Hva er egentlig krim?

For andre år på rad har jeg laget et innlegg med tittelen "krimfri påske". Den første boka jeg anbefaler på denne listen – er en spenningsbok/thriller (Gillian Flynns Flink Pike). En medblogger påpekte at dette jo er krim. Jeg må innrømme at jeg ikke har sett på flere av bøkene som faller innunder "spenning/thriller" som krim. Så der lærte jeg noe. Jeg har derfor bestemt meg for å lage et innlegg om krim – for jeg vet åpenbart ikke hva krim er. Kanskje har jeg avskrevet en hel sjanger for raskt?

 "Hva er egentlig kriminallitteratur? Hvor snevert skal sjangeren defineres? Er det forfatteren eller leseren som bestemmer om en roman er en krim eller en mer almen, skjønnlitterær fortelling? Og i neste omgang: Er krim en nedsettende betegnelse?" Fredrik Wanderup (Dagbladet 2009). 

Det naturlige utgangspunktet for meg er Google, som ironisk nok leder meg til Store Norske Leksikons definisjon av kriminallitteratur:

"Kriminallitteratur, ofte bare kalt krim, er en samlebetegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse" (Store Norske Leksikon).

Sjangeren økte sterkt i popularitet i mellomkrigstiden. Nordmenn sier ofte at det var en norsk forfatter som skrev den første kriminalfortellingen. I 1839 skrev Mauritz Hansen "Mordet paa Maskinbygger Rolfsen. Kriminalanektdote fra Kongsberg." Langt vanligere er det å anse Edgar Allan Poe som sjangerens opphavsmann. To år etter "Mordet paa Maskinbygger Rolfsen ga Poe ut "Mordene i Rue Morgue" (Dagbladet 2009). Det var altså en nordmann som var først, men Poe bidro til å definere sjangeren med minst seks elementer som ble en fast del av detektivromanens struktur:

De seks faste elementene er:
1) Den tilsynelatende perfekte forbrytelsen
2) Den ikke-skyldige som alle mistanker og indisier peker mot
3) Mangelfullt politiarbeid
4) Den eksentriske detektiven med et intellekt som kan løse alle problemer (vår helt!)
5) En litt mindre skarp medarbeider, ofte historiens forteller.
6) Påstanden om at bevis som virker viktige alltid er irrelevante. (Store Norske Leksikon).

Handlingen utspiller seg ofte på to plan: i nåtid som skildrer etterforskningen og tiden forbrytelsen ble begått. Disse to perspektivene følges ofte parallelt (Glette 1996).

TegneHanne tar (TV) krim på kornet (?) Jeg lo iallfall så jeg gråt.

Videre står det at den tradisjonelle detektivromanen har utviklet seg og at det nå i tillegg finnes politiromanen, spionromanen og thrilleren. Jeg ønsker å se litt nærmere på hver av sjangrene.

Detektivfortellinger
Krimsjangerens opphav som de andre underkategoriene stammer fra. Oftest utgitt som en serie, med en eller flere faste figurer. Detektiven er eksentrisk og lett gjenkjennelig (tenk: Hercule Poirots bart og trippende ganglag). Nevnte detektiv har en hjelper, som stiller enkle – logiske, og ofte litt naive spørsmål. Disse spørsmålene trigger detektivens eksepsjonelle sporsans.

Politiromanen
Her møter vi politimannen hvis privatliv oftest står i sterk kontrast til yrkeslivet. Antihelten er ofte i konflikt med sjefen på politikammeret, og blir "mannen mot systemet". Akkurat som i detektivromanen har politimannen klare særtrekk. En av de tydeligste forskjellene mellom politiromanen og detektivromanen er at førstnevnte har et større element av samfunnsanalyse og samfunnskritikk.

Spionromanen
Dette er en undersjanger som handler om hemmelige agenter og spionasje.

Thrilleren:
Her brukes spenning og uvisshet som de viktigste virkemidlene. Thrillersjangeren har et utall subkategorier; kriminalthrillere, mysteriethrillere, psykologiske thrillere, paranoide thrillere, spionthriller, medisinsk thriller, juridisk thriller, overnaturlig thriller, erotisk thriller, konspirasjonsthriller, historisk thriller, politisk thriller, religiøs thriller, teknologisk thriller, militærtriller – you name it.

Jeg syntes helt klart thrilleren er den mest interessante subsjangeren innen kriminallitteraturen. Kanskje på grunn av mangfoldet man finner her. Jeg har inntrykk av at den opprinnelige krimoppskriften fra detektivromanene i mindre grad følges her. Noe som gjør at thrilleren av meg oppleves som mer original.

I det siste har det også dukket opp en rekke "litterære thrillere". En sjanger flere rynker litt på nesa av og mener har oppstått som en følge av snobberi. Disse bøkene er ment å ha høyere litterær kvalitet enn gjengs krim og spenning. Eksempler er John Le Carres The Constant Gardener og Donna Tartts The Secret History (Santos 2012).

Å skrive om kriminallitteratur har gjort meg mer nysgjerrig på sjangeren, detektivfortellinger, politiromaner og spionromaner er stort sett ikke helt mitt forte, fortsatt - men thrillere skal jeg bruke mer tid på. Jeg har forresten tenkt meg på Litteraturhusets arrangement 9 mai for å høre Donna Tartt. Før den tid må jeg skynde meg å lese The Goldfinch.

På Goodreads kan du se en liste over de beste bøkene innen krimsjangeren, her har over 9000 lesere stemt frem sine favoritter. På toppen av listen ligger ingen ringere enn Stieg Larsson.