Jeg var 2/3 inn i The Only Story da Man Booker longlist ble publisert, og vanligvis slipper jeg alt jeg har i hendene for å komme i gang med de nominerte - men denne klarte jeg ikke å legge fra meg!
Forfatter: Julian Barnes
Tittel: The Only Story (2018)
Sideantall: 272 sider.
Favorittutdrag:
Kjærlighet og selvkonservering
“Would you rather love the more, and suffer the more; or love the less, and suffer the less? That is, I think, finally, the only real question.”
Jeg liker hvordan fortelleren starter med å si at historien ikke vil inneholde skildringer av vær og klær fordi disse ikke påvirket handlingen på noe vis uansett. Det føles ærlig. Men er det det?
Paul oppgir at han skal gjengi historien om seg og Susan slik den var, men innrømmer flere ganger at han ikke husker, ikke gidder fortelle oss ting og at han har utelatt deler av historien. Forhold kan ha rom for mange sannheter parallelt, noe Lauren Groff demonstrerte mesterlig i Fates and Furies. Fortellerstemmen skrifter, men er alltid Paul i første, andre eller tredje person. En Goodreadsleser har foreslått at dette er måten Paul distanserer seg fra de vondeste delene av historien. Når han forteller om noe som gjorde ham lykkelig forteller han i første person, når han snakker om vanskelige situasjoner, så inntar han andreperson og i virkelig vonde situasjoner distanserer han seg som tredjeperson.
Det er en klok og god bok om kjærlighet. Jeg synes slutten trakk ut og at forfatteren gjentok seg selv. De siste sidene tenkte jeg "yes, yes wrap it up". Men alt i alt, en god bok!
Karakter: første 2/3 er en B, siste del er en D. Kanskje litt urettferdig men tenker helhelen er en god C.
 |
| bilde: Penguin |
Forfatter: Julian Barnes
Tittel: The Only Story (2018)
Sideantall: 272 sider.
Favorittutdrag:
“Most of us have only one story to tell. I don’t mean that only one thing happens to us in our lives: there are countless events, which we turn into countless stories. But there’s only one that matters, only one finally worth telling.”
“Which are truer, the happy memories, or the unhappy ones? He decided, eventually, that the question was unanswerable.”
Kjærlighet og selvkonservering
“Would you rather love the more, and suffer the more; or love the less, and suffer the less? That is, I think, finally, the only real question.”
Jeg liker hvordan fortelleren starter med å si at historien ikke vil inneholde skildringer av vær og klær fordi disse ikke påvirket handlingen på noe vis uansett. Det føles ærlig. Men er det det?
Paul oppgir at han skal gjengi historien om seg og Susan slik den var, men innrømmer flere ganger at han ikke husker, ikke gidder fortelle oss ting og at han har utelatt deler av historien. Forhold kan ha rom for mange sannheter parallelt, noe Lauren Groff demonstrerte mesterlig i Fates and Furies. Fortellerstemmen skrifter, men er alltid Paul i første, andre eller tredje person. En Goodreadsleser har foreslått at dette er måten Paul distanserer seg fra de vondeste delene av historien. Når han forteller om noe som gjorde ham lykkelig forteller han i første person, når han snakker om vanskelige situasjoner, så inntar han andreperson og i virkelig vonde situasjoner distanserer han seg som tredjeperson.
Det er en klok og god bok om kjærlighet. Jeg synes slutten trakk ut og at forfatteren gjentok seg selv. De siste sidene tenkte jeg "yes, yes wrap it up". Men alt i alt, en god bok!
Karakter: første 2/3 er en B, siste del er en D. Kanskje litt urettferdig men tenker helhelen er en god C.
For meg var dette en bok jeg ikke egentlig likte å lese, men som likevel ikke ville slippe tak etter at den var ferdiglest. Tror nok det betyr at boken egentlig er sterk, men man blir jo farget av leseropplevelsen og jeg klarte ikke å tenke at den var mer enn midt på treet (ikke helt ulikt det du landet på, selv om det virker som om din opplevelse var litt annerledes enn min).
SvarSlettDet du skriver om fortellerstemmene er interessant, jeg har ikke tenkt gjennom det. Noen ganger er det nesten en fordel å ha lest omtaler på forhånd før man leser en bok, for man får gjerne flere perspektiver å tenke gjennom mens man leser. Men selvsagt er det kjekt å bare kunne dømme en bok basert på egen opplevelse også. Kanskje alle bøker egentlig burde leses to ganger?
Ja, eller i det minste de gode - men det har vi jo ikke tid til! Det er så mange gode (og lange) bøker som enda ikke har blitt lest.
SlettBoka stiller jo noen interessante spørsmål, særlig dette med hvorvidt forholdet var dømt fra starten av, slik de fleste menn i følge fortelleren resonnerer, eller om slutten hadde sin start med en hendelse eller et slags svik, slik kvinner angivelig tenker.
Jeg synes også det poenget om gjenbruk av kjærlighetsspråk og interne vitser var interessant. Det at mange tar med seg "fraser" og "internsjargong" fra ett forhold til et annet, dette som jo er så intimt.