A.Moore og D.Gibbons - Watchmen

Det er ikke så lenge siden jeg leste Maus, som er kjent som verdens nest beste tegneserieroman. Den allerbeste? Watchmen, sier Goodreadsleserne. Så jeg leste Watchmen. Helt uvitende om hvor sen jeg var til festen. Av meritter kan nevnes at Watchmen har vunnet The Hugo Award, og i tillegg finnes på lista over Time Magazine's 100 beste romaner. Rollingstone har skrevet at Watchmen er "peerless". Bak på boka står det i tillegg at Watchmen endret en industri og utfordret et medium.

Så det er nevnt har jeg ikke sett filmen fra 2009, eller lest noen av de kjente seriene fra Alan Moore tidligere. Som leser er grafisk roman eller tegneserieroman-formatet ganske nytt for meg og jeg er ikke spesielt interessert i superhelter, selv om jeg alltid har syntes Batman har vært heit.

Øverst til venstre: Dave Gibbons (illustratør), Alan Moore (forfatter), Rorschach. Nederst: Cover

Forfatter: Alan Moore (Illustratør: Dave Gibbons)

Tittel: Watchmen (1986), jeg leste versjonen i farger som kom ut i 2005.

Sideantall: 416 sider

Plot: Vi befinner oss i Nixons USA i 1985. Den kalde krigen har nådd et nullpunkt og nasjonens superhelter er redusert til avdankede nervøse skygger av seg selv (Time). Vi følger Rorschachs dagbok rett etter drapet på en av de maskerte heltene, The Comedian. Rorschacht skildrer på sin direkte og kompromissløse måte et samfunn så råttent at det ikke er verdt å redde. Han fordømmer kommunistene, politikerne, horene og mannen i gata som ikke lenger er villig til å bytte en dags ærlig arbeid mot rettferdig lønn. Rorschacht mener noen er ute etter dem, The Watchmen, men de andre superheltene avfeier ham raskt.

I et nøtteskall: "Who watches the watchmen?" (Sitat fra boken)

Favorittutdrag:

NOVA: Returning to your costumed career, why did you quit?

Veidt: There were a number of reasons, but I suppose basically it boiled down to my increasing uncertainty about the role of the costumed hero in the seventies. What does fighting crime mean, exactly? Does it mean upholding the law when a woman shoplifts to feed her children, or does it mean struggling to uncover the ones who, quite legally, have brought about her poverty?

Tanker i ettertid:
Det beste med Watchmen er de interessante personlighetene til de avdankede superheltene, og jeg elsker at forfatteren gir oss et dypdykk i hver enkelt figur. Mest interessant er Rorschach og Dr.Manhattan, syntes jeg. Kjedeligst er Silk Spectre (Laurie), som først og fremst er kvinne og bedriver tiden med å inngå romantiske forhold, føle, gråte og dirre av harme.

Flere av heltene har en helt klart politisk legning, No-nonsense Rorschach holdt Truman frem som et ideal og Nam-vetranen The Comedian hadde Ford på en pidestall. Ozymandias, som sies å være verdens smarteste mann har blitt en sell-out og er kommersialisert herfra og tim månen – med egen diett og treningsbok, actionfigur, parfyme etc. En felles fiende gjør at heltene som alle har glansdagene bak seg igjen må jobbe sammen. Det oppstår veivalg som utfordrer grensene mellom det å være helt og skurk, og slutten kommer nok som en overraskelse på mange.

Det er nok flere nivåer i Watchmen som går tapt på meg, kanskje aller mest effekten av Watchmen på superheltsjangeren. De psykologiske og politiske dimensjonene syntes jeg derimot var spennende. Watchmen demonsterer hvilke egenskaper som vinner frem i konflikt.

Innimellom kjedet boken meg, jeg kom for eksempel aldri helt inn i pirathistorien, og uten å spoile for mye vil jeg si at jeg ikke syntes effekten av superheltenes siste trekk var troverdig.

Den mest interessante tanken jeg sitter igjen med er hvor liten plass det er til den som ikke er villig til å inngå kompromiss, i en verden av motsetninger og politikk – der det meste er sjatteringer av grått. Det blir idealistenes kamp mot realiteten. Jeg kommer til å se filmen for å se om jeg får med meg ting jeg har misset i første gjennomlesning av serien.

Anbefales: At du liker superhelter littegrann skader nok ikke, ellers er det en fordel å være samfunnsbevisst.

Karakter: C+

A.Rand - Anthem

Jeg har tidligere lest The Fountainhead (Kildens Utspring) og Atlas Shrugged (De som beveger verden) – og jeg likte dem. Derfor ble jeg nysgjerrig på Anthem, en liten flis av en bok sammenlignet med de to andre mursteinene Rand er best kjent for. Det at boken var en dystopi tiltrakk meg, for flere av bøkene som har vekket lesegleden hos meg i det siste har vært dystopier. Vi snakker The Hunger Games (Dødslekene), The Handmaid's Tale (Tjenerinnens beretning), Metro 2033 og 1984. Divergent vekket ikke så stor begeistring, men hei.

Tilbake til Ayn Rand. Hun er jo kontroversiell, ikke minst i et sosialdemokratisk vi-samfunn som Norge. Russiskfødte Alisa Zinov'yevna Rosenbaum tok navnet Ayn Rand da hun flyttet til USA i 1926. Hun er godt kjent som opphavet til objektivismen, og var en forkjemper for vitenskap, rasjonelle aktører som utøver egeninteresse (noe hun kaller etisk egoisme) og kapitalisme. Hun var sterk motstander av kollektivisme, religion og altruisme. En funfact er at hennes beste venninne i Russland var Nabokovs lillesøster, Olga (Wikipedia).

Oppveksten i Russland og Lenins revolusjon preget Rand i ettertid. Hun så faren miste alt han hadde arbeidet for og nektet å bidra til å bygge et kommunistisk samfunn han var fundamentalt i mot. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen farens historie i plottet fra Atlas Shrugged  (Minerva 2010).

"Omtrent slik mange gjennomgår en Jens Bjørneboe-periode i tenårene, er det ikke så rent få — spesielt blant medlemmer i Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom — som har et tilsvarende intenst forhold til Ayn Rands bøker. Ayn Rand fungerer for mange som en slags portal inn til universet av liberale tenkere. Men så er det også dem som ikke kommer lenger enn til Rand.

I akademia har Ayn Rand aldri blitt tatt veldig alvorlig. Hun har blitt avskrevet som en heller uinteressant og fundamentalistisk kvasifilosof. I næringslivet derimot, har hun blitt dyrket av generasjoner av gründere og toppledere. Ikke bare i USA. Danske Saxo Bank gir for eksempel et eksemplar av Atlas Shrugged (De som beveger verden i den norske oversettelsen), Aynd Rands magmum opus, til alle nyansatte. Banken oppgir på sin hjemmeside at selskapets verdigrunnlag er hentet fra Ayn Rands filosofi." - Dag Ekelberg, Minerva (2010).

Forfatter: Ayn Rand

Tittel: Anthem (1946)

Sideantall: 89

Plot: Vi møter Equality 7-2521 som sliter med å ifinne seg i det kollektivistiske samfunnet han er født inn i. Familier er splittet opp i institusjoner jeg tror Mao ville nikket anerkjennende til, og det å ha egne tanker, gjøre noe for seg selv eller bare ytre ordet "jeg" fører til unevnelige sanksjoner. Vi lever for våre brødre, og alle ideer verdt å ha – må godkjennes av alle. Velkommen til et egoløst samfunn der alt som ikke står beskrevet i Loven er forbudt.

Favorittutdrag:

Our name is Equality 7-2521, as is written on the iron bracelet which all men wear on their left wrists with their names upon it. We are twenty-one years old. We are six feet tall, and this is a burden, for there are not many men who are six feet tall. Ever have the Teachers and the Leaders pointed to us and frowned and said "There is evil in your bones, Equality 7-2521, for your body has grown beyond the bodies of your brothers:" But we cannot change our bones nor our body.

Tanker i ettertid: (SPOILER ALERT!)

I bokens forord skriver forfatteren at den største skylden skal tillegges de som aksepterte kollektivisme som en slags moralsk default. De som har søkt beskyttelse mot å måtte ta egne valg, må tørre å se ytterste konsekvens av kollektivismen. Så kan de bestemme seg, hvorvidt dette er det de ønsker seg eller ikke. Her kommer Ayn Rands formål med boken tydelig frem, hun vil vise et totalt kollektivt samfunn – gjennom å rendyrke prinsippene som ligger til grunn.

Første halvdel av boka er en slags referatføring av det meningsløse livet til protagonisten i det kollektive samfunnet. Siste halvdel handler om funnet av "jeg". I mens språket i første halvdel er dødt og uinspirert når det om lag maniske høyder mot slutten.

Anthem er i format det motsatte av de repetitive mursteinene Ayn Rand er kjent for. Den minner faktisk mest om en disposisjon for en Ayn Rand bok. Vel er den en "novella" og ikke en roman, men den skraper likevel kun i overflaten på gode spørsmål.

Kort oppsummert er Anthem en god nok ide, men halvhjertet gjennomført. Hvor dystopisk er egentlig et samfunn du kan unnslippe bare ved å vandre ut i skogen og gjenoppta livet slik det var før det dystopiske samfunnet oppstod? Jeg forstår likevel at dette ikke er så viktig for Ayn Rand, hun har illustrert hva som skjer med enerne i blant oss i kollektive samfunn – men for meg som leser, har det en del å si.

Anbefales: Om du bare skal lese en bok av Ayn Rand (og det holder egentlig, siden alle handler om det samme) les heller Atlas Shrugged.

Karakter: E

Tags: #objektivisme, #kortkortbok, #politiskfilosofi, #sorthvitt, #kollektivisme, #dystopi

J.Abercrombie – Best Served Cold (The first law)

Min bedre halvdel går grundig til verks når han leser. Han tar for seg en og en sjanger, leser seg opp på forum for å finne ut hvilke bøker som regnes som de beste innen den aktuelle sjangeren. Han er nylig ferdig med en fantasy-periode. Det begynner å bli noen måneder siden nå, at han fortalte meg om en forfatter – som skrev slik han tenkte. Det var en connection, og slik er gøy. Forfatteren var Joe Abercrombie, som har et omfangsrikt forfatterskap innen fantasysjangeren. Han er kanskje best kjent for The First Law- triologien. Best Served Cold er den første enkeltstående boka etter denne serien.

Forfatter: Joe Abercrombie

Tittel: Best Served Cold (The First Law)

Sideantall: 673 sider

Plot: Det er vår i Styria, og det betyr krig. Monzcarro  "Monza" Murcatto aka "Talins slange" er den dyktigste leiemorderen i Hertug Orsos forsvar. Boken åpner med at hertugen føler Monza har blitt for populær hos folket, og at han frykter hun planlegger et kupp. Resultatet er at han bestiller henne og broren drept. Men nederst i en fjellskrent våkner en hardt skadd Monza til bevissthet, med nesten alle ben i kroppen knust og store sårskader. En fremmed starter et slags Frankensten-liknende lappeprosjekt for å bringe Monza tilbake i funksjonell stand. Hun sverger å hevne hertugens svik og brorens liv. Slik begynner den actionfylte ferden for å drepe de syv mektige mennene hun holder ansvarlig. Hun rekrutterer et lite, men dødlig crew som skal hjelpe henne ta hevn. Rett skal være rett.

I et nøtteskall: Kill Bill møter a Game of Thrones med et hint krigerprinsessen Xena, for de som husker henne. Mørk og actionfylt fantasy som minner deg på viktigheten av å brenne for flere ting enn en.

Fordi Best Served Cold har vært med meg på tur (CPH-Arlanda-Oslo), kommer en liten bildespesial aka. kindleporr for de som syntes min gamle Kindle, som ser mer ut som en kalkulator enn et lesebrett er søt.

Favorittutdrag:

"Things aren't what they used to be" is the rallying cry of small minds. When men say things used to be better, they invariably mean they were better for them, because they were young, and had all their hopes intact. The world is bound to look a darker place as you slide into the grave.

It was a tide Shenkt had often observed in politics. There is a brief spell after a new leader comes to power, however it is achieved, during which they can do no wrong. A golden period in which people are blinded by their own hopes for something better. Nothing lasts forever, of course. In tine, and usually with alarming speed, the leader's flawless image grows tarnished with the subjects' own petty disappointments, failures, frustrations. Soon they can do no right. The people clamour for a new leader, that they might consider themselves reborn. Again.

Tanker i ettertid:

Monzas ferd går gjennom hele Styria, vi følger henne i kamp i Talins – der historien starter, før den fortsetter i Westport, Sipani, Visserine, Puranti, og Ospria. Det er et fragmentert rike i langvarig krig Abercrombie skildrer.  På denne måten kan maktkampene og utgangspunktet minne litt om G.R.R Martins – A Game of Thrones. Best Served Cold er, som tittelen mer enn indikerer – en fortelling om hevn. Språket er mørkt, og humoren likeså. Forfatteren er utvilsomt i stand til å skape en drivende fantasyverden med få overnaturlige elementer, jeg har ikke vanskelig for å tro dette er noe av det ypperste sjangeren har å by på.

Boken tar for seg tematikk som hevn og tilgivelse, offer og ære. Forfatteren etablerer at  "mercy and cowardice is the same" – som en slags sannhet, før dette til slutt utfordres. Jeg syntes forfatteren er på sitt aller beste i sitatene jeg har trukket ut i "favorittutdrag". Han beskriver konsist og godt hvordan folket forholder seg til politikk, på en måte som er alt annet enn rasjonell. Det siste utdraget minner meg om Obamas karriere.

Monza er så hard og kald at hun får Maggie Thatcher til å se ut som en barnehagetante. Hun håner sin mest lojale støttespiller, nordboeren Caul Shivers, for hans optimisme og ønske om å bli en bedre mann. De to starter som rake motsetninger av hverandre, forent av fysisk tiltrekning og gullet Monza har lovet Shivers for å bistå med hevnen. Snart merker hun at han endres, og undres over effekten hun har på menneskene rundt seg.

Selv om jeg likte måten Abercrombie fortalte på, var noe som irriterte meg tidlig at jeg syntes de fleste karakterene snakket med "samme stemme". De tiltalte og svarte hverandre på samme måte, noe jeg syntes gjorde dem likere enn jeg skulle ønske.Da jeg nevnte dette for en annen leser av boken, svarte han at han hadde lagt merke til det, men at han forstod det som "lingoen internt i gruppa" eller at det var resultatet av de harde omgivelsene, noe som også gir mening.

Flesteparten av de nesten 700 sidene brukes på å planlegge og utkjempe kamper. Jeg har alltid tenkt at jeg har en "maskulin" boksmak. Beige bøker med løkkeskrifttittel om umulig kjærlighet kan andre få lese. Denne boken realitetsorienterte meg litt der. Det kan bli for lite drama og for mye action, også. Jeg følte meg nesten litt smart da jeg tenkte at det motsatte av chick-lit er dick-lit. Vel, til jeg googlet det også det faktisk var noe som het det. Poenget er, for mye action på bekostning av drama-biten gjør at jeg som leser blir utålmodig og fort lei. Jeg forstår dere slåss, men jeg forstår ikke hva som står på spill – eller, jeg bryr meg ikke, for det er ikke tilstrekkelig skildret for meg. Det blir for langt mellom gullkornene i boka, som er tankerekkene Joe Abercrombie har vist at han er i stand til å formidle. 

Regner med dere er vilt imponerte over Paint-skillsa mine nå.

Dette ble for testosteronfylt for meg. Det er en smakssak og betyr ikke at boken ikke er god, eller at andre jenter/kvinner ikke kan elske den. Det er jeg sikker på at de kan.

Karakter: C

Tags: #fantasty, #standalone, #kindle, #anbefalt, #actionactionaction, #dicklit

Påskeferie!

Hadde min siste dag på jobb i dag, så nå er det offisielt påskeferie. Det har vært litt stille fra meg i det siste. Det er fordi:

a) jeg har lest meg litt inn i minst 5 ulike bøker - og sliter litt med å lese ferdig noen av dem (ugh...)
b) jeg trenger to hender for å skrive, og jeg har hatt den ene handa i påskeegget siden forrige helg.
c) jeg har snekret 35 kvadratmeter terrassegulv.

Når det gjelder sistnevnte er jeg ganske stolt av meg selv. Kenneth (aka. mannen som leser i senga mi, aka kjæresten) gjorde sant nok mesteparten av arbeidet, men hei. Jeg var til god hjelp. Liker jeg å tro. Jeg har skaffet en daybed til lesing, kattekosing og generell rulling/latskap og en rottingsofa til grillmatkonsum, eventuelle gjester og sitting i 90 graders vinkel. I dag skal jeg ut for å kjøpe planter.
Jeg har allerede to bambusplanter i plast, og håper å heve ambisjonsnivået noe ved å innføre noen levende planter.

Bilde: We heart it

 Fredag reiser jeg til København. Det gleder jeg meg til. Jeg regner med å besøke noen av byens bokhandlere - Eira har anbefalt Rubæks Bøger. Om noen har andre anbefalinger hører jeg gjerne fra dere!

God påske, måtte sola skinne, marsipanen nytes og påskelektyren være altoppslukende. Stor påskeklem!
 

Hva er egentlig krim?

For andre år på rad har jeg laget et innlegg med tittelen "krimfri påske". Den første boka jeg anbefaler på denne listen – er en spenningsbok/thriller (Gillian Flynns Flink Pike). En medblogger påpekte at dette jo er krim. Jeg må innrømme at jeg ikke har sett på flere av bøkene som faller innunder "spenning/thriller" som krim. Så der lærte jeg noe. Jeg har derfor bestemt meg for å lage et innlegg om krim – for jeg vet åpenbart ikke hva krim er. Kanskje har jeg avskrevet en hel sjanger for raskt?

 "Hva er egentlig kriminallitteratur? Hvor snevert skal sjangeren defineres? Er det forfatteren eller leseren som bestemmer om en roman er en krim eller en mer almen, skjønnlitterær fortelling? Og i neste omgang: Er krim en nedsettende betegnelse?" Fredrik Wanderup (Dagbladet 2009). 

Det naturlige utgangspunktet for meg er Google, som ironisk nok leder meg til Store Norske Leksikons definisjon av kriminallitteratur:

"Kriminallitteratur, ofte bare kalt krim, er en samlebetegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse" (Store Norske Leksikon).

Sjangeren økte sterkt i popularitet i mellomkrigstiden. Nordmenn sier ofte at det var en norsk forfatter som skrev den første kriminalfortellingen. I 1839 skrev Mauritz Hansen "Mordet paa Maskinbygger Rolfsen. Kriminalanektdote fra Kongsberg." Langt vanligere er det å anse Edgar Allan Poe som sjangerens opphavsmann. To år etter "Mordet paa Maskinbygger Rolfsen ga Poe ut "Mordene i Rue Morgue" (Dagbladet 2009). Det var altså en nordmann som var først, men Poe bidro til å definere sjangeren med minst seks elementer som ble en fast del av detektivromanens struktur:

De seks faste elementene er:
1) Den tilsynelatende perfekte forbrytelsen
2) Den ikke-skyldige som alle mistanker og indisier peker mot
3) Mangelfullt politiarbeid
4) Den eksentriske detektiven med et intellekt som kan løse alle problemer (vår helt!)
5) En litt mindre skarp medarbeider, ofte historiens forteller.
6) Påstanden om at bevis som virker viktige alltid er irrelevante. (Store Norske Leksikon).

Handlingen utspiller seg ofte på to plan: i nåtid som skildrer etterforskningen og tiden forbrytelsen ble begått. Disse to perspektivene følges ofte parallelt (Glette 1996).

TegneHanne tar (TV) krim på kornet (?) Jeg lo iallfall så jeg gråt.

Videre står det at den tradisjonelle detektivromanen har utviklet seg og at det nå i tillegg finnes politiromanen, spionromanen og thrilleren. Jeg ønsker å se litt nærmere på hver av sjangrene.

Detektivfortellinger
Krimsjangerens opphav som de andre underkategoriene stammer fra. Oftest utgitt som en serie, med en eller flere faste figurer. Detektiven er eksentrisk og lett gjenkjennelig (tenk: Hercule Poirots bart og trippende ganglag). Nevnte detektiv har en hjelper, som stiller enkle – logiske, og ofte litt naive spørsmål. Disse spørsmålene trigger detektivens eksepsjonelle sporsans.

Politiromanen
Her møter vi politimannen hvis privatliv oftest står i sterk kontrast til yrkeslivet. Antihelten er ofte i konflikt med sjefen på politikammeret, og blir "mannen mot systemet". Akkurat som i detektivromanen har politimannen klare særtrekk. En av de tydeligste forskjellene mellom politiromanen og detektivromanen er at førstnevnte har et større element av samfunnsanalyse og samfunnskritikk.

Spionromanen
Dette er en undersjanger som handler om hemmelige agenter og spionasje.

Thrilleren:
Her brukes spenning og uvisshet som de viktigste virkemidlene. Thrillersjangeren har et utall subkategorier; kriminalthrillere, mysteriethrillere, psykologiske thrillere, paranoide thrillere, spionthriller, medisinsk thriller, juridisk thriller, overnaturlig thriller, erotisk thriller, konspirasjonsthriller, historisk thriller, politisk thriller, religiøs thriller, teknologisk thriller, militærtriller – you name it.

Jeg syntes helt klart thrilleren er den mest interessante subsjangeren innen kriminallitteraturen. Kanskje på grunn av mangfoldet man finner her. Jeg har inntrykk av at den opprinnelige krimoppskriften fra detektivromanene i mindre grad følges her. Noe som gjør at thrilleren av meg oppleves som mer original.

I det siste har det også dukket opp en rekke "litterære thrillere". En sjanger flere rynker litt på nesa av og mener har oppstått som en følge av snobberi. Disse bøkene er ment å ha høyere litterær kvalitet enn gjengs krim og spenning. Eksempler er John Le Carres The Constant Gardener og Donna Tartts The Secret History (Santos 2012).

Å skrive om kriminallitteratur har gjort meg mer nysgjerrig på sjangeren, detektivfortellinger, politiromaner og spionromaner er stort sett ikke helt mitt forte, fortsatt - men thrillere skal jeg bruke mer tid på. Jeg har forresten tenkt meg på Litteraturhusets arrangement 9 mai for å høre Donna Tartt. Før den tid må jeg skynde meg å lese The Goldfinch.

På Goodreads kan du se en liste over de beste bøkene innen krimsjangeren, her har over 9000 lesere stemt frem sine favoritter. På toppen av listen ligger ingen ringere enn Stieg Larsson.

K.A.Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Av og til er ei ulest tynn bok i bokhylla et kjærkomment syn. Som når du har påbegynt fire forskjellige bøker, og har holdt på med krig og fred så lenge at du er redd du har glemt deler av utgangspunktet. Da er det godt med ei bok du føler deg sikker på at du kan gjøre deg ferdig med. Akkurat denne følelsen er jeg sikker på bokens protagonist Mathea kan sympatisere med, for hun er så ivrig etter å bli ferdig med ting selv. Nå er det ikke slik at bare fordi boken er kort så er den lett å bli ferdig med, jeg har måttet lese deler av boken flere ganger også etter første gjennomlesning. Selv etter dette er jeg usikker på om jeg fikk med meg alt den 124-sider korte boken forsøkte å fortelle meg. Boken vant forresten Terjei Vesaas debutantpris i 2009 og har mottatt ros fra kritikere i innland og utland. "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" er oversatt til 21 språk. Jeg ser det er satt opp som teaterstykke på  Nationaltheateret, som går nå. Mulig jeg må ta turen.

 Forfatter: Kjersti Annesdatter Skomsvold

Tittel: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.

Sideantall: 124 sider

Forlag: Oktober

Plot: I boken møter vi Mathea Martinsen. En gammel krokrygget dame, som gjennom livet har isolert seg i leiligheten sin på Oslos østkant. Mathea har ett menneske i livet sitt, ektemannen Epsilon. Ellers har hun unngått mennesker i det lengste. Nå, som gammel tar Mathea en titt på livet sitt, og finner ut at hun har gjort for lite av seg. Hun er redd for å dø, uten noen gang å ha levd. Derfor finner hun frem brudekjolen, baker pikekyss og går ut igjen blant folk for å gjenoppta kontakten med verden rundt seg.

I et nøtteskall: Trist men aller mest morsom bok om det å være ensom.

Favorittutdrag:
Her var det mange, for boken er skrevet med en fantastisk humor – men jeg skal velge ut noen få:

Jeg er stort sett bare i butikken, og en sjelden gang på biblioteket utenfor barnehagen, og når jeg tenker over det syntes jeg det er mystisk at alt begynner på b. Det fine med biblioteket er at om det ser ut som noen skal snakke til meg, så legger jeg pekefingeren over munnen og hysjer, det gjør jeg utenfor barnehagen også.

Det siste som står i Bibelen er : "Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok." Så det var overraskende å bla om å se at det på neste side kommer et tillegg.

Tanker i ettertid:
Jeg syntes forfatteren portretterer ensomhet på en herlig måte. Mathea er ikke stakkarslig, eller stusselig – (sistnevnte kan kanskje diskuteres, hun har tross alt en krum rygg og tenner som faller ut når hun spiser agurk, slik at de står igjen i agurken som et slags slagvåpen hun selv mener ser ut som noe man kan klubbe selunger med), men hun er ensom som følge av selvvalgt isolasjon. Fremfor alt har Mathea fantastisk humor og en måte å se verden rundt seg på som bærer preg av for mange dager alene. Hun kommer til erkjennelsen at selv om man kan leve tilfredsstillende dager for seg selv, er det først i møte med andre at livet ens ilegges betydning. Tankerekkene til Mathea er morsomme og triste på samme tid. Det jeg syntes er vanskeligst er å få på plass selve handlingsforløpet, etter første gjennomlesning var jeg forvirret. Hva skjedde egentlig med Epsilon? Derfor leste jeg deler av boka en gang til.

Jeg er imponert over at dette er en debut. Jeg husker jeg diskuterte debutforfattere med en tidligere redaktør av en stor svensk avis, som også var bokelsker. Han sa han aldri leste debutanter. Livet er for kort, resonnerte han. Noe jeg tolker som at kvaliteten er for varierende, til at det er verdt å bruke tid på noe som ikke ettertiden har evaluert og kvalitetssikret for en. Selv om jeg ser poenget hans, syntes jeg det er morsomt med debutanter – fordi man da også får mulighet til å oppdage en skatt før andre. Men dette var et langt apropos, som ikke egentlig var så relevant for en bok som er blitt både en hit hos kritikerne og som kom ut i 2009.

Jeg har lest ordene "velkomponert" i mange anmeldelser av boken, og må si meg enig. Dette er en vakker liten bok om følgene av å leve for en person i trygge omgivelser. Jeg likte den veldig godt, selv om jeg syntes slutten var skuffende. Jeg gleder meg til Skomsvolds neste bok!

Anbefales: Introverte som trenger motivasjon til å komme seg ut litt.

Karakter: B

Andre mener:
Det er boka mi syntes den er et lite kunstverk, men irriterer seg litt over hopp i tid
Artemisia syntes det blir mye galgenhumor og peker på likheten til Elling
Karin syntes det var vakkert om den tabubelagte ensomheten
Knirk syntes den er genial og blir tykk i halsen

Tags: #teaterstykke, #aktuell, #ensomhet, #tosomhet, #alderdom, #norsk, #debutant

Linnformasjonens guide til en krimfri påske.

På listen over små gleder i livet er marsipan og påskesol ganske høyt på lista. Krim, derimot står vel et sted mellom våte sokker og banantwist for min del. Dersom du heller ikke bryr deg nevneverdig om å lese den siste til Jo Nesbø kan det være greit å satse på andre bøker.

For andre gang, skal jeg forsøke å gi en guide til en krimfri påske.

Trenger du litt spenning? Prøv Gillian Flynns Gone Girl.
Nick og Amy Dunne forbereder sin femte bryllupsdag. Det har vært et par tøffe år, der de begge har mistet jobben (de fordømte bloggerne har gjort det umulig å leve av å skrive om filmer, musikk og kultur i magasiner). De har solgt huset i New York under takst, og flyttet tilbake til Nicks barndomsby North Carthage, i Missouri for å ta seg av Nicks gamle og syke foreldre. Til tross for en nær perfekt fasade er Amy slettes ingen enkel kvinne å leve med, hun er perfeksjonist i alt hun foretar seg og deler ut straff i gammeltestamentlig ånd. Når Amy forsvinner, blir Nick hovedmistenkt. Han føler presset fra media, politiet, Amys foreldre og lokalsamfunnet og når sant skal sies oppfører han seg rart. Lite genuint. Nick tas i løgn, bedrag og upassende oppførsel. Det er liten tvil om at han er en bitter og forsmådd ektemann, men er han en morder?

Hjemmepåske? Reis til India med Katherine Boo i Bak Den Vakre Fasaden
Gjennom Boo følger vi befolkningen som lever gjemt bak murveggen med flisereklamen "beautiful forever" i et slumområde utenfor Mumbais flyplass. Det er lett å glemme at man leser en dokumentarbok, så godt er språket - så presist er skildringene. Mens hotellene symboliserer Indias sterke økonomiske vekst, er Annawadi en hengemyr av bunnløs fattigdom og elendighet. Abdul vil bli rik på å sortere søppel. Asha håper datteren skal bli den første i slummen med høyere utdannelse. Religion, kastesystem, sex og maktkamp er grunnlaget for intriger. Boken er i stor grad en problematisering av den bunnløse fattigdommen og et sobert portrett av hvordan det er å være en av mange fattige i India.. Hvor pengene blir av og hvordan det preger oss å leve i omgivelser som dette - og hvordan de fattigste likevel håper - fordi håp er det eneste de har. Katherine Boo har klart kunsten å skildre disse menneskene uten å gjøre dem stakkarslige. Jeg er full av beundring ovenfor dem, for Boos indere i slummen er først og fremst ressurssterke og hardtarbeidende. Kanskje den beste boka jeg har lest så langt i år.

Syntes du religion (og påsken med den) er noe tull? Jeg anbefaler Life of Pi av Yann Martell.
Boka åpner relativt bastant med at den skal få leseren til å tro på Gud. Piscine Molitor "Pi" Patel er sønn av en dyrehagebestyrer, indisk, og intet mindre enn hindu, kristen OG muslim. Da familien pakker med store deler av dyrehagens innbyggere og forlater India for å søke lykken i Canada synker skipet på den fjerde dagen til sjøs. Vi følger så Pi 227 dager i en livbåt med en hyene, orangutang, en skadet zebra og en tohundre kilos bengaltiger med navnet Richard Parker. Life of Pi blir bare bedre og bedre og aller best er slutten, der den plutselig blir litt Pans labyrint. Jeg er positivt overrasket! Hvem var egentlig i båten med Pi?

Go classic! Ernest Hemmingways historie om Den Gamle Mannen og Havet er god.
Les den selv om du ikke bryr deg nevneverdig om verken fisk eller gamle menn. Du kommer til å takke deg selv for det etterpå. Etter 84 dager uten fisk, legger den gamle fiskeren ut på sjøen alene. Han fanger sitt livs fangst, og kjemper med den digre fisken dag og natt i flere døgn og blir trukket langt fra land før han klarer å drepe fisken og feste den til båten. Før han får kommet seg tilbake til havna er fisken spist av hai og det er bare skrotten igjen. Den gamle mannen og havet er et isfjell av en bok, i det at den er så mye mer enn historien om en gammel mann som fisker. På en måte er det vår historie også, den sier noe om menneskets natur – på 100 sider.

A. Ravatn - Fugletribunalet (Shortlistet til bokbloggernes llitteraturpris)

Det vakre omslaget alene, er nok til at jeg syntes pengene for boken var velanvendte. I tillegg liker jeg tittelen. Dette er en bok jeg har ønsket å lese lenge, men som har glippet hver gang jeg har skullet velge en ny. Boka er nominert til bokbloggernes litteraturpris for Beste Roman utgitt i 2013. Flere bokbloggere har hatt en samlesning av boka i mars. Boka har allerede vunnet P2-lytterenes romanpris for 2013.

Forfatter: Agnes Ravatn

Tittel: Fugletribunalet (2013)

Sideantall: 207 sider

Forlag: Samlaget

Plot: I boken møter vi NRK-programlederen Allis Hagtorn som har rømt fra en skandale. Hun går i dekning på et småsted nede ved fjorden og tar på seg jobben som gartner og hushjelp i en gammel villa. Arbeidsgiveren er den mutte og tverre Sigurd Bagge, en mann med sine egne hemmeligheter. Begge har isolert seg i Bagges villa, og føler et behov for å sone. Det enkle livet de begge forsøker å leve kompliseres av relasjonen dem i mellom. Begge karakterene føler sterkt på at de dømmes av omverden. Allis tolker kassadamas hverdagslige kommentarer i verste mening. Selv fuglene, det eneste selskapet Allis og Bagge har i den avsidesliggende villaen (om vi ser bort fra musene i kjelleren), ser ut til å ønske å avsi sin dom.

I et nøtteskall: genuin konflikt mellom to personer i informasjonsvakum

Favorittutdrag:

Eg tapte alle mine indre diskusjonar. Lytta meir til innbilte meningsmotstandarar enn til meg sjølv, deira argument vog alltid tyngst. Andre folk var alltid meir til å stole på enn eg.

 At ein ikkje kan lære seg å ri det av, denne irrasjonelle idiotkrafta i mennesket, vite at det er ei forbipasserande vrangførestilling, og vere sterk. Vite at det djupast sett handlar om forfengeligheit, at like sterke som kjenslene ein har for den andre, er tanken på kjenslene nokon skal ha for deg: Eg er altfor mykje til at berre ein person skal vite om meg! Ein får sjansen til å bli oppdage på ny: Lytt! Eg liker denne musikken. Smak! Eg liker denne vinen. Høyr! Eg sit inne med denne kunnskapen. Kjenn! Eg elskar på denne måten.

Tanker i ettertid:
Det er nok mange som vil være mer begeistret over denne boka enn meg. Det beste med boka syntes jeg er skildringen av hovedkarakteren Allis og hvordan hun tenker, føler og berettiger sine valg. Allis er en kvinne som kan tilpasse seg enhver samtalepartner, mest usikker blir hun når hun ikke vet hvordan hun skal gjøre andre tilfreds. Bagges isfront får Allis til å føle seg som en liten jente som higer etter anerkjennelse. Karakteren Allis personifiserer en usikkerhet mange kan kjenne seg igjen i.  En usikkerhet som lar andre definere en, som gjør en så opptatt av å tilfredsstille de rundt seg at en er villig til å krysse egne grenser.

Ravatn har en vakker fortellerstemme, og jeg syntes boka var en fornøyelse å lese. Nynorsken var med å gjøre språket ekstra lyrisk. Hadde 14 år gamle Linn lest dette hadde hun satt Pepsi Max'en i vranga. Heldigvis utvikler vi oss.

Det som irriterer meg, er hvor lite de to karakterene vet om hverandre – noe selve konflikten dem i mellom bygger på. Allis er så nysgjerrig på Bagge at hun snoker i skapene hans. Hun googler likevel ikke mannen hun bor alene med – men står i hagen og undres, dag inn og dag ut, hvor Bagges kone har tatt veien. Jeg forstår det ikke. Bagge på sin side, har utvilsomt hatt nok å stri med i perioden Allis sitt liv gikk i oppløsning offentlig – og er nok ikke typen til å lese sladreblader. Likevel virker det rart at han heller ikke har fått med seg noe om hvem hun er, eller hva hun har rømt fra. Det er offentlig tilgjengelig informasjon. Han bor i en liten bygd. Jeg vil anta at absolutt alle andre i bygda hadde en ide om hva det var med de begge. Boka løser dette gjennom å isolere de to fra omverden, men jeg syntes det er en historie som er vanskelig å forstå – i en tidsalder der alt bare er et tastetrykk unna.

En annen ting som irriterer meg er at det fremstilles som begge ønsker å sone. Først forstår man ikke hvorfor det skulle være noe behov for soning, men etter hvert som vi blir bedre kjent med Allis og Bagges hemmeligheter syntes jeg ikke det virker som noen av de ønsker å stå til ansvar. Tvert i mot. De gjør ingenting for å bøte på skadene de har voldt andre og går i skjul i håp om at omverdenen skal glemme.

Summen av dette er at konflikten som ligger til grunn for historien føles veldig konstruert. Jeg tror ikke på den. Det er synd, for skildringen av karakterene innen denne rammen er veldig god. Det at den var den boka på shortlisten jeg hadde størst tro på i forkant, gjorde også at fallhøyden var stor.

Anbefales: P2-lyttere, åpenbart.

Karakter: D

Andre mener:
Silje klarte ikke legge den fra seg
Anita syntes boka er velskrevet, spesiell og god
Nora likte ikke slutten, men syntes boka var vakker og velkomponert.

Flere anmeldelser kan du finne hos Norske Bokbloggere