Etter folioprislesing i mars, var jeg klar for noe ganske annet i april. Det ble fire bøker på engelsk.
17. Hanya Yanagihara - A Little Life
18. Stephen Kelman - Pigeon English
19. Emma Donoghue - Frog Music
20. Scott Lynch - The Lies of Locke Lamora
Jeg leste den helt ferske "A Little Life" a Hanya Yanagihara. Dette er den andre romanen forfatteren skriver, jeg tenker fortsatt på den første innimellom. "The People in the Trees" var en av de tre beste bøkene jeg leste i fjor. Selv om A Little Life har klare kvaliteter, ble den i overkant tungsindig for meg.
Jeg har også lest to mordgåter (krim?) basert på ekte historier. Den første "Pigeon English" har en 11-åring som forsøker å løse mordet på en klassekamerat i Londons ghetto. Den andre, "Frog Music", har en burleskdanserinne som forsøker å finne ut hvem som skjøt venninnen.
Pigeon English var nominert til Man Booker i 2011. En årgang av Man Booker som sant nok er kjent som så svak at den trigget opprettelsen av Folioprisen, men hei – Pigeon English hadde sin sjarm og sin punch. Denne nærmest moderne versjonen av Fluenes Herre skildret håpløsheten i Londons Ghetto fra en elleveårings perspektiv – og ga rom for ettertanke.
Frog Music er skrevet av Emma Donoghue. Forfatteren er kanskje best kjent for boken Room (oversatt til norsk med tittelen rom) som toppet amerikanske salgslister for et par år siden. Frog Music er et portrett av en by i eksplosiv utvikling og livet blant de nederst på rangstigen i San Franciscos Chinatown.
Til slutt har jeg denne måneden latt meg overtale av kjæresten til å prøve en av hans favoritter innen fantasysjangeren – The Lies of Locke Lamora. Jeg konkluderte med at det ikke var min kopp te, selv om jeg lot meg sjarmere av humoren og spenningen.
Størst inntrykk denne måneden gjorde Pigeon English.
Harrison (11) fra Ghana er bosatt i en fattig del av London med moren og storesøsteren Lydia, der populasjonen av ansvarlige mannsfigurer er like lav som moralen. De venter på at faren og lillesøsteren skal komme etter. I begynnelsen av boka er flere samlet rundt åstedet der en klassekamerat av Harrison er blitt knivstukket. Politiet utlover en dusør for tips som kan lede til arrestasjon av morderen. Dette trigger detektivene i Harrison og kameraten, og de nysgjerrige guttene begynner å nøste i hvem som kan ha gjort ugjerningen. Men det å stille slike spørsmål i ghettoen er farlig.
Hvor store er egentlig forskjellene i oppvekstforholdene til noen av barna i ghettoen i storbyene fra oppvekstforholdene til barna i Fluenes Herre?
Ikke særlig store, argumenterer Kelman. Derfor blir også utfallet ganske likt. Velkommen til Duenes Herre, som dessverre ikke er en dystopi – og som har langt større omfang enn gruppen overlevende på Goldings øde øy.
I Pigeon English møter vi Dell Farm Crew fra Dell Farm Estate – jeg vil anslå de er 14-16 år gamle, men de sprer allerede uro og frykt blant de voksne. De er blitt det verste av det ville, onde i Fluenes Herre – men er samtidig bare barn.
Forfatteren er inspirert av mordet på Damilola Taylor (10) i 2000. En grusom sak, der en liten gutt ble knivstukket av noen tenåringsgutter i en av de fattigere områdene i London.
Jeg er ambivalent til bøker skrivet fra barns perspektiv. Det kan gjøres godt, som Emma Donnohues Room, eller Mark Haddons The Curious incident of the dog in the night time – men oftest synes jeg det gjøres på en måte som føles påtatt barnslig. Jeg synes Kelman gjør en ganske god jobb med å gjengi historien fra en 11-årings perspektiv.
Harrison har et ordforråd spekket med pidgin English. Han er superfornøyd med Diadora skoene sine, som han beskriver som Bo-stylez, selv om de er kjøpt brukt. De er en stor upgrade fra de hvite billigskoene han selv hadde tegnet adidasstriper på med markeringstusj. Han synes alt som tar lang tid tar "donkey hours", og at alt som er ubehagelig eller skummelt er "hutious". "Asweh" brukes som "jeg lover/ jeg sverger" – og han sverger mye. Når han irettesettes av storesøsteren Lydia får han beskjed om å "advise yourself". Jeg likte bruken av ghana-slang og britisk gatespråk, gjennom boken.
17. Hanya Yanagihara - A Little Life
18. Stephen Kelman - Pigeon English
19. Emma Donoghue - Frog Music
20. Scott Lynch - The Lies of Locke Lamora
Jeg leste den helt ferske "A Little Life" a Hanya Yanagihara. Dette er den andre romanen forfatteren skriver, jeg tenker fortsatt på den første innimellom. "The People in the Trees" var en av de tre beste bøkene jeg leste i fjor. Selv om A Little Life har klare kvaliteter, ble den i overkant tungsindig for meg.
Jeg har også lest to mordgåter (krim?) basert på ekte historier. Den første "Pigeon English" har en 11-åring som forsøker å løse mordet på en klassekamerat i Londons ghetto. Den andre, "Frog Music", har en burleskdanserinne som forsøker å finne ut hvem som skjøt venninnen.
Pigeon English var nominert til Man Booker i 2011. En årgang av Man Booker som sant nok er kjent som så svak at den trigget opprettelsen av Folioprisen, men hei – Pigeon English hadde sin sjarm og sin punch. Denne nærmest moderne versjonen av Fluenes Herre skildret håpløsheten i Londons Ghetto fra en elleveårings perspektiv – og ga rom for ettertanke.
Frog Music er skrevet av Emma Donoghue. Forfatteren er kanskje best kjent for boken Room (oversatt til norsk med tittelen rom) som toppet amerikanske salgslister for et par år siden. Frog Music er et portrett av en by i eksplosiv utvikling og livet blant de nederst på rangstigen i San Franciscos Chinatown.
Til slutt har jeg denne måneden latt meg overtale av kjæresten til å prøve en av hans favoritter innen fantasysjangeren – The Lies of Locke Lamora. Jeg konkluderte med at det ikke var min kopp te, selv om jeg lot meg sjarmere av humoren og spenningen.
Størst inntrykk denne måneden gjorde Pigeon English.
Harrison (11) fra Ghana er bosatt i en fattig del av London med moren og storesøsteren Lydia, der populasjonen av ansvarlige mannsfigurer er like lav som moralen. De venter på at faren og lillesøsteren skal komme etter. I begynnelsen av boka er flere samlet rundt åstedet der en klassekamerat av Harrison er blitt knivstukket. Politiet utlover en dusør for tips som kan lede til arrestasjon av morderen. Dette trigger detektivene i Harrison og kameraten, og de nysgjerrige guttene begynner å nøste i hvem som kan ha gjort ugjerningen. Men det å stille slike spørsmål i ghettoen er farlig.
Hvor store er egentlig forskjellene i oppvekstforholdene til noen av barna i ghettoen i storbyene fra oppvekstforholdene til barna i Fluenes Herre?
Ikke særlig store, argumenterer Kelman. Derfor blir også utfallet ganske likt. Velkommen til Duenes Herre, som dessverre ikke er en dystopi – og som har langt større omfang enn gruppen overlevende på Goldings øde øy.
I Pigeon English møter vi Dell Farm Crew fra Dell Farm Estate – jeg vil anslå de er 14-16 år gamle, men de sprer allerede uro og frykt blant de voksne. De er blitt det verste av det ville, onde i Fluenes Herre – men er samtidig bare barn.
Forfatteren er inspirert av mordet på Damilola Taylor (10) i 2000. En grusom sak, der en liten gutt ble knivstukket av noen tenåringsgutter i en av de fattigere områdene i London.
Jeg er ambivalent til bøker skrivet fra barns perspektiv. Det kan gjøres godt, som Emma Donnohues Room, eller Mark Haddons The Curious incident of the dog in the night time – men oftest synes jeg det gjøres på en måte som føles påtatt barnslig. Jeg synes Kelman gjør en ganske god jobb med å gjengi historien fra en 11-årings perspektiv.
Harrison har et ordforråd spekket med pidgin English. Han er superfornøyd med Diadora skoene sine, som han beskriver som Bo-stylez, selv om de er kjøpt brukt. De er en stor upgrade fra de hvite billigskoene han selv hadde tegnet adidasstriper på med markeringstusj. Han synes alt som tar lang tid tar "donkey hours", og at alt som er ubehagelig eller skummelt er "hutious". "Asweh" brukes som "jeg lover/ jeg sverger" – og han sverger mye. Når han irettesettes av storesøsteren Lydia får han beskjed om å "advise yourself". Jeg likte bruken av ghana-slang og britisk gatespråk, gjennom boken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar