S.Hustvedt - The Blazing World (Man Booker Longlist 2014)

Tanke 1: En kvinne med helnorskt navn, nominert til Man Bookers longlist? Spennende!

Tanke 2: Å nei, dette er artsy feministlitteratur fra en kvinne som er så privilegert at hun ikke trenger å arbeide.

Det eneste jeg skulle ha rett i var dette med at navnet høres norsk ut. Siri har norske foreldre, men er født og stort sett oppvokst i USA. Hun er gift med forfatteren Paul Auster. Når det gjelder det jeg litt nedsettende kalte artsy feministlitteratur fikk jeg fordommene mine utfordret, og det er flott. Som du kanskje forstår, var dette mitt første møte med Siri Hustvedt.

Harriet Burden (Harry) er frustrert over den manglende anerkjennelsen kunsten hennes får på New Yorks kulturelle scene. Hun iverksetter et eksperiment, som skal avdekke forutinntattheten til gallerieiere og kjøpere. Dette omfatter at hun i samarbeid med tre unge menn stiller ut sin kunst, under deres navn. Hvordan vil kunsten bli tatt i mot, når publikum kan knytte verkene til fascinerende unge menn, heller enn en middeladrende dame – og hvordan påvirker dette de tre mennene som fungerer som masker for Harry? 

 

Forfatter: Siri Hustvedt

Tittel: The Blazing World (norsk tittel: Denne Flammende Verden) (2014)

Sideantall: 379

I et nøtteskall: Hvordan påvirker avsenderens emballasje mottakerens tolkning av innhold?

Favorittutdrag:

I turned to New York's shrinking Culture Pages, strategically written for the declining numbers of middlebrow readers, and I pounded out articles on movies, art, books and music as a freelancer. I reviewed, and I interviewed. As a writer I knew that it was my tone that delivered the goods; that is what they wanted, a tone of boredom and superiority that mimicked my readers' fantasies of a posh British accent and assured them that I knew better, just as they did. I wrote to inflate them, This meant never, ever making a reference they might not understand; anything to highbrow was a no-no. The idea was to stroke their insecurities, not to bring them out.

It was true they didn't want Harry the artist. I began to see that up close. She was old news, if she had ever been news at all. She was Felix Lord's widow. It all worked against her, but then Harry scared them off. She knew too much, had read too much, was too tall, hated almost everything that was written about art, and she corrected people's errors. Harry told me she never used to set people straight. For years she had sat by, silently listening to people mess up references and dates and artists' names, but by then she had had it. She said she had been released by Dr. F, a figure I began to think was an invisible man behind Harry. Harry credited the invisible man with permission. She now permitted herself to say what she had suppressed earlier: "I think you mean so-and-so," she would say, and people inevitably gave her that and-who-are-you? glance. Some of them fought back, telling her she was wrong – and then the battle started. Harry had stopped backing Down.

Tanker i ettertid:
Jeg likte godt hvordan boken var strukturert med ulike fortellere, som avlegger sine forklaringer i egne kapitler, som supplerer dagbokinnleggene til Harriet. Hustvedt har marmorert Harriets dagbokinnlegg med referanser til filosofer, kunstnere, forskere og forfattere, som trolig vil gå over hodet på nær alle leserne. Dette er tidvis frustrerende, men likevel bra.

Bra fordi det er det motsatte av kritikken som rettes mot kulturskribentene i det første utdraget jeg har valgt ut. Man må ikke være så opptatt av å stryke meningmanns ego at man begrenser seg selv og budskapet. På den måten utfordres ingen, og utviklingen flater ut. Enda verre, fordi vi er så dårlige til å forholde oss til noe som krever noe av oss – velger vi i de tilfeller kvaliteten ikke er åpenbar, som f.eks i kunst å tillegge kunstneren for stor betydning i forhold til hvordan vi oppfatter verket. I de innledende kapitlene var jeg usikker på Harriets talent, hvorvidt hun forklarte egen utilstrekkelighet ved å peke på andre. Harriets eksperiment resulterer i en utvikling hos meg som leser, der jeg endrer syn på henne og betydningen av persepsjon som så urettferdig rammer henne. Harry holder speilet opp mot en intellektuelt lat kulturelite, som nekter for sin bias. De vil ha sin wonderboy.

I debatten kvinner-har-ikke-samme-muligheter-som-menn, er jeg generelt i Sheryl Sandbergs leir. Den største utfordingen kvinner stå ovenfor karrieremessig er indre stengsler. Jeg tror mange kvinner begrenser seg selv, fordi de ved å yte som en mann kan regne med å bli dårligere likt. "Hun er veldig ambisiøs" er ofte ikke et kompliment. I tillegg mangler vi ofte selvtillit, vi inntar rollen som observatør og trekker oss tilbake når vi heller burde lene oss frem. Harry gjør ikke dette. Hun begrenser seg ikke og nekter å være tause Birgitte. Hun er rasende og sier hva hun vi ha og hva hun kan bidra med. Resultatet er at hun ignoreres. Så Harriet kjemper åpenbart mot ytre stengsler som jeg ikke har anerkjent tilstrekkelig tidligere.

Det er likevel mer til boken enn diskusjonen rundt kjønn og mottakelse. Noe av det jeg likte best var hvordan Hustvedt også utfordret fordommene mine gjennom de andre karakterene i boka. Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle bli så rørt og positivt overrasket av handlingene til den krystallhealende og aurarensende hippien, Sweet Atumn – fordi jeg hadde avskrevet henne som ute av kontakt med virkeligheten.

Alt i alt var boka fullspekket med meninger og ideer som tidvis var tungt fordøyelige. Den fikk meg til å tenke, og det verdsetter jeg. Jeg er sikker på at jeg kunne lest den igjen og fått mer ut av den. Bokens siste kapittel rørte meg virkelig, jeg var ikke langt unna å gråte på bussen.

Jeg tenkte å delta på Siri Hustvedts foredrag på Litteraturhuset for å se om det diskuteres noe som gir meg nye perspektiver på boka. Jeg anbefaler forresten at man går inn på Clementines blogg "Har du lest" der the Blazing World er månedens bok og man tar et dypdykk i denne fascinerende og flotte boka.

Anbefales: Alle kulturinteresserte.

Karakter: B

Andre syntes:
Rose Marie syntes det er en fantastisk roman som krever sin leser, men som gir i mangfold igjen.
Elida syntes den var utfordrende, men spennende og intellektuell.