N. Gaiman - Havet ved enden av veien

Hvor lenge er det siden du ble lest eventyr for? Sikkert ganske lenge. Gaiman gjenskaper spenningen av en virkelig god historie og barndommens åpne sinn i denne fantasyromanen for voksne. Tidligere har jeg lest tegneserieromanen The Sleeper and the Spindle, av samme forfatter.

En mann er på vei til en begravelse i hjembyen, men trekkes mot stedet barndomshjemmet pleide å være. Så han kjører innom. Derfra ledes han til en gård i enden av veien, der han møter en gammel kone, som viser han veien til en dam bak huset. Plutselig faller biter på plass, med minner om en barndom som ville sikret ham plass på psykiatrisk institusjon om han fortalte om den. En barndom som ble reddet av en fregnete elleve år gammel jente, med navnet Lettie Lempstock. Men alt dette kan da umulig ha skjedd?

Forfatter: Neil Gaiman

Tittel: Havet ved enden av veien (The Ocean at the End of the Lane)

Sideantall: 181 sider

I et nøtteskall: Eventyr for ungdom (15+) og voksne. En liten gutt blir innfiltrert av ondskap – og selv den minste bit ondskap kan vokse seg stor og uhåndterlig. Venner er helt avgjørende, særlig venner med magiske krefter.

Favorittutdrag:

"Er det bare dere tre?" spurte jeg. "Er det ingen menn?"
"Menn!" fnøs gamle Mrs Hempstock "Jeg vet ikke hva en mann skulle være godt for! Ingenting en mann kan gjøre her på gården som jeg ikke kan gjøre dobbelt så fort og fem ganger så godt."

"Det var bare en andedam, borte på baksiden av gården. Den var ikke særlig stor. Lettie Hempstock sa at den var et hav, men jeg visste at det bare var tull. Hun sa at de var kommet hit over havet fra gamlelandet."

Plottet er originalt, men innsiktene Gaiman trekker ut av det er floskler
Det beste med boka er spenningen og hvordan boka er vanskelig å legge fra seg. Historien som fortelles holder et godt tempo og mye skjer på få sider. Det som ikke er så bra er forfatterens forsøk på å være filosofisk og dyp - observasjonene hans er stort sett Paulo Coelho-aktige selvfølgeligheter servert som om de var både originale og fascinerende. Eksempler inkluderer "Det finnes ingen voksne, bare folk som later som" (hørt det før?) og "forskjellige mennesker husker ting forskjellig." Eller, "Uhyrer finnes i alle utgaver. Noen av dem er ting folk er redde for. Noen av dem ser ut som ting folk pleide å være redde for, for lenge siden. Noen ganger er uhyrer noe mennesker burde være redde for, men ikke er det." Javel. Spennende hvis du er 13. Not so much hvis du er 30.

Når forfatteren så sper på med sitater fra noe jeg regner med er hans litterære helter i en slags "tip of the hat" blir den samlede effekten ganske pretensiøs. For hovedkarakteren er jo kun åtte år. En belest åtteåring, men likevel - når livet hans er i fare, sitter han og siterer Lewis Carroll. Ved siden av noen av disse passasjene i boka har jeg skrevet med kulepenn "jabler i vei".

Det er likevel ikke slik at boka er helt uten kvaliteter. Den sier noe om det å være barn. og alle mulighetene man er åpen for. At man både tåler og observerer mer enn voksne får med seg, og at barn til og med ofte beskytter foreldrene sine gjennom ikke å la dem vite hva de har opplevd. Boken åpner med et sitat av Art Spiegelman, som har skrevet Maus om andre verdenskrig. Sitatet er hentet fra en samtale med Maurice Sandak og går slik:

Jeg husker tydelig min egen barndom... jeg visste grufulle ting. Men jeg visste at jeg ikke måtte la de voksne få vite at jeg visste. Det ville ha skremt dem."

Jeg tror kanskje dette sitatet er favorittdelen min av boka. Og det er litt synd, siden det kommer helt først, og ikke er skrevet av forfatteren.

Anbefales: Fans av Gaiman og yngre lesere (som likevel er gamle nok til noen sexscener)

Karakter: D

Tags: #Gaiman, #voksenfantasy, #eventyr, #plattfilosofi, #svulstig, #actiondrevet #malendekatterheletiden, #tomåner1Q84?