1) fagre lovord og 2) en tilbudslapp med 149,-. Edvard Hirifjell er en potet- og sauebonde i 20-årene som ikke flyttet til Grünerløkka for å bli hipster, eller til Ås for å studere landbruksfag. Av-og-på-kjæresten, Hanne, holder det mot ham at han aldri har forlatt hjembygda i Gudbrandsdalen på eget initiativ. Gården han har vokst opp på med bestefaren, samt det lokale sentrum, er hans verden. Manglende utfartstrang er imidlertid ikke det store mysteriet til Edvard. Han mistet begge foreldrene under en gassulykke i Frankrike i 1971 i en alder av fire år. Det bemerkelsesverdige er at i mens begge foreldrene døde, forsvant Edvard sporløst – for så å dukke opp på et legekontor flere dager senere. Hva skjedde egentlig i Frankrike? Jeg synes den var oppskrytt nasjonalromantisk senterpartifiksjon med fokus på slektsgransking og valnøtt-trær. Månedens svakeste bok.

Miniatyrmakeren tar oss med til Nederland på slutten av 1700-tallet. Vi møter den 16 år gamle Nella Oortman som er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt. Hun har et gammelt ærverdig navn, men ingen penger. Han har penger, men er nyrik. Det er bakgrunnen for ekteskapet som aldri helt finner et format Nella er bekvem med. Det er tydelig at ektemannens hus rommer mange hemmeligheter. I bryllupsgave får Nella et dukkehus i eksklusive materialer, det er en eksakt replika av huset hun bor i. Hun kontakter en miniatyrmaker for å få laget møbler og gjenstander til dukkehuset, men heller enn å sende Nella det hun ber om sender miniatyrmakeren figurer som bærer preg av at miniatyrmakeren forstår hva som kommer til å hende i Brandthusholdningen. Historien om miniatyrmakeren og dukkehuset, parallelt med alle intrigene i husholdningen driver leseren raskt gjennom sidene. Det er en god bok, liten tvil om det. Jeg har egentlig bare ett problem med Miniatyrmakeren - og det er miniatyrmakeren. De av dere som har lest den vil forstå hva jeg mener

I Murakamis nyeste roman Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår har hovedkarakterens venner kaldt og nådeløst snudd ryggen til ham. Ingen forklaring gis. Klikken på fire isolerer ham totalt. Tsukuru opplever det som å bli kastet av et skip midthavs. Først et halvt liv senere, når en kvinne han dater stiller det som ultimatum for romantisk fremdrift at han tar rede på hva det var som skjedde, tar han motet til seg og kontakter vennene fra videregående. Et rart ultimatum, tenker du kanskje nå. Men etter vennene utstøtte Tsukuru har han mistet livsviljen og er overbevist om at alle, før eller siden, kommer til å forlate ham - fordi han ikke egentlig er verdt omsorg og selskap. Slikt er ikke lett å bygge et forhold på. I klassisk Murakamistil sklir drøm og virkelighet sammen. Dette pleier forfatteren å mestre godt, men i denne boken blir det nesten bare fjollete. Noen ting vet man, noen ting tviler man aldri på - og Murakami kaster alle disse tankene opp i lufta og lar protagonisten undres over skillene mellom drøm og virkelighet. Jeg synes dette er en av de svakeste Murakamibøkene jeg har lest.

De to siste bøkene jeg leste i sommer var helt klart de beste. The Buried Giant var en bok mange Goodreadslesere håpet skulle bli hedret med en plass på årets Man Booker langliste. Det skjedde ikke, men boken er absolutt verdt tiden. I The Buried Giant følger vi et gammelt ektepar som legger ut på en reise for å finne sønnen som de ikke har hatt kontakt med på flere år. Historien er satt til Storbritannia etter kong Arthurs død, der kampen mellom Saxons og Britons har kjølt seg ned noe, etter å ha rast i flere år. Etter litt googling vil jeg anslå det er snakk om år 500-600ish. Folket lever i små sirkelformede landsbyer beskyttet av palisader, men ingen husker stort - eller er interessert i å huske. Livet går fra dag til dag med hverdagens gjøremål. Det ligger en tåke av glemsel over Storbritannia. Ekteparet strever med å huske, hvor sønnen holder til, hvor gammel han må være og hvorfor han dro. De setter ut på en omfattende reise, med lite å gå på. Det eneste som oppleves som sikkert, er deres kjærlighet til hverandre. Boka har en setting som kan høres ut som den kun appellerer til spesielt interesserte, men tematikken er bred nok til å kunne favne mange lesere. Ishiguro inviterer leseren til å reflektere over hva som er å foretrekke av glede i glemsel eller en miserabel sannhet. Hvor viktig er sannheten, og hvilken verdi har gode ting tuftet på løgn og glemsel? Det gikk litt trått i deler av boka, men slutten endret synet mitt på hele historien til det bedre. Les, les!

Den mest forunderlige boka jeg leste i sommer var The Book of Strange New Things. Peter forlater kone og katt for å misjonere – wait for it- i verdensrommet. Etter en grundig screeningprosess godkjennes han av den private organisasjonen USIC for tjeneste på planeten Oasis, i en galakse langt unna vår egen. Oasis er bebodd av en håndfull særdeles selvstendige avstumpede USIC-ingeniører og et ukjent antall innfødte. Det er de innfødte selv som har ytret krav om en pastor. De ønsker å lære mer om Jesus og bibelen – eller "The book of strange new things", som de kaller den. Peter skriver jevnlig med kona, Beatrice – og det er tydelig at avstanden mellom dem fysisk tærer på forholdet. Jorden opplever enorme naturkatastrofer og konflikter som visker hele land fra verdenskartet på kort tid. Det føles fjernt for Petter. Han er oppslukt i en ny realitet. Så fort man har akseptert premissene om misjonering på en ny beboelig planet dukker det opp nye spørsmål: Hvorfor er det et privat selskap som organiserer all aktivitet på planeten, og hvorfor er beboerne på Oasis så ivrige etter å lære om Jesus? Jeg likte denne boken veldig godt! Utgangspunktet for historien er litt "fantastical", men Faber reiser en rekke interessante spørsmål og lar te-skjea ligge igjen i bestikkskuffen. De viktigste spørsmålene går på forpliktelser og lojalitet – nærmere bestemt lokasjonen av disse. Jeg lar meg fascinere av det tilgjengelige SF-plottet og selv om boka var tykk, var den lest på kort tid fordi den var så spennende. Det er Science Fiction slik Kanye West er rap. Jeg tror de som leser en del innen sjangeren kan synes at det som skrives om romfarten og planeten Oasis er vel tynt og underforklart. Men det er tilgjengelig, og verdensrommet er kanskje viktigere for å drive hjem et poeng om ultimat avstand enn som setting i seg selv. Slutten er litt åpen, men jeg anbefaler boken så absolutt!