Jeg leste Ender's Game rett etter jeg så filmen på kino i november. Etter å ha fullført boka, var jeg så spent på fortsettelsen at jeg umiddelbart gikk til anskaffelse av bok to i serien om Ender; Speaker for the Dead. Boken har et ganske langt forord som redegjør for hvordan Speaker for the Dead ble til.
Ideen bak Speaker for the Dead er talene som holdes i begravelser, forfatteren misliker hvor ensidig positive og grunne disse er. Han mener man først forstår mennesker og betydningen av deres liv, når man tar det gode med det vonde og ser på hva de mente å gjøre, hva de angret på og hva de gledet seg over.
Forfatter: Orson Scott Card
Tittel: Speaker for the Dead (1986)
Sider: 385
Forlag: Hachette Digital
Plot fra Goodreads:
Det har gått 3.000 år siden Ender Wiggin vant menneskehetens krig mot Edderne. Ender er fortsatt ung, siden han reiser gjennom ulike tidssoner i verdensrommet, hundre år – slik vi opplever det på jorden- kan gå med på det han opplever som en måneds reise. I løpet av de 3.000 årene som har gått har Enders bøker "The Hive Queen" og "The Hegemon" nådd om lag bibelske dimensjoner. Ender selv, blir sett på som tidenes største morder, han var den som drepte en hel rase tenkende, følende vesner. Det eneste intelligente liv menneskeheten har funnet i galaksen. De eneste, frem til planeten Lusitania ble oppdaget og kolonisert av portugisiske katolikker. På Lusitania finner menneskene en ny rase intelligent liv. En ung rase, værelser som akkurat har løftet blikket mot stjernene og undres hva som finnes der ute. Denne oppdagelsen tolkes som en gave av menneskeheten, en mulighet til å gjøre opp for utslettelsen av Edderne. Relasjonen mellom de portugisiske nykommerne og "pequinosene" eller "grisene" som kolonistene kaller dem, er strengt begrenset. Det er satt opp et enormt elektrisk gjerde som holder de to rasene adskilt. De eneste som får lov til å møte "grisene" er to spesialtrenede biologer. Man forsøker så godt man kan ikke forurense "grisenes" levemåte med vår egen. Denne gangen skal det ikke oppstå en tragisk misforståelse som kan lede til krig. Kort tid etter finner man likene av de to biologene partert på bakken av "grisenes" side av gjerdet. Andrew Wiggin blir utkalt til Luitania for å snakke for de døde, men først må han finne ut av hvorfor de to biologene døde. Dette innebærer at ingen hemmeligheter er trygge, og Ender må snakke, ikke bare for de døde, men for en ny rase intelligent liv.
Trivialia: Boken har vunnet et dryss med priser: Hugo Award for Best Novel (1987), Nebula Award for best novel (1986), Locus Award for Best Science Fiction Novel (1987), Science Fiction Cronicle Reader Award for Best Novel (1987) + + + (Kilde: Goodreads).
I et nøtteskall: Skal ukjente livsformer behandles som mennesker eller dyr? Hvordan kan man gå frem for å forstå hverandre og bygge bro over store forskjeller i kultur og væremåte?
Favorittutdrag
Tanker i ettertid:
Alt i alt en interessant bok, fordi den løfter opp spennende problemstillinger. Innimellom går det litt tregt rent handlingsmessig, fordi det tar slik tid å etablere tid og sted på en troverdig måte for så å knytte Ender til dette igjen. Det er ikke gitt på noen som helst måte at The Speaker for the Dead måtte være Ender Wiggins. Det ser ut som noe forfatteren har gjort fordi han liker å bygge på det han allerede har, noe Card bekrefter i bokens forord.
Akkurat dette at det er Ender, syntes jeg kommer med en større kostnad enn gevinst for boken. Disse tidsreisene, det at ingen vet hvem Ender er – fordi han åpenbart er en av veldig få mennesker som har foretatt en slik reise, det skurrer for meg. Hvordan kan man gå fra å være menneskehetens store frelser til helt anonym, når prinsippene for tid og reiser gjelder alle? Han introduserer seg som Andrew Wiggins, hvordan kan man ikke forstå at det er Ender Wiggins? Han ble jo heltedyrket på slutten av forrige bok, så at hans egentlige navn var Andrew burde ikke være ukjent for noen, og nedskrevet for ettertiden? Slike ubesvarte spørsmål er irriterende og stjeler fokus fra viktigere og bedre biter av boken. Andre ting som irriterer meg litt er samtlige romantiske relasjoner i boken, som jeg syntes skildres på en veldig overfladisk måte. Dette er spesielt sant for Ender og Jane.
Som Ender's Game har den en filosofisk tilnærming til store spørsmål. Sentrale temaer i boken er kulturelle forskjeller og igjen dette med at man sympati og til og med kjærlighet for andre kommer fra det å kunne forstå de andre i sin helhet. Boken tar også opp hvorvidt man egentlig kan gjøre opp for seg etter å ha begått grusomheter, og hvorvidt kjærlighet egentlig lar seg underkaste logikk og menneskeskapte regler. Det er dette som gjør boken verdt å lese.
Det hadde vært interessant om man valgte å filmatisere Speaker for the Dead. Da jeg leste den tok jeg meg hele tiden i å tenke, hvordan ville denne scenen spilt seg ut på et kinolerret? Hvordan ville "grisene" sett ut? Hadde man lykkes i å formidle de komplekse problemstillingene fra boken like godt i Speaker for the Dead som jeg syntes man gjorde i Ender's Game? En vesentlig forskjell på de to er jo at Speaker for the Dead ikke er skrevet som ungdomslitteratur. Speaker for the Dead tar også opp mer komplekse problemstillinger.
Store deler av budskapet om hvordan menneskene forholder seg til nye arter intelligent liv lar seg overføre til hvordan vi selv oppfatter og behandler mennesker med annen etnisitet og kultur enn oss selv. Vi ser dem som "fremmede" og kanskje saboterer vi en felles forståelse fordi vi enten ikke anerkjenner de "andre" som likeverdige eller fordi vi er for velmenende og ikke snakker ærlig med hverandre. Istedenfor å spørre "hvorfor gjør dere slik? Og samtidig å fortelle hvordan det tolkes fra den andre parten, trekker vi konklusjonen alene.
"Edderne" og "Grisene" møtes svært ulikt av menneskene, men begge defineres som nærmere dyr enn mennesker. Vi har en frykt for det ukjente og trenger å klassifisere det vi ikke kjenner til. Vi berettiger så grusomme handlinger med at de "tross alt bare er dyr". I de verste tilfellene av folkemord gjennom historien er de "andre" omtalt som (skade)dyr. Noe som må utslettes for at alt som er godt skal ha et eksistensgrunnlag. Under andre verdenskrig ble jødene jevnlig omtalt som rotter og før folkemordet i Rwanda ble tutsier stemplet som kakerlakker. Minerva hadde i fjor en god artikkel om hvorfor vi aldri bør redusere mennesker til skadedyr, selv i retorikken
En kuriositet er at deler av handlingen er lagt til en planet som heter Trondheim, som er full av is og vakre fjorder.
Anbefales: Diplomater, filosofer og rasister.
Karakter: C
"Speaker for the Dead is a sequel, but it didn't begin life that way – and you don't have to read it that way, either. It was my intention all along for Speaker to be able to stand alone, for it to make sense whether you have read Ender's Game or not. Indeed, in my mind this was the "real" book; if I hadn't been trying to write Speaker for the Dead back in 1983, there would never have been a novel version of Ender's Game at all."
Ideen bak Speaker for the Dead er talene som holdes i begravelser, forfatteren misliker hvor ensidig positive og grunne disse er. Han mener man først forstår mennesker og betydningen av deres liv, når man tar det gode med det vonde og ser på hva de mente å gjøre, hva de angret på og hva de gledet seg over.
 |
| Bilde: OrbitBooks |
Tittel: Speaker for the Dead (1986)
Sider: 385
Forlag: Hachette Digital
Plot fra Goodreads:
Det har gått 3.000 år siden Ender Wiggin vant menneskehetens krig mot Edderne. Ender er fortsatt ung, siden han reiser gjennom ulike tidssoner i verdensrommet, hundre år – slik vi opplever det på jorden- kan gå med på det han opplever som en måneds reise. I løpet av de 3.000 årene som har gått har Enders bøker "The Hive Queen" og "The Hegemon" nådd om lag bibelske dimensjoner. Ender selv, blir sett på som tidenes største morder, han var den som drepte en hel rase tenkende, følende vesner. Det eneste intelligente liv menneskeheten har funnet i galaksen. De eneste, frem til planeten Lusitania ble oppdaget og kolonisert av portugisiske katolikker. På Lusitania finner menneskene en ny rase intelligent liv. En ung rase, værelser som akkurat har løftet blikket mot stjernene og undres hva som finnes der ute. Denne oppdagelsen tolkes som en gave av menneskeheten, en mulighet til å gjøre opp for utslettelsen av Edderne. Relasjonen mellom de portugisiske nykommerne og "pequinosene" eller "grisene" som kolonistene kaller dem, er strengt begrenset. Det er satt opp et enormt elektrisk gjerde som holder de to rasene adskilt. De eneste som får lov til å møte "grisene" er to spesialtrenede biologer. Man forsøker så godt man kan ikke forurense "grisenes" levemåte med vår egen. Denne gangen skal det ikke oppstå en tragisk misforståelse som kan lede til krig. Kort tid etter finner man likene av de to biologene partert på bakken av "grisenes" side av gjerdet. Andrew Wiggin blir utkalt til Luitania for å snakke for de døde, men først må han finne ut av hvorfor de to biologene døde. Dette innebærer at ingen hemmeligheter er trygge, og Ender må snakke, ikke bare for de døde, men for en ny rase intelligent liv.
Trivialia: Boken har vunnet et dryss med priser: Hugo Award for Best Novel (1987), Nebula Award for best novel (1986), Locus Award for Best Science Fiction Novel (1987), Science Fiction Cronicle Reader Award for Best Novel (1987) + + + (Kilde: Goodreads).
I et nøtteskall: Skal ukjente livsformer behandles som mennesker eller dyr? Hvordan kan man gå frem for å forstå hverandre og bygge bro over store forskjeller i kultur og væremåte?
Favorittutdrag
No human being, when you understand his desires, is worthless. No one's life is nothing. Even the most evil of men and women, if you understand their hearts, had some generous act that redeems them, at least a little, from their sin.
"It's funny. Before you got here, the Bishop tried to tell us all that you were Satan. Quim's the only one in the family that took him seriously. But if the Bishop had told us you were Ender, we would have stoned you to death in the praca the day you arrived."
"Why don't you now?"
"We know you now. That makes all the difference, doesn't it? Even Quim doesn't hate you now. When you really know somebody, you can't hate them."
"Or maybe it's just that you van't really know them until you stop hating them."
"Is that a circular paradox? Dom Cristao says that most truth can only be expressed in circular paradoxes."
"I don't think it has anything to do with truth, Olhado. It's just cause and effect. We never can sort them out."
Tanker i ettertid:
Alt i alt en interessant bok, fordi den løfter opp spennende problemstillinger. Innimellom går det litt tregt rent handlingsmessig, fordi det tar slik tid å etablere tid og sted på en troverdig måte for så å knytte Ender til dette igjen. Det er ikke gitt på noen som helst måte at The Speaker for the Dead måtte være Ender Wiggins. Det ser ut som noe forfatteren har gjort fordi han liker å bygge på det han allerede har, noe Card bekrefter i bokens forord.
Akkurat dette at det er Ender, syntes jeg kommer med en større kostnad enn gevinst for boken. Disse tidsreisene, det at ingen vet hvem Ender er – fordi han åpenbart er en av veldig få mennesker som har foretatt en slik reise, det skurrer for meg. Hvordan kan man gå fra å være menneskehetens store frelser til helt anonym, når prinsippene for tid og reiser gjelder alle? Han introduserer seg som Andrew Wiggins, hvordan kan man ikke forstå at det er Ender Wiggins? Han ble jo heltedyrket på slutten av forrige bok, så at hans egentlige navn var Andrew burde ikke være ukjent for noen, og nedskrevet for ettertiden? Slike ubesvarte spørsmål er irriterende og stjeler fokus fra viktigere og bedre biter av boken. Andre ting som irriterer meg litt er samtlige romantiske relasjoner i boken, som jeg syntes skildres på en veldig overfladisk måte. Dette er spesielt sant for Ender og Jane.
Som Ender's Game har den en filosofisk tilnærming til store spørsmål. Sentrale temaer i boken er kulturelle forskjeller og igjen dette med at man sympati og til og med kjærlighet for andre kommer fra det å kunne forstå de andre i sin helhet. Boken tar også opp hvorvidt man egentlig kan gjøre opp for seg etter å ha begått grusomheter, og hvorvidt kjærlighet egentlig lar seg underkaste logikk og menneskeskapte regler. Det er dette som gjør boken verdt å lese.
Det hadde vært interessant om man valgte å filmatisere Speaker for the Dead. Da jeg leste den tok jeg meg hele tiden i å tenke, hvordan ville denne scenen spilt seg ut på et kinolerret? Hvordan ville "grisene" sett ut? Hadde man lykkes i å formidle de komplekse problemstillingene fra boken like godt i Speaker for the Dead som jeg syntes man gjorde i Ender's Game? En vesentlig forskjell på de to er jo at Speaker for the Dead ikke er skrevet som ungdomslitteratur. Speaker for the Dead tar også opp mer komplekse problemstillinger.
Store deler av budskapet om hvordan menneskene forholder seg til nye arter intelligent liv lar seg overføre til hvordan vi selv oppfatter og behandler mennesker med annen etnisitet og kultur enn oss selv. Vi ser dem som "fremmede" og kanskje saboterer vi en felles forståelse fordi vi enten ikke anerkjenner de "andre" som likeverdige eller fordi vi er for velmenende og ikke snakker ærlig med hverandre. Istedenfor å spørre "hvorfor gjør dere slik? Og samtidig å fortelle hvordan det tolkes fra den andre parten, trekker vi konklusjonen alene.
"Edderne" og "Grisene" møtes svært ulikt av menneskene, men begge defineres som nærmere dyr enn mennesker. Vi har en frykt for det ukjente og trenger å klassifisere det vi ikke kjenner til. Vi berettiger så grusomme handlinger med at de "tross alt bare er dyr". I de verste tilfellene av folkemord gjennom historien er de "andre" omtalt som (skade)dyr. Noe som må utslettes for at alt som er godt skal ha et eksistensgrunnlag. Under andre verdenskrig ble jødene jevnlig omtalt som rotter og før folkemordet i Rwanda ble tutsier stemplet som kakerlakker. Minerva hadde i fjor en god artikkel om hvorfor vi aldri bør redusere mennesker til skadedyr, selv i retorikken
En kuriositet er at deler av handlingen er lagt til en planet som heter Trondheim, som er full av is og vakre fjorder.
Anbefales: Diplomater, filosofer og rasister.
Karakter: C
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar