S. Lynch - The Lies of Locke Lamora (Gentleman Bastards #1)

Kjæresten har ønsket å introdusere meg for fantasybøker og the Lies of Locke Lamora er en av de beste han har lest i nyere tid. Boken er den første i serien Gentleman Bastards. Kjæresten gruser meg forresten på leseprogresjon om dagen. Han har lest 34 bøker i år, jeg ligger i skrivende stund 14 bøker bak.

Foreldreløse Locke Lamora havner i lære hos Camorrs tjuvmester. Det går dårlig – eller alt for bra- veldig tidlig. Allerede som seksåring har Locke brutt "den hellige freden" mellom byens nobilitet og tyvene – avtalen om at man kan stjele fra hvem man vil, utenom de aller rikeste. Han har i tillegg sikret at et vertshus har brent til grunnen og utfordret tjuvmesterens autoritet og kontroll over egen tropp. Slik har det seg at tjuvmesteren selger brysomme Locke til presten Chains, hvis yrke kun er en kamuflasje for hans egentlige geskjeft - leder for tyvene i Gentleman Bastards. Historien veksler mellom et dristig svindelforsøk utført av den voksne Locke og glimt fra oppveksten hans.

Jeg leste boken på Kindle, men fant dette bildet hos Darkcargo.

Forfatter: Scott Lynch

Tittel: The Lies of Locke Lamora (Gentleman Bastards #1) (2006)

Sideantall: 499 sider

I et nøtteskall: En skamløs tyv med skarp hjerne, stort hjerte og en skitten munn infiltrerer Camorrs rikfolk i et kampspekket svindelforsøk.

Favorittutdrag:
"Advice," chuckled Dona Vorchenza. "The years play a sort of alchemical trick, transmuting one's mutterings to a state of respectability. Give advice at forty and you're a nag. Give it at seventy and you're a sage".

"CAN YOU ASSURE me," said Ibelius, "that you will take better care of yourself than you did previously, or that your friend Jean has taken for himself, this past week?"
"Master Ibelius", said Locke, "you are our physiker, not out mother. And I have already told you a dozen times this afternoon; I am entirely prepared – body and mind – for this affair at Raven's Reach. I am the soul of caution"
"Ibelius," groaned Jean, "let him alone; you are henpecking him without having the decency to marry him first."

Actiondrevet dicklit
Det beste med denne boken er humoren og spenningen. Planene til Locke er elleville og man tenker at "dette kan jo umulig la seg gjennomføre", men med en god dose frekkhet og sjarm er begrensningene for hva man faktisk kan få til få. Jeg synes kampscenene, som det er tett mellom, gjorde at lesingen gikk trått – men det er jo en smakssak. Målgruppen for denne boken setter trolig større pris på hyppigheten av behov for hevn og vold i kombinasjon – det er klassisk actiondrevet dicklit (ukjent med begrepet dicklit? Tenk motsetningen av chicklit).

Dette er moderne fantasy, det medfører at det ikke er flust av overnaturlige elementer (tenk Ringenes Herre, der til og med trærne går). Det er en trollmann med en hauk, men det er vel det jeg kommer på.

Jeg liker forresten også at det ikke er en eneste hjelpesløs kvinne i hele historien. Ingen tandre jomfruer venter på å bli reddet, og takk og lov for det. Flere av de mest sentrale og klokeste karakterene er kvinner. Et godt eksempel her er alkymisten Dona Vorchenza, som alltid ser ut til å forstå intrikate plott lysår før ektemannen og omgivelsene. Vi møter også kvinner som er minst like brutale og blodtørste i sin hevn som mennene de kjemper mot. Tvillingsøstrene som duellerer i haikamper (Camorrs versjon av tyrefekting) er kanskje de mest fremtredende.

På et tidspunkt ymtes det om et fnugg av romanse. Dette gjør seg gjeldede i at Locke ikke klarer å få verdi for pengene på det lokale bordellet, fordi han er ulykkelig forelsket i en mystisk rødhåret kvinne. Mer føleri er det ikke rom for i boken – men det den mangler i "romance" tar den igjen i "bromance".

Tidligere har kjæresten lurt meg til å lese Joe Abercrombies "Best Served Cold" - som er i samme gate. Liker du Joe Abercrombie, liker du trolig også Scott Lynch.

Anbefales: de som liker det testosteronfylt

Karakter: C

Tags: #fantasy, #serie, #anbefaltavkjæresten, #hevn, #tjuvradd, #morsom, #voldelig, #dicklit

Anbefales: Academic Bookstore i Helsinki

I Helsinki besøkte jeg en av Nordens største og flotteste bokbutikker, Academic Bookstore (Akateeminen Kirkjakauppa). Tre etasjer, to cafeer (hvorav en av dem er Starbucks) og utallige bøker samlet under et nydelig glasstak. Til tross for navnet, skortet det ikke på ny skjønnlitteratur og de hadde store seksjoner med engelsk- og svenskspråklig litteratur, i tillegg til et par hyller på tysk og fransk.

Bokhandelen er lett å finne, den ligger på hjørnet av Stockmanns i Norra Espanladen, og har egen inngang i tillegg til inngang via Starbucks. Anbefaler den til alle bok- og arkitekturinteresserte på reisefot!

Her følger noen bilder.

 

E. Donoghue – Frog Music

Sirkusartist. Burleskdanserinne. Hore.

Blanche kan ikke helt si hvordan det ene gled over i det andre, det gikk så naturlig for seg.

Franske Blanche var en av de mange jentene som underholdt San Franciscos menn fra senen og i senga på slutten av 1870-tallet. Hun var the creme de la creme, og annonsert på postere over hele byen. Nederst på rangstigen var de kinesiske jentene (two bittee lookee, four bittee feelee, six bittee doee). Byen kokte med lykkejegere fra hele verden, en brennende hetebølge og smittsomme kopper med høy dødelighet.

Så treffer Blanche Jenny. Eller, Jenny treffer Blanche – med en veltepetter i ganske god fart midt i sentrumsgatene. Jenny er en kvinne i bukser, en smilende, syngende froskefanger av en kvinne som stiller ubehagelige men åpenbare spørsmål. Spørsmål som hvor lenge Blanche har tenkt til å fø på den spradebassen av en kjæreste og hans kamerat, som spiller bort pengene hennes. Som hvor babyen Blanche fødte for et år siden holder hus. Slike spørsmål blir det bråk av, og når Jenny blir skutt gjennom vinduet på et stusselig vertshus utenfor byen – bestemmer Blanche seg for å løse mordmysteriet.

Bilde: Bookstoresantacruz.com

Forfatter: Emma Donoghue

Tittel: Frog Music (2014)

Sideantall: 416 sider

I et nøtteskall: sirkusartist->showgirl->gledespike->mor->etterforsker, det Blanche ikke kan er hun innstilt på å lære i denne historisk korrekte mordgåten.

Favorittutdrag:

P'tit sobs from the skirting board. He's just figured out how to roll, but only one way, so he always ends up with his face mashed against the wall. Every day, some inconvenient new skill.

She feels that surge of warmth, and this time she remembers what it means: not love but piss. Or the love that's mixed with piss and can't be separated from it.

Boomtown Moulin Rouge
Frog Music er et portrett av en by i eksplosiv utvikling og livet blant de nederst på rangstigen i San Franciscos Chinatown. Vår ikke helt etterrettelige forteller er korsettsnørt og malt etter alle kunstens regler. Gjennom historien går hun fra å være et objekt til en person, og krever gradvis under innflytelse fra bråkmakeren Jenny å behandles deretter.

Boken er også en whodunnit med sterke bånd til et ekte mord. Nesten alle karakterene i Frog Music er virkelige, basert på gamle avisartikler og rettsdokumenter ispedd litt historieutvikling fra forfatteren – for å forenkle og tilpasse plottet. Dette skriver forfatteren ganske utførlig om, med kildehenvisninger i bokens etterord.

Forresten, når jeg tenker burlesk, så tenker jeg Dita von Teese - dekket i paljetter og strutsefjær som plasker i enorme champagneglass og ellers korsetter, lårstrømper, sånne dusker på brystene - hele pakka. Så jeg bildegooglet hvordan burleskdansere så ut på slutten av 1870-tallet, og noen av resultatene var ganske artige. Så jeg legger de ved. Regner med dere blir skikkelig pirret nå! Min favoritt er hun i hestekostymet.

Plottet minner litt om Eleanor Cattons bookervinnende debutroman The Luminaries. Den er satt til ca samme periode (10 år før), og har prostituerte, gold diggers, en by i vekst med mange ulike nykommere og et mordmysterie. Sant nok i Hokitika (New Zealand) heller enn i SanFran, i tillegg er Frog Music langt mindre polert. Donoghue har skrevet flere bøker, blant dem Room – som jeg leste i 2011. Her har vi mer eksplisitt utnyttelse av en kvinne i en setting som mest av alt likner på noe Fritzel kunne fasilitert.

Jeg lot meg underholde av Frog Music, jeg fortærte den raskt. Men som en av Blanches danseshow, er det noe som er artig der og da, men som ikke bærer verken tyngde eller betydning i ettertid. Les den på reise!

Anbefales: De som ønsker rask spenning og en god dose snusk.

Karakter: C

Andre mener:
Clementine synes den var en ellevill mordgåte, og sier hun merker forfatteren har hatt det gøy

Tags: #USA1870s, #mord, #sex, #snusk, #spenning, #humor

S. Kelman - Pigeon English

Jeg har vært i Helsinki i helgen, her er bokanmeldelsen av Pigeon English som jeg leste på Kindle på flyet og kladdet på spyposen til SAS (De kaller det multibag, noe som helt klart er en eufemisme).

Først og fremst, for en smart tittel. Pigeon English. Det er jo nesten Pidgin English som defineres på følgende måte: A pidgin /ˈpɪdʒɨn/, or pidgin language, is a simplified version of a language that develops as a means of communication between two or more groups that do not have a language in common (Wikipedia).

Harrison (11) fra Ghana er bosatt i en fattig del av London med moren og storesøsteren Lydia, der populasjonen av ansvarlige mannsfigurer er like lav som moralen. De venter på at faren og lillesøsteren skal komme etter. I begynnelsen av boka er flere samlet rundt åstedet der en klassekamerat av Harrison er blitt knivstukket. Politiet utlover en dusør for tips som kan lede til arrestasjon av morderen. Dette trigger detektivene i Harrison og kameraten, og de nysgjerrige guttene begynner å nøste i hvem som kan ha gjort ugjerningen. Men det å stille slike spørsmål i ghettoen er farlig.

Bilde: Lisa Thatcher

Forfatter: Stephen Kelman

Tittel: Pigeon English (2011)

Sideantall: 236 sider.

Trivialia: Pigeon English er debutboken til Kelman, og den ble shortlistet til Man Booker i 2011.

I et nøtteskall: Den urbane versjonen av Fluenes Herre, Duenes Herre.

Favorittutdrag:

The shopping centre doors open by magic. You don't even have to touch them. There's a big sign with all the rules written on it:

NO ALCOHOL
NO BICYCLES
NO DOGS
NO SKATEBOARDS
NO SMOKING
NO BALL GAMES

Underneath the real rules somebody has written a new rule in pen:

NO FUGLIES

A fugly is a girl who always wants a baby from you. Dean Griffin told me about them.
Dean: "If you kiss a fugly she'll have a baby every time. You only need to look at'em for too long and you'll put a bun in their oven, I swear. They're rancid, man, stay well away."

Duenes Herre - naivt syn på rå hverdag i Londons ghetto
Hvor store er egentlig forskjellene i oppvekstforholdene til noen av barna i ghettoen i storbyene fra oppvekstforholdene til barna i Fluenes Herre?

Ikke særlig store, argumenterer Kelman. Derfor blir også utfallet ganske likt. Velkommen til Duenes Herre, som dessverre ikke er en dystopi – og som har langt større omfang enn gruppen overlevende på Goldings øde øy.

I Kelmans roman møter vi Dell Farm Crew fra Dell Farm Estate – jeg vil anslå de er 14-16 år gamle, men de sprer allerede uro og frykt blant de voksne. De er blitt det verste av det ville, onde i Fluenes Herre – men er samtidig bare barn.

Forfatteren er inspirert av mordet på Damilola Taylor (10) i 2000. En grusom sak, der en liten gutt ble knivstukket av noen tenåringsgutter i en av de fattigere områdene i London.

Jeg er ambivalent til bøker skrivet fra barns perspektiv. Det kan gjøres godt, som Emma Donnohues Room, eller Mark Haddons The Curious incident of the dog in the night time – men oftest synes jeg det gjøres på en måte som føles påtatt barnslig. Jeg synes Kelman gjør en ganske god jobb med å gjengi historien fra en 11-årings perspektiv.

Harrison har et ordforråd spekket med pidgin English. Han er superfornøyd med Diadora skoene sine, som han beskriver som Bo-stylez, selv om de er kjøpt brukt. De er en stor upgrade fra de hvite billigskoene han selv hadde tegnet adidasstriper på med markeringstusj. Han synes alt som tar lang tid tar "donkey hours", og at alt som er ubehagelig eller skummelt er "hutious". "Asweh" brukes som "jeg lover/ jeg sverger" – og han sverger mye. Når han irettesettes av storesøsteren Lydia får han beskjed om å "advise yourself". Jeg likte bruken av ghana-slang og britisk gatespråk, gjennom boken.

Kelman tar også i bruk andre virkemidler for å gjøre 11-åringens historie levende. Innimellom sidene finner vi små lister og tegninger, som viser hvordan Harrison nokså naivt navigerer seg gjennom den nye virkeligheten sin. Et annet virkemiddel som jeg ikke er like sikker på hvordan jeg likte var det at duen som flakser forbi vinduet til Harrison med jevne mellomrom også er gitt en fortellerstemme. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å si at jeg synes det ødela – men boken ville vært like bra uten.

Karakter: C

Andre som har lest den synes:
Labben synes den var god, men ikke fantastisk - jeg er enig.
Clementine var rystet lenge etterpå, og har også skrevet en flott bloggpost om bøker med barn som hovedkarakter.

Tags: #Immigranthistorie, #London, #ghetto, #drap, #barns_pow, #duer, #manbooker2011

H. Yanagihara - A Little Life

Det ble ikke så mye tegneserier på meg i påsken. Jeg leste Saga Deluxe bok 1, og ble ganske mettet. Det var greit, men ikke mer enn det. Så jeg plukket i stedet opp den helt ferske A Little Life. Den er skrevet av Hanya Yanagihara – forfatteren av the People in the Trees, som var en av de tre beste bøkene jeg leste i fjor. Forventningene var store.

Hovedkarakteren i A Little Life, Jude St. Francis, er omgitt av gode venner og dårlige barndomsminner. Han forteller så lite han kan om seg selv og har som mål å gli i ett med omgivelsene. Forfatteren trekker med seg den mørke tematikken fra the People in the Trees, men fokuserer her mer på livet etter overgrep og hvordan det påvirker selvbilde, relasjoner og intimitet. Boken er både forsiktig optimistisk og bunnløst trist på samme tid.

Bilde: Bustle, jeg leste boken på Kindle.

Forfatter: Hanya Yanagihara

Tittel: A Little Life (2015)

Sideantall: 710 sider.

Favorittutdrag:
How was a friendship any more codependent than a relationship? Why was it admirable when you were twenty-seven but creepy when you were thirty-seven? Why wasn't friendship as good as a relationship? Why wasn't it even better? It was two people who remained together, day after day, bound not by sex or physical attraction or money or children or property, but only by the sheer agreement to keep going, the mutual dedication to a union that could never be codified.

The only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are - not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving - and then to appreciate them for what they can teach you, and try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad-or good- it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.

Finnes det små liv? Og om det gjør det, hva er et lite liv? Betyr det at livet er kort, dårlig, verdiløst eller ubetydelig?

Dette er noen av spørsmålene forfatteren ønsker å diskutere med leseren i boken. Jude har overlevd en fornedrende barndom og det setter selvfølgelig spor – men er det fortiden som definerer ham?. Ikke for de rundt ham som elsker ham, men for Jude selv, er skammen noe som gjennomsyrer alt.

Jeg ser på Goodreads at flere lesere fremhever at det er en vanskelig historie å lese, fordi den er både lang og dyster, og har skildringer av selvskading og vold. Det er sant. Det er vondt å lese de over 700 sidene om Judes liv etter overgrepene – men det er et par ting som gjør det lettere, og som gjør at du kanskje likevel burde ta deg bryet:

1) Språket er nydelig.
2) A Little Life er mer enn melankoli, den er en hyllest til vennskap – og det å ha gode venner gjennom hele livet.
3) Forfatteren drøfter med leseren, heller enn å være belærende, bastant eller moraliserende.
4) Dette er ikke en bok om overgrep, men en bok om livet etter overgrep.

Det som skurrer for meg, er at så få av de rundt Jude mister tålmodigheten med Jude og at han klarer å forme disse dype båndene med andre uten å slippe noen innpå seg.

Det ble ikke full score hos meg, fordi det ble så kompakt håpløst. Jeg forstår at forfatteren ikke vil beskyldes for å undervurdere/bagatellisere langtidsskadene av misbruk, men jeg hadde likt om det hadde vært litt mer glimmer av håp.

Anbefales: De som tåler 700 sider elendighet og de som har dårlig samvittighet for ikke å tilbringe nok tid med venner etter etableringen av familie.

Karakter: C

Tags: #seksueltmisbruk, #livetetter, #vennskap, #selvskading, #kjærlighet, #homofili, #funksjonshemninger, #familie, #karriere