Kjæresten har ønsket å introdusere meg for fantasybøker og the Lies of Locke Lamora er en av de beste han har lest i nyere tid. Boken er den første i serien Gentleman Bastards. Kjæresten gruser meg forresten på leseprogresjon om dagen. Han har lest 34 bøker i år, jeg ligger i skrivende stund 14 bøker bak.
Foreldreløse Locke Lamora havner i lære hos Camorrs tjuvmester. Det går dårlig – eller alt for bra- veldig tidlig. Allerede som seksåring har Locke brutt "den hellige freden" mellom byens nobilitet og tyvene – avtalen om at man kan stjele fra hvem man vil, utenom de aller rikeste. Han har i tillegg sikret at et vertshus har brent til grunnen og utfordret tjuvmesterens autoritet og kontroll over egen tropp. Slik har det seg at tjuvmesteren selger brysomme Locke til presten Chains, hvis yrke kun er en kamuflasje for hans egentlige geskjeft - leder for tyvene i Gentleman Bastards. Historien veksler mellom et dristig svindelforsøk utført av den voksne Locke og glimt fra oppveksten hans.
Forfatter: Scott Lynch
Tittel: The Lies of Locke Lamora (Gentleman Bastards #1) (2006)
Sideantall: 499 sider
I et nøtteskall: En skamløs tyv med skarp hjerne, stort hjerte og en skitten munn infiltrerer Camorrs rikfolk i et kampspekket svindelforsøk.
Favorittutdrag:
"Advice," chuckled Dona Vorchenza. "The years play a sort of alchemical trick, transmuting one's mutterings to a state of respectability. Give advice at forty and you're a nag. Give it at seventy and you're a sage".
"CAN YOU ASSURE me," said Ibelius, "that you will take better care of yourself than you did previously, or that your friend Jean has taken for himself, this past week?"
"Master Ibelius", said Locke, "you are our physiker, not out mother. And I have already told you a dozen times this afternoon; I am entirely prepared – body and mind – for this affair at Raven's Reach. I am the soul of caution"
"Ibelius," groaned Jean, "let him alone; you are henpecking him without having the decency to marry him first."
Actiondrevet dicklit
Det beste med denne boken er humoren og spenningen. Planene til Locke er elleville og man tenker at "dette kan jo umulig la seg gjennomføre", men med en god dose frekkhet og sjarm er begrensningene for hva man faktisk kan få til få. Jeg synes kampscenene, som det er tett mellom, gjorde at lesingen gikk trått – men det er jo en smakssak. Målgruppen for denne boken setter trolig større pris på hyppigheten av behov for hevn og vold i kombinasjon – det er klassisk actiondrevet dicklit (ukjent med begrepet dicklit? Tenk motsetningen av chicklit).
Dette er moderne fantasy, det medfører at det ikke er flust av overnaturlige elementer (tenk Ringenes Herre, der til og med trærne går). Det er en trollmann med en hauk, men det er vel det jeg kommer på.
Jeg liker forresten også at det ikke er en eneste hjelpesløs kvinne i hele historien. Ingen tandre jomfruer venter på å bli reddet, og takk og lov for det. Flere av de mest sentrale og klokeste karakterene er kvinner. Et godt eksempel her er alkymisten Dona Vorchenza, som alltid ser ut til å forstå intrikate plott lysår før ektemannen og omgivelsene. Vi møter også kvinner som er minst like brutale og blodtørste i sin hevn som mennene de kjemper mot. Tvillingsøstrene som duellerer i haikamper (Camorrs versjon av tyrefekting) er kanskje de mest fremtredende.
På et tidspunkt ymtes det om et fnugg av romanse. Dette gjør seg gjeldede i at Locke ikke klarer å få verdi for pengene på det lokale bordellet, fordi han er ulykkelig forelsket i en mystisk rødhåret kvinne. Mer føleri er det ikke rom for i boken – men det den mangler i "romance" tar den igjen i "bromance".
Tidligere har kjæresten lurt meg til å lese Joe Abercrombies "Best Served Cold" - som er i samme gate. Liker du Joe Abercrombie, liker du trolig også Scott Lynch.
Anbefales: de som liker det testosteronfylt
Karakter: C
Tags: #fantasy, #serie, #anbefaltavkjæresten, #hevn, #tjuvradd, #morsom, #voldelig, #dicklit
Foreldreløse Locke Lamora havner i lære hos Camorrs tjuvmester. Det går dårlig – eller alt for bra- veldig tidlig. Allerede som seksåring har Locke brutt "den hellige freden" mellom byens nobilitet og tyvene – avtalen om at man kan stjele fra hvem man vil, utenom de aller rikeste. Han har i tillegg sikret at et vertshus har brent til grunnen og utfordret tjuvmesterens autoritet og kontroll over egen tropp. Slik har det seg at tjuvmesteren selger brysomme Locke til presten Chains, hvis yrke kun er en kamuflasje for hans egentlige geskjeft - leder for tyvene i Gentleman Bastards. Historien veksler mellom et dristig svindelforsøk utført av den voksne Locke og glimt fra oppveksten hans.
 |
| Jeg leste boken på Kindle, men fant dette bildet hos Darkcargo. |
Forfatter: Scott Lynch
Tittel: The Lies of Locke Lamora (Gentleman Bastards #1) (2006)
Sideantall: 499 sider
I et nøtteskall: En skamløs tyv med skarp hjerne, stort hjerte og en skitten munn infiltrerer Camorrs rikfolk i et kampspekket svindelforsøk.
Favorittutdrag:
"Advice," chuckled Dona Vorchenza. "The years play a sort of alchemical trick, transmuting one's mutterings to a state of respectability. Give advice at forty and you're a nag. Give it at seventy and you're a sage".
"CAN YOU ASSURE me," said Ibelius, "that you will take better care of yourself than you did previously, or that your friend Jean has taken for himself, this past week?"
"Master Ibelius", said Locke, "you are our physiker, not out mother. And I have already told you a dozen times this afternoon; I am entirely prepared – body and mind – for this affair at Raven's Reach. I am the soul of caution"
"Ibelius," groaned Jean, "let him alone; you are henpecking him without having the decency to marry him first."
Actiondrevet dicklit
Det beste med denne boken er humoren og spenningen. Planene til Locke er elleville og man tenker at "dette kan jo umulig la seg gjennomføre", men med en god dose frekkhet og sjarm er begrensningene for hva man faktisk kan få til få. Jeg synes kampscenene, som det er tett mellom, gjorde at lesingen gikk trått – men det er jo en smakssak. Målgruppen for denne boken setter trolig større pris på hyppigheten av behov for hevn og vold i kombinasjon – det er klassisk actiondrevet dicklit (ukjent med begrepet dicklit? Tenk motsetningen av chicklit).
Dette er moderne fantasy, det medfører at det ikke er flust av overnaturlige elementer (tenk Ringenes Herre, der til og med trærne går). Det er en trollmann med en hauk, men det er vel det jeg kommer på.
Jeg liker forresten også at det ikke er en eneste hjelpesløs kvinne i hele historien. Ingen tandre jomfruer venter på å bli reddet, og takk og lov for det. Flere av de mest sentrale og klokeste karakterene er kvinner. Et godt eksempel her er alkymisten Dona Vorchenza, som alltid ser ut til å forstå intrikate plott lysår før ektemannen og omgivelsene. Vi møter også kvinner som er minst like brutale og blodtørste i sin hevn som mennene de kjemper mot. Tvillingsøstrene som duellerer i haikamper (Camorrs versjon av tyrefekting) er kanskje de mest fremtredende.
På et tidspunkt ymtes det om et fnugg av romanse. Dette gjør seg gjeldede i at Locke ikke klarer å få verdi for pengene på det lokale bordellet, fordi han er ulykkelig forelsket i en mystisk rødhåret kvinne. Mer føleri er det ikke rom for i boken – men det den mangler i "romance" tar den igjen i "bromance".
Tidligere har kjæresten lurt meg til å lese Joe Abercrombies "Best Served Cold" - som er i samme gate. Liker du Joe Abercrombie, liker du trolig også Scott Lynch.
Anbefales: de som liker det testosteronfylt
Karakter: C
Tags: #fantasy, #serie, #anbefaltavkjæresten, #hevn, #tjuvradd, #morsom, #voldelig, #dicklit
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar