De som kjenner igjen navnet til David Mitchell gjør det trolig på grunn av suksessen Cloud Atlas, eller sjokket rundt at han ikke kom med på Man Bookers shortlist med sin nyeste bok, i forrige uke.
Vi følger Holly fra hun er tenåring på åttitallet til hun er en gammel dame - et godt stykke inn i alderdommen i en dystopisk, men kanskje ikke helt urealistisk fremtid i 2043. Men la oss hoppe tilbake til 1984. Femtenårige Holly rømmer hjemmefra etter moren berettiget nok setter ned foten for forholdet med en sleip bilselger i tyveårene. Alene, og drevet av stoltheten som forhindrer henne i å dra hjem, setter hun ut på en reise til fots langs Englands landeveier. Underveis dukker det opp uforklarlige handlinger og Holly hører stemmer ingen andre hører. Er hun i ferd med å miste forstanden? I tillegg møter vi en arrogant Cambridgestudent, en krigsjournalist som ikke klarer å føle seg levende i familielivet og lengter tilbake til krigen i Irak, og en halvgammel og bitter forfatter hvis glansdager syntes å være bak ham.
Dette er en bok jeg har hatt med meg, i lunsjen på jobb, på hyttetur, på toget og på cafe. Fordi jeg ikke klarte å velge bilde, og fordi boken har så vakkert cover får dere hele tre bilder.
Forfatter: David Mitchell
Tittel: The Bone Clocks (2014)
Sideantall: 595 sider.
I et nøtteskall: Dette er to bøker, første halvdel er brilliant - andre halvdel er åndenes makt-materiale.
Favorittutdrag:
Power is lost or won, never created or destroyed. Power is a visitor to, not a possession of, those it empowers. The mad tend to crave it, many of the sane crave it, but the wise worry about its long-term side-effects. Power is crack-cocaine for your ego and battery acid for your soul.
These twenty-first Century children of Iceland are plugged into headsets but still elude that Nordic confidence and sense of well-being , even the two African-Icelenders and a girl in a Muslim headscarf. All have a '2' in front of their birth-year and need barely scroll down an inch when finding it on an online form. They carry a fragrance of hair conditioner and fabric conditioner. Their consciences are as undented as cars in a dealership showroom, and all are bound for the world's centre stage where they'll challenge, outperform and patronize us old farts at our retirement parties, as we did when we looked that beautiful.
Plan A was to alert the world through poetry. That failed.
Tanker i ettertid:
Dette er den første boken jeg leser av David Mitchell. Forventningene var enorme, etter at Torgeir mente CloudAtlas var den beste av de 200 bøkene han leste i fjor – og all støyen over at boken ikke kom med på Man Bookers shortlist. Enorme forventninger er ikke det beste utgangspunktet for et nytt forfatterbekjentskap.
Jeg elsket likevel hovedkarakterene, og hvor levende Mitchell gjorde de. Det jeg derimot ikke likte var det overnaturlige elementet i boken. Ikke fordi jeg ikke liker innslag av fantasy eller sci-fi, for det gjør jeg – men fordi det minnet meg om å få ispedd deler av The Bone Series i en ellers god bok og det er igjen litt som å helle FunLight i Amarone, hvilket jeg ikke forstår hvorfor noen ville gjøre. Dette overnaturlige var det som tvinnet alle historiene sammen, og uten å bli tent av den delen av historien fortonet leseropplevelsen seg som fornøyelige, tidvis geniale fragmenter holdt sammen av tyggegummi.
Jeg er forberedt på at det ikke er mange av bokbloggerne som ble like skuffet som meg, og halvveis ut i boka var jeg fortsatt en svært optimistisk leser. Så røynet det på. Det ble rett og slett en annen bok en den jeg begynte på. Jeg har irritert meg over ikke å klare å forklare bedre hva som ikke fungerte for meg i siste halvdel av boka, og den fånyttes jakten på en god forklaring har paralysert meg som leser og blogger i nesten ei uke.
Jeg ser at de som har lest flere Mitchell-bøker kan ha en fordel, i at de kjenner flere av karakterene. Vulture.comhar laget en oversikt over Mitchells karakterer (Crowd Atlas – a surely incompetent accounting of where Mitchell's characters keep popping up).
Anbefales: Litteraturelskeren
Karakter: C
Vi følger Holly fra hun er tenåring på åttitallet til hun er en gammel dame - et godt stykke inn i alderdommen i en dystopisk, men kanskje ikke helt urealistisk fremtid i 2043. Men la oss hoppe tilbake til 1984. Femtenårige Holly rømmer hjemmefra etter moren berettiget nok setter ned foten for forholdet med en sleip bilselger i tyveårene. Alene, og drevet av stoltheten som forhindrer henne i å dra hjem, setter hun ut på en reise til fots langs Englands landeveier. Underveis dukker det opp uforklarlige handlinger og Holly hører stemmer ingen andre hører. Er hun i ferd med å miste forstanden? I tillegg møter vi en arrogant Cambridgestudent, en krigsjournalist som ikke klarer å føle seg levende i familielivet og lengter tilbake til krigen i Irak, og en halvgammel og bitter forfatter hvis glansdager syntes å være bak ham.
Dette er en bok jeg har hatt med meg, i lunsjen på jobb, på hyttetur, på toget og på cafe. Fordi jeg ikke klarte å velge bilde, og fordi boken har så vakkert cover får dere hele tre bilder.
Forfatter: David Mitchell
Tittel: The Bone Clocks (2014)
Sideantall: 595 sider.
I et nøtteskall: Dette er to bøker, første halvdel er brilliant - andre halvdel er åndenes makt-materiale.
Favorittutdrag:
Power is lost or won, never created or destroyed. Power is a visitor to, not a possession of, those it empowers. The mad tend to crave it, many of the sane crave it, but the wise worry about its long-term side-effects. Power is crack-cocaine for your ego and battery acid for your soul.
These twenty-first Century children of Iceland are plugged into headsets but still elude that Nordic confidence and sense of well-being , even the two African-Icelenders and a girl in a Muslim headscarf. All have a '2' in front of their birth-year and need barely scroll down an inch when finding it on an online form. They carry a fragrance of hair conditioner and fabric conditioner. Their consciences are as undented as cars in a dealership showroom, and all are bound for the world's centre stage where they'll challenge, outperform and patronize us old farts at our retirement parties, as we did when we looked that beautiful.
Plan A was to alert the world through poetry. That failed.
Tanker i ettertid:
Dette er den første boken jeg leser av David Mitchell. Forventningene var enorme, etter at Torgeir mente CloudAtlas var den beste av de 200 bøkene han leste i fjor – og all støyen over at boken ikke kom med på Man Bookers shortlist. Enorme forventninger er ikke det beste utgangspunktet for et nytt forfatterbekjentskap.
Jeg elsket likevel hovedkarakterene, og hvor levende Mitchell gjorde de. Det jeg derimot ikke likte var det overnaturlige elementet i boken. Ikke fordi jeg ikke liker innslag av fantasy eller sci-fi, for det gjør jeg – men fordi det minnet meg om å få ispedd deler av The Bone Series i en ellers god bok og det er igjen litt som å helle FunLight i Amarone, hvilket jeg ikke forstår hvorfor noen ville gjøre. Dette overnaturlige var det som tvinnet alle historiene sammen, og uten å bli tent av den delen av historien fortonet leseropplevelsen seg som fornøyelige, tidvis geniale fragmenter holdt sammen av tyggegummi.
Jeg er forberedt på at det ikke er mange av bokbloggerne som ble like skuffet som meg, og halvveis ut i boka var jeg fortsatt en svært optimistisk leser. Så røynet det på. Det ble rett og slett en annen bok en den jeg begynte på. Jeg har irritert meg over ikke å klare å forklare bedre hva som ikke fungerte for meg i siste halvdel av boka, og den fånyttes jakten på en god forklaring har paralysert meg som leser og blogger i nesten ei uke.
Jeg ser at de som har lest flere Mitchell-bøker kan ha en fordel, i at de kjenner flere av karakterene. Vulture.comhar laget en oversikt over Mitchells karakterer (Crowd Atlas – a surely incompetent accounting of where Mitchell's characters keep popping up).
Anbefales: Litteraturelskeren
Karakter: C
Veldig morsomt å lese hva du syns om denne. Jeg er også ferdig med den nå, og jeg tror at jeg likte mye bedre enn deg.. første del er jo bare glimrende, men jeg likte til min store forbauselse de siste to delene også; forbauset fordi action sci-fi ikke er min greie med mindre det er på film med massevis av eksentriske britiske skuespillere. Hele boken er jo en slags hyllest til fortellerkunst, der Mitchell tar deg alle steder, og hvor jeg ihvertfall, syns det var morsomt å følge.
SvarSlettGleder meg til London :-)
Jeg er glad du likte den mye bedre enn meg, du er nok en mer tålmodig og erfaren leser enn meg. Jeg er helt enig i at den er en hyllest til fortellerkunsten og at det opplevdes som en reise. Apropos reise, jeg gleder meg også veldig til London!
Slett