S.Hustvedt - The Blazing World (Man Booker Longlist 2014)

Tanke 1: En kvinne med helnorskt navn, nominert til Man Bookers longlist? Spennende!

Tanke 2: Å nei, dette er artsy feministlitteratur fra en kvinne som er så privilegert at hun ikke trenger å arbeide.

Det eneste jeg skulle ha rett i var dette med at navnet høres norsk ut. Siri har norske foreldre, men er født og stort sett oppvokst i USA. Hun er gift med forfatteren Paul Auster. Når det gjelder det jeg litt nedsettende kalte artsy feministlitteratur fikk jeg fordommene mine utfordret, og det er flott. Som du kanskje forstår, var dette mitt første møte med Siri Hustvedt.

Harriet Burden (Harry) er frustrert over den manglende anerkjennelsen kunsten hennes får på New Yorks kulturelle scene. Hun iverksetter et eksperiment, som skal avdekke forutinntattheten til gallerieiere og kjøpere. Dette omfatter at hun i samarbeid med tre unge menn stiller ut sin kunst, under deres navn. Hvordan vil kunsten bli tatt i mot, når publikum kan knytte verkene til fascinerende unge menn, heller enn en middeladrende dame – og hvordan påvirker dette de tre mennene som fungerer som masker for Harry? 

 

Forfatter: Siri Hustvedt

Tittel: The Blazing World (norsk tittel: Denne Flammende Verden) (2014)

Sideantall: 379

I et nøtteskall: Hvordan påvirker avsenderens emballasje mottakerens tolkning av innhold?

Favorittutdrag:

I turned to New York's shrinking Culture Pages, strategically written for the declining numbers of middlebrow readers, and I pounded out articles on movies, art, books and music as a freelancer. I reviewed, and I interviewed. As a writer I knew that it was my tone that delivered the goods; that is what they wanted, a tone of boredom and superiority that mimicked my readers' fantasies of a posh British accent and assured them that I knew better, just as they did. I wrote to inflate them, This meant never, ever making a reference they might not understand; anything to highbrow was a no-no. The idea was to stroke their insecurities, not to bring them out.

It was true they didn't want Harry the artist. I began to see that up close. She was old news, if she had ever been news at all. She was Felix Lord's widow. It all worked against her, but then Harry scared them off. She knew too much, had read too much, was too tall, hated almost everything that was written about art, and she corrected people's errors. Harry told me she never used to set people straight. For years she had sat by, silently listening to people mess up references and dates and artists' names, but by then she had had it. She said she had been released by Dr. F, a figure I began to think was an invisible man behind Harry. Harry credited the invisible man with permission. She now permitted herself to say what she had suppressed earlier: "I think you mean so-and-so," she would say, and people inevitably gave her that and-who-are-you? glance. Some of them fought back, telling her she was wrong – and then the battle started. Harry had stopped backing Down.

Tanker i ettertid:
Jeg likte godt hvordan boken var strukturert med ulike fortellere, som avlegger sine forklaringer i egne kapitler, som supplerer dagbokinnleggene til Harriet. Hustvedt har marmorert Harriets dagbokinnlegg med referanser til filosofer, kunstnere, forskere og forfattere, som trolig vil gå over hodet på nær alle leserne. Dette er tidvis frustrerende, men likevel bra.

Bra fordi det er det motsatte av kritikken som rettes mot kulturskribentene i det første utdraget jeg har valgt ut. Man må ikke være så opptatt av å stryke meningmanns ego at man begrenser seg selv og budskapet. På den måten utfordres ingen, og utviklingen flater ut. Enda verre, fordi vi er så dårlige til å forholde oss til noe som krever noe av oss – velger vi i de tilfeller kvaliteten ikke er åpenbar, som f.eks i kunst å tillegge kunstneren for stor betydning i forhold til hvordan vi oppfatter verket. I de innledende kapitlene var jeg usikker på Harriets talent, hvorvidt hun forklarte egen utilstrekkelighet ved å peke på andre. Harriets eksperiment resulterer i en utvikling hos meg som leser, der jeg endrer syn på henne og betydningen av persepsjon som så urettferdig rammer henne. Harry holder speilet opp mot en intellektuelt lat kulturelite, som nekter for sin bias. De vil ha sin wonderboy.

I debatten kvinner-har-ikke-samme-muligheter-som-menn, er jeg generelt i Sheryl Sandbergs leir. Den største utfordingen kvinner stå ovenfor karrieremessig er indre stengsler. Jeg tror mange kvinner begrenser seg selv, fordi de ved å yte som en mann kan regne med å bli dårligere likt. "Hun er veldig ambisiøs" er ofte ikke et kompliment. I tillegg mangler vi ofte selvtillit, vi inntar rollen som observatør og trekker oss tilbake når vi heller burde lene oss frem. Harry gjør ikke dette. Hun begrenser seg ikke og nekter å være tause Birgitte. Hun er rasende og sier hva hun vi ha og hva hun kan bidra med. Resultatet er at hun ignoreres. Så Harriet kjemper åpenbart mot ytre stengsler som jeg ikke har anerkjent tilstrekkelig tidligere.

Det er likevel mer til boken enn diskusjonen rundt kjønn og mottakelse. Noe av det jeg likte best var hvordan Hustvedt også utfordret fordommene mine gjennom de andre karakterene i boka. Jeg hadde for eksempel aldri trodd at jeg skulle bli så rørt og positivt overrasket av handlingene til den krystallhealende og aurarensende hippien, Sweet Atumn – fordi jeg hadde avskrevet henne som ute av kontakt med virkeligheten.

Alt i alt var boka fullspekket med meninger og ideer som tidvis var tungt fordøyelige. Den fikk meg til å tenke, og det verdsetter jeg. Jeg er sikker på at jeg kunne lest den igjen og fått mer ut av den. Bokens siste kapittel rørte meg virkelig, jeg var ikke langt unna å gråte på bussen.

Jeg tenkte å delta på Siri Hustvedts foredrag på Litteraturhuset for å se om det diskuteres noe som gir meg nye perspektiver på boka. Jeg anbefaler forresten at man går inn på Clementines blogg "Har du lest" der the Blazing World er månedens bok og man tar et dypdykk i denne fascinerende og flotte boka.

Anbefales: Alle kulturinteresserte.

Karakter: B

Andre syntes:
Rose Marie syntes det er en fantastisk roman som krever sin leser, men som gir i mangfold igjen.
Elida syntes den var utfordrende, men spennende og intellektuell.


 

Man Booker live fra London i oktober

Jeg er like glad som en spurv med en pommes frites! Det er fordi jeg har fått fri fra jobben slik at jeg kan dra på Man Booker høytlesningen mandag 13 oktober i London. Jeg er også fornøyd fordi jeg fant et hotell i London uten vegg til veggteppe som ikke tømmer kontoen helt. Det er ikke så lett.

I London skal jeg:
- Drikke te og spise kake med en bok som selskap
- Lete etter en ny drakt til jobb (Next pleier å ha en del fint)
- Svinge innom Tate Modern
- Lete etter små sjarmerende bokbutikker
- Treffe Clementine og kanskje noen flere norske bokbloggere for Man Booker høytlesningen

Hurra hurra!

 

K. J Fowler - We are all completely beside ourselves (Man Booker longlist 2014)

Rosemary treffer dramatisk anlagte Harlow under studiene. Harlow kaster kantineinnredningen vilt rundt seg for å demonstrere misnøyen med kjæresten. Rosemary kan ikke unngå å la seg rive med av den slående brunetten, og knuser et par tallerkener i sympati. På denne måten får de muligheten til å bli bedre kjent under et kort fengselsopphold. Rosemary forteller Harlow om familien, en nøye redigert og fremført historie hun har fortalt mange ganger før. Det spesielle er at hun alltid bare forteller midten av historien, og utelater det som definerer relasjonene i familien. Akkurat hva som gjør Rosemarys familie så spesiell, skal du få finne ut av selv.

Forfatter: Karen Joy Fowler (USA)

Tittel: We Are All Completely Beside Ourselves (2014)

Sideantall: 337 sider

Trivialia: Fowler er venn med Ruth Ozeki, som skrev favoritten min av Man Booker bøkene i fjor. I "acknowledgments" bakerst i boken takker forfatteren Ozeki for vennskap og støtte.

I et nøtteskall: Interessant drøfting av hva det vil si å være både menneske og menneskelig, men dette er gjort bedre før.

Favorittutdrag:
Unfairness bothers children greatly. When I did finally get to see Star Wars, the whole movie was ruined for me by the fact that Luke and Han got a medal at the end and Chewbacca didn't.

I hope you haven't assumed that just because I had no friends I'd had no sex; the bar for sexual partners is much, much lower.

Ezra said he'd told Harlow that, in Chinese, close a door and open a door were represented by exactly the same character. He himself had taken great comfort from that same observation whenever times got tough. I don't know where he got this, though most of his quotes came from Pulp Fiction. I'm reasonably confident it's not true. I told him that, in Chinese, the character for woman was a man on his knees, and that it wasn't clear to me that the solution to Harlow's heartbreak would be found in the anicent wisdom of the East.

Tanker i ettertid:
I denne smarte og morsomme boken får vi innsikt i et uvanlig søskenforhold. Man blir umiddelbart glad i Rosemary, for hun forteller om familien sin med en usedvanlig ærlighet. Hun er åpen om hva hun husker, og hva hun tror hun husker - hvordan hun mener ting hendte og hvordan foreldrene mener det var. Jeg syntes det er vanskelig å diskutere boken uten å komme med spoilere, så beklager om det blir litt tynt.

Jeg syntes Fowler er inne på noen av problemstillingene som Hanya Yanagihara er innom i The People in the Trees, og Benjamin Hale drøfter i The Evolution of Bruno Littlemore. Hvor konstruert er grensen mellom oss og våre nærmeste slektinger? Hva er det greit å ofre i vitenskapens navn? Fowler gir det et nytt perspektiv, i konteksten av familien - men drøfter problemstillinger jeg mener er lagt frem av andre i bøker som jeg syntes har reflektert bedre rundt dem.

Boken er velkomponert og sidene leses raskt og med et smil om munnen. Likevel syntes jeg at det blir for mye føleri og for lite refleksjon. Jeg tror ikke denne kommer med på Shortlisten.

Anbefales: Jeg tror boken primært kommer til å begeistre kvinner.

Karakter: D

Andre som har lest den mener:
Labben syntes den var bedre enn forventet men ikke Bookerverdig.

J. Ferris - To Rise Again on a Decent Hour

Forfatteren av den tredje Man Booker boken jeg begir meg ut på har blitt hyllet som den nye Jonathan Franzen. Det er imponerende i seg selv.

Paul forteller tålmodig eierne av råtnende tannsett og tannkjøtt at de må bruke tanntråd. Et råd de fleste ignorerer. Den førti år gamle tannlegen eier sin egen praksis på fasjonable Upper East Side i New York kommer til å få deg til å trekke på smilebåndet med sine betraktninger av omverden. Han hater sosiale medier, men klarer ikke legge fra seg iPhonen sin (som han omtaler som me-machine). Han regner seg selv som ateist, men søker konstant fellesskapet religion tilbyr. Han blir gjort oppmerksom på at foretaket har fått en webside, som ingen vedkjenner å ha laget. Det rare er at tannlegekontorets webside også har en kryptisk liten tekst om religion. Kort tid etter dukker det opp en facebook- og twitterkonto i hans navn – der det også postes om religion. Hvem skriver alt dette, og hvorfor?

Forfatter: Joshua Ferris

Tittel: To Rise Again on a Decent Hour (2014)

Sideantall: 340 sider.

I et nøtteskall: En nihilist og ateist, full av motsetninger, på søken etter tilhørighet.

Favorittutdrag:
I no longer had a self of my own, except the one full of love for her, and as everyone knows, that's a self that invites abuse quicker than it does affection.

"Why never under your real name?"
"For the sake of privacy",  I said.
"And so you post under this other name here, this YazFanOne?"
"Right, YazFanOne. That's me. This Dr.Paul C. O'Rourke, D.D.S, he's someone else. Except not, because that's also me. I'm Dr.Paul C. O'Rourke, D.D.S"
"So for the sake of your identity," she said, "you avoided using your real name, which effectively allowed someone else to use your real name and steal your identity".


Tanker i ettertid

Utgangspunktet er godt, og jeg ler masse. Jeg liker Paul. Greit han er litt needy, men han er dyktig i jobben og han observerer menneskene rundt seg på en måte som er både intelligent og humoristisk. Jeg forventer meg en bok om hvordan sosiale medier har evne til å endre ikke bare hvordan andre oppfatter deg, men også oppfatningen du har av deg selv. Eller noe i den duren.

Jeg koser meg med denne boken, og forteller kjæresten at denne må han bare komme i gang med. Så kommer resten – og jeg blir mindre og mindre sikker på at dette er en bok jeg liker.

To Rise Again går fra å være en slags komedie til å bli klaustrofobisk teologisk. Jeg mister handlingen litt i alle disse skriftene. Føler at spenningen som ble bygget opp i første del av boka dør ut. Ferris er utvilsomt en dyktig forfatter, dialogene karakterene i mellom er enestestående. men dessverre tapte denne boka seg for meg underveis. Jeg sitter igjen med følelsen av ikke å ha forstått hva Ferris forsøkte å fortelle meg.

Karakter: D

Andre mener:
Clementine syntes det var en smart og herlig bok
 

P. Kingsnorth - The Wake

Jeg fortsetter lesingen av Man Bookers longlist, med The Wake - ellevehundretallshistorien skrevet på gammelengelskish.

 

Historien skrives av de som vinner slagene, sies det. I The Wake fortelles vi hvordan England falt under normannernes invasjon i 1066, fra tapende parts perspektiv. Buccmaster of Holland - en mann med mer ego enn mot, beretter om livet tre år etter krigens utbrudd. I skogen samler engelske menn seg, de ønsker å kjempe for å ta tilbake England fra franskmennene. For Buccmaster har kampen en ekstra dimensjon, han ønsker å fordrive kristendommen og bringe tilbake de gamle gudene – som vi kjenner igjen fra vikingtiden. I tillegg vil han vise seg som stor kar. 

Så snart jeg hadde lest ferdig The Wake ringte jeg kjæresten, som fullførte boka i på flyet fra Valencia i går. "Vi må snakke om slutten!" 

Boka er gitt ut på Unpublished – som er et spleiselag av begeistrede lesere. Paul Kingsnorth har tidligere utgitt to bøker, One No, Many Yeses (2003) og Real England (2008). I tillegg har han skrevet en poesisamling med tittelen Kidland (2011). The Wake er hans første skjønnlitterære bok (Kilde: Man Booker).

 

Forfatter: Paul Kingsnorth

Tittel: The Wake (2014)

Sideantall: 384 sider

I et nøtteskall: Ingen kan si det bedre enn Adam McPhee på Goodreads:

"this is a good boc about a triewe anglisc man who was feotan the ingengas who cwelled harold cyng he is buccmaster a socman with three oxgangs but the fuccan frencs beorned his hus and his wifman so he macs himself a grene man who lifs in the holt hwit the treows"           

Favorittutdrag:

odelyn was my wifman i has talcced of her she was a good wifman to me gifan me luf and cildren and duty lic a wif sceolde. all men lusted for my odelyn thynne she was of wifly scape I will sae only that all things a wif moste do she wolde do and if she did not she wolde cnaw cwic about it.

the frenc he saed was in all places now and they was locan to see what they colde get from all anglisc men. they had raised geld in all places and they was macan men gif geld for all free things what had been their rights. geeyome the bastard he had macd a law gifen all the land in angland to him and nefer had there been succ a great synn done and micel of this land he had gifen to hes frenc brothors and freonds and the scuccas what cum with him to cwell our great cyng at sanlac and now they was macan their new thralls bow to them.

Tanker i ettertid:
Hvorfor er dette gamle slaget aktuelt? Undrer du kanskje. Selv ikke engelskmenn har viet denne delen av sin historie særlig med oppmerksomhet. I etterordet forteller forfatteren at det er synd fordi effektene av invasjonen fortsatt er gjeldende. I England i dag er det fortsatt slik at 70 % av landområdene eies av mindre enn 1 % av befolkningen – en så ujevn fordeling at England kun sees slått av Brasil i verdenssammenheng. Forfatteren mener dette trolig skyldes konsentrasjonen av britisk eiendom i hendene på den nye kongen for nesten 1000 år siden.

Når man skal skrive om the Wake kommer man ikke unna å si noe om språket og språkets effekt. Kingsnorth har skrevet hele boka med unntak av etterordet på et skyggespråk som skal likne gammelengelsk, men er tilpasset nok til at det er leselig. Jeg anbefaler deg å lese forfatterens etterord " a note on language" og "a note on history" før du leser selve boka. På spørsmålet hvorfor forfatteren har valgt å gjøre det så vanskelig for seg selv, og leseren – svarer han at språk reflekterer tiden vi lever i, vårt verdenssyn, våre holdninger og våre antakelser. "To put 21st century sentences into the mouth of eleventh century characters would be the equvalent of giving them iPads and cappuccinos: just wrong." Kingsnorth har også brukt språket for å vise avstanden mellom dagens briter og deres forfedre. Det tok noen sider å komme helt inn i språket, og hver gang jeg la fra meg boka og tok den frem igjen føltes det fremmed for meg. Men hjernen er tilpasningsdyktig, og boka er skrevet slik at de som kan lese engelsk, også vil kunne lese The Wake uten for store utfordringer. Kjæresten lot seg virkelig fascinere av effekten språket ga og sammenhengen mellom språk og historie. "Dette er noe helt for seg selv, noe helt eget" fortalte han meg ivrig. Og det ER noe helt eget. For å lese denne romanen, føles som å få overlevert et vitnesbyrd fra en slagen og engelskmann på ellevehundretallet. Vi ser verden slik han ser den, og England er så fremmed.

Dette er et interessant valg av Man Booker dommerne. Boken slår trolig best an hos historieinteresserte, og det ville overraske meg (gledelig) om den kommer med på Short List.

The Wake tar også opp temaer som er like relevante i dag – som hva det vil si å være en fri mann (eller kvinne), effekten av endringer i det øverste laget i samfunnet for de under og ikke minst hverdagslige betraktninger om det å ha et "esol" til nabo og være omgitt av dumme "hunds" som motarbeider en.

Styrkene til The Wake er måten den er skrevet, i form av bruk av språket og humoren. Jeg lo flere ganger, selv om fortellingen var gjennomgående mørk. Jeg likte også godt forfatterens to korte etterord, spesielt det der han forteller om slagets relevans for dagens England. Det jeg ikke liker så godt er Buccmasters lange rants om egen fortreffelighet, de blir veldig repetitive og kjedelige – men jeg ser at de er nødvendige for å gi oss et bilde av fortelleren, som er tvers igjennom usympatisk.

Boken har jeg kjøpt selv, og lest på Kindle.

Anbefales: Alle som er klar for en litt krevende og veldig annerledes leseropplevelse.

Karakter: B

Tags: #ManBooker, #Longlist2014, #middelalder, #oldenglish, #wifman, #invasjon

Lest i juli

Juli har vært den absolutt beste lesemåneden hittil i år! Jeg leste to bøker jeg vurderte til en A (jeg tror jeg hadde 5 A'er av 70 bøker i fjor). Her er en oversikt over antall sider som er lest pr. mnd. hittil i år - man kan se sommerferieeffekten. Ja, jeg liker Excel. Ikke mobb.

I juli har jeg lest:

Det var bare gode leseopplevelser denne måneden - favorittene mine ble The People in the Trees og The Narrow Road to the Deep North. Det var deilig å komme i gang med Man Booker Longlist-lesingen. Det er virkelig årets litteraturbegivenhet, for meg.

	Forfatter	Tittel	År	Sideantall
1	. H.Yanagihara	The people in the trees	2013	384
2	. K.Atkinson	Life after Life	2013	545
3	. D.Eggers	The Circle	2013	508
4	. M.Jergovic	Sarajevo Marlboro	2012	217
5	. C.N Adichie	Amerikanah	2013	549
6	. R. Flanagan	The Narrow Road to the (MB)	2013	464