Jeg fant God Help the Child på en eller annen liste over "most anticipated books of 2015". Det er kanskje ikke så rart, for forfatteren, Toni Morrison - har vunnet både en Pulitzer og Nobels litteraturpris. Du kjenner henne kanskje best som forfatteren av Beloved, som ble filmatisert i 1998 (den fikk en 5.8 på IMDB og hadde Oprah i hovedrollen, så en must-see er den ikke).
Sweetness begynner med å forklare oss at det ikke er hennes skyld. Det er ikke hennes genpool den sortblå huden til datteren kommer fra. Ikke har hun vært utro heller, så at Bride ikke har fått farens eller hennes lyse "high yellow" hudfarge er ikke noe hun ønsker å lastes for. Sweetness klarer aldri å føle kjærlighet for Bride, og barnet er ulydig for å få oppmerksomhet og kroppskontakt, selv om det kommer i form av straff.
Som voksen er Bride vakrere og mer suksessfull enn moren kunne drømt om. Det er likevel fortiden som skal felle henne, som får mannen hun elsker til å si at hun ikke er "jenta han vil ha" og forlate henne. De har begge arr fra barndommen, men er de for ødelagte til å gjenkjenne kjærlighet?
Forfatter: Toni Morrison
Tittel: God Help the Child (2015)
Sidetall: 178 sider
I et nøtteskall: Precious som tynn, vakker karrierekvinne søker kjærlighet hos annet brent barn.
Favorittutdrag:
Dette er bedre fortalt av andre. Kanskje også av forfatteren selv, tidligere.
Jeg leste denne boken på en dag. Til å begynne med likte jeg den godt, så begynte den å irritere meg - også rant tiden og sidene ut før forfatteren tok noe som begynte som et interessant utgangspunkt og gjorde det til en chick flick etter å ha rullet i elendighet i midtstykket. Det føles som å lese en skisse til en bok, der det gjenstår å fylle ut mer enn de grove trekkene jo nærmere slutten man kommer.
Det er utrolig hvor mange seksuelt misbrukte barn Morrison klarer å presse inn på 178 sider. Ja, det er forferdelig trist. Ja, det får konsekvenser for voksenlivet og seksualiteten deres. Ja, det trengs mer åpenhet og mindre tabu rundt det - men gudbedre, kvinne.Her virker det som om forfatteren bare har tenkt, hvordan kan jeg gi denne kjærlighetshistorien en ekstra dimensjon? Jo, la oss ta utgangspunkt i barn som voksne har ødelagt. Så nevnes de i fleng, men behandles overfladisk hele boken igjennom.
Jeg tror jeg hadde vært mer mottakelig for det at Morrison bruker (så mange) seksuelt misbrukte barn som utgangspunkt for argumentene sine dersom konklusjonene ikke var så selvfølgelige. At det var lærdommer utover:
- hvordan du behandler barn betyr noe, for de husker og fordi det former voksenlivet deres.
- det er mulig å overkomme sinne og destruktive tanker
- en dårlig barndom kan gjøre deg ganske selvsentrert, og kan gjøre at du ikke ser de rundt deg.
- monstre ser nesten aldri ut som monstre.
Det hadde også vært mer tilgivelig dersom ikke alle de misbrukte karakterene ble kastet til side så snart de hadde demonstrert forfatterens poeng. Ingen av karakterene er mer enn misbruket og sinnet sitt. De er objekter dette er gjort mot, og de har en klar funksjon i historien - men personer lar Morrison dem aldri bli. Det synes jeg er vanskelig å tilgi.
Ingenting ble fortalt i denne boken som jeg ikke har lest andre forfattere fortelle bedre.
Karakter: E
Tags: #ohthehype, #raseproblematikk, #misbruk, #kjærlighet, #morbarnrelasjon, #nobelvinner, #pulizervinner.
Sweetness begynner med å forklare oss at det ikke er hennes skyld. Det er ikke hennes genpool den sortblå huden til datteren kommer fra. Ikke har hun vært utro heller, så at Bride ikke har fått farens eller hennes lyse "high yellow" hudfarge er ikke noe hun ønsker å lastes for. Sweetness klarer aldri å føle kjærlighet for Bride, og barnet er ulydig for å få oppmerksomhet og kroppskontakt, selv om det kommer i form av straff.
Som voksen er Bride vakrere og mer suksessfull enn moren kunne drømt om. Det er likevel fortiden som skal felle henne, som får mannen hun elsker til å si at hun ikke er "jenta han vil ha" og forlate henne. De har begge arr fra barndommen, men er de for ødelagte til å gjenkjenne kjærlighet?
Forfatter: Toni Morrison
Tittel: God Help the Child (2015)
Sidetall: 178 sider
I et nøtteskall: Precious som tynn, vakker karrierekvinne søker kjærlighet hos annet brent barn.
Favorittutdrag:
They will blow it, she thought. Each will cling to a sad little story of hurt and sorrow - some long ago trouble and pain life dumped on their pure and innocent selves. And each one will rewrite that story forever, knowing the plot, guessing the theme, inventing its meaning and dismissing its origin. What a waste.
Dette er bedre fortalt av andre. Kanskje også av forfatteren selv, tidligere.
Jeg leste denne boken på en dag. Til å begynne med likte jeg den godt, så begynte den å irritere meg - også rant tiden og sidene ut før forfatteren tok noe som begynte som et interessant utgangspunkt og gjorde det til en chick flick etter å ha rullet i elendighet i midtstykket. Det føles som å lese en skisse til en bok, der det gjenstår å fylle ut mer enn de grove trekkene jo nærmere slutten man kommer.
Det er utrolig hvor mange seksuelt misbrukte barn Morrison klarer å presse inn på 178 sider. Ja, det er forferdelig trist. Ja, det får konsekvenser for voksenlivet og seksualiteten deres. Ja, det trengs mer åpenhet og mindre tabu rundt det - men gudbedre, kvinne.Her virker det som om forfatteren bare har tenkt, hvordan kan jeg gi denne kjærlighetshistorien en ekstra dimensjon? Jo, la oss ta utgangspunkt i barn som voksne har ødelagt. Så nevnes de i fleng, men behandles overfladisk hele boken igjennom.
Jeg tror jeg hadde vært mer mottakelig for det at Morrison bruker (så mange) seksuelt misbrukte barn som utgangspunkt for argumentene sine dersom konklusjonene ikke var så selvfølgelige. At det var lærdommer utover:
- hvordan du behandler barn betyr noe, for de husker og fordi det former voksenlivet deres.
- det er mulig å overkomme sinne og destruktive tanker
- en dårlig barndom kan gjøre deg ganske selvsentrert, og kan gjøre at du ikke ser de rundt deg.
- monstre ser nesten aldri ut som monstre.
Det hadde også vært mer tilgivelig dersom ikke alle de misbrukte karakterene ble kastet til side så snart de hadde demonstrert forfatterens poeng. Ingen av karakterene er mer enn misbruket og sinnet sitt. De er objekter dette er gjort mot, og de har en klar funksjon i historien - men personer lar Morrison dem aldri bli. Det synes jeg er vanskelig å tilgi.
Ingenting ble fortalt i denne boken som jeg ikke har lest andre forfattere fortelle bedre.
Karakter: E
Tags: #ohthehype, #raseproblematikk, #misbruk, #kjærlighet, #morbarnrelasjon, #nobelvinner, #pulizervinner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar