Jeg har vært i Helsinki i helgen, her er bokanmeldelsen av Pigeon English som jeg leste på Kindle på flyet og kladdet på spyposen til SAS (De kaller det multibag, noe som helt klart er en eufemisme).
Først og fremst, for en smart tittel. Pigeon English. Det er jo nesten Pidgin English som defineres på følgende måte: A pidgin /ˈpɪdʒɨn/, or pidgin language, is a simplified version of a language that develops as a means of communication between two or more groups that do not have a language in common (Wikipedia).
Harrison (11) fra Ghana er bosatt i en fattig del av London med moren og storesøsteren Lydia, der populasjonen av ansvarlige mannsfigurer er like lav som moralen. De venter på at faren og lillesøsteren skal komme etter. I begynnelsen av boka er flere samlet rundt åstedet der en klassekamerat av Harrison er blitt knivstukket. Politiet utlover en dusør for tips som kan lede til arrestasjon av morderen. Dette trigger detektivene i Harrison og kameraten, og de nysgjerrige guttene begynner å nøste i hvem som kan ha gjort ugjerningen. Men det å stille slike spørsmål i ghettoen er farlig.
Forfatter: Stephen Kelman
Tittel: Pigeon English (2011)
Sideantall: 236 sider.
Trivialia: Pigeon English er debutboken til Kelman, og den ble shortlistet til Man Booker i 2011.
I et nøtteskall: Den urbane versjonen av Fluenes Herre, Duenes Herre.
Favorittutdrag:
Duenes Herre - naivt syn på rå hverdag i Londons ghetto
Hvor store er egentlig forskjellene i oppvekstforholdene til noen av barna i ghettoen i storbyene fra oppvekstforholdene til barna i Fluenes Herre?
Ikke særlig store, argumenterer Kelman. Derfor blir også utfallet ganske likt. Velkommen til Duenes Herre, som dessverre ikke er en dystopi – og som har langt større omfang enn gruppen overlevende på Goldings øde øy.
I Kelmans roman møter vi Dell Farm Crew fra Dell Farm Estate – jeg vil anslå de er 14-16 år gamle, men de sprer allerede uro og frykt blant de voksne. De er blitt det verste av det ville, onde i Fluenes Herre – men er samtidig bare barn.
Forfatteren er inspirert av mordet på Damilola Taylor (10) i 2000. En grusom sak, der en liten gutt ble knivstukket av noen tenåringsgutter i en av de fattigere områdene i London.
Jeg er ambivalent til bøker skrivet fra barns perspektiv. Det kan gjøres godt, som Emma Donnohues Room, eller Mark Haddons The Curious incident of the dog in the night time – men oftest synes jeg det gjøres på en måte som føles påtatt barnslig. Jeg synes Kelman gjør en ganske god jobb med å gjengi historien fra en 11-årings perspektiv.
Harrison har et ordforråd spekket med pidgin English. Han er superfornøyd med Diadora skoene sine, som han beskriver som Bo-stylez, selv om de er kjøpt brukt. De er en stor upgrade fra de hvite billigskoene han selv hadde tegnet adidasstriper på med markeringstusj. Han synes alt som tar lang tid tar "donkey hours", og at alt som er ubehagelig eller skummelt er "hutious". "Asweh" brukes som "jeg lover/ jeg sverger" – og han sverger mye. Når han irettesettes av storesøsteren Lydia får han beskjed om å "advise yourself". Jeg likte bruken av ghana-slang og britisk gatespråk, gjennom boken.
Kelman tar også i bruk andre virkemidler for å gjøre 11-åringens historie levende. Innimellom sidene finner vi små lister og tegninger, som viser hvordan Harrison nokså naivt navigerer seg gjennom den nye virkeligheten sin. Et annet virkemiddel som jeg ikke er like sikker på hvordan jeg likte var det at duen som flakser forbi vinduet til Harrison med jevne mellomrom også er gitt en fortellerstemme. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å si at jeg synes det ødela – men boken ville vært like bra uten.
Karakter: C
Andre som har lest den synes:
Labben synes den var god, men ikke fantastisk - jeg er enig.
Clementine var rystet lenge etterpå, og har også skrevet en flott bloggpost om bøker med barn som hovedkarakter.
Tags: #Immigranthistorie, #London, #ghetto, #drap, #barns_pow, #duer, #manbooker2011
Først og fremst, for en smart tittel. Pigeon English. Det er jo nesten Pidgin English som defineres på følgende måte: A pidgin /ˈpɪdʒɨn/, or pidgin language, is a simplified version of a language that develops as a means of communication between two or more groups that do not have a language in common (Wikipedia).
Harrison (11) fra Ghana er bosatt i en fattig del av London med moren og storesøsteren Lydia, der populasjonen av ansvarlige mannsfigurer er like lav som moralen. De venter på at faren og lillesøsteren skal komme etter. I begynnelsen av boka er flere samlet rundt åstedet der en klassekamerat av Harrison er blitt knivstukket. Politiet utlover en dusør for tips som kan lede til arrestasjon av morderen. Dette trigger detektivene i Harrison og kameraten, og de nysgjerrige guttene begynner å nøste i hvem som kan ha gjort ugjerningen. Men det å stille slike spørsmål i ghettoen er farlig.
 |
| Bilde: Lisa Thatcher |
Forfatter: Stephen Kelman
Tittel: Pigeon English (2011)
Sideantall: 236 sider.
Trivialia: Pigeon English er debutboken til Kelman, og den ble shortlistet til Man Booker i 2011.
I et nøtteskall: Den urbane versjonen av Fluenes Herre, Duenes Herre.
Favorittutdrag:
The shopping centre doors open by magic. You don't even have to touch them. There's a big sign with all the rules written on it:
NO ALCOHOL
NO BICYCLES
NO DOGS
NO SKATEBOARDS
NO SMOKING
NO BALL GAMES
Underneath the real rules somebody has written a new rule in pen:
NO FUGLIES
A fugly is a girl who always wants a baby from you. Dean Griffin told me about them.
Dean: "If you kiss a fugly she'll have a baby every time. You only need to look at'em for too long and you'll put a bun in their oven, I swear. They're rancid, man, stay well away."
Duenes Herre - naivt syn på rå hverdag i Londons ghetto
Hvor store er egentlig forskjellene i oppvekstforholdene til noen av barna i ghettoen i storbyene fra oppvekstforholdene til barna i Fluenes Herre?
Ikke særlig store, argumenterer Kelman. Derfor blir også utfallet ganske likt. Velkommen til Duenes Herre, som dessverre ikke er en dystopi – og som har langt større omfang enn gruppen overlevende på Goldings øde øy.
I Kelmans roman møter vi Dell Farm Crew fra Dell Farm Estate – jeg vil anslå de er 14-16 år gamle, men de sprer allerede uro og frykt blant de voksne. De er blitt det verste av det ville, onde i Fluenes Herre – men er samtidig bare barn.
Forfatteren er inspirert av mordet på Damilola Taylor (10) i 2000. En grusom sak, der en liten gutt ble knivstukket av noen tenåringsgutter i en av de fattigere områdene i London.
Jeg er ambivalent til bøker skrivet fra barns perspektiv. Det kan gjøres godt, som Emma Donnohues Room, eller Mark Haddons The Curious incident of the dog in the night time – men oftest synes jeg det gjøres på en måte som føles påtatt barnslig. Jeg synes Kelman gjør en ganske god jobb med å gjengi historien fra en 11-årings perspektiv.
Harrison har et ordforråd spekket med pidgin English. Han er superfornøyd med Diadora skoene sine, som han beskriver som Bo-stylez, selv om de er kjøpt brukt. De er en stor upgrade fra de hvite billigskoene han selv hadde tegnet adidasstriper på med markeringstusj. Han synes alt som tar lang tid tar "donkey hours", og at alt som er ubehagelig eller skummelt er "hutious". "Asweh" brukes som "jeg lover/ jeg sverger" – og han sverger mye. Når han irettesettes av storesøsteren Lydia får han beskjed om å "advise yourself". Jeg likte bruken av ghana-slang og britisk gatespråk, gjennom boken.
Kelman tar også i bruk andre virkemidler for å gjøre 11-åringens historie levende. Innimellom sidene finner vi små lister og tegninger, som viser hvordan Harrison nokså naivt navigerer seg gjennom den nye virkeligheten sin. Et annet virkemiddel som jeg ikke er like sikker på hvordan jeg likte var det at duen som flakser forbi vinduet til Harrison med jevne mellomrom også er gitt en fortellerstemme. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å si at jeg synes det ødela – men boken ville vært like bra uten.
Karakter: C
Andre som har lest den synes:
Labben synes den var god, men ikke fantastisk - jeg er enig.
Clementine var rystet lenge etterpå, og har også skrevet en flott bloggpost om bøker med barn som hovedkarakter.
Tags: #Immigranthistorie, #London, #ghetto, #drap, #barns_pow, #duer, #manbooker2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar