E. Ferrante - The Story of the Lost Child

Denne posten vies til siste bok i en firedelt og helt fantastisk leseropplevelse. Jeg har vært på ferie i Italia! Stryk det. Jeg har levd et liv i Italia. Jeg er klar over at det er en ganske pretensiøs ting å si, men det føles slik.

 

Forfatter: Elena Ferrante

 

Tittel: The Story of the Lost Child (Min Briljante Venninne #4) (2014)

 

Sideantall: 480 sider

 

I et nøtteskall: Jeg får ikke fullrost denne serien! Ekstraordinært fortalt om sylskarpe, men ikke alltid særlig sympatiske venninner i kamp med omgivelsene.

 

Favorittutdrag:

 Once, I couldn’t contain myself and I said to Adele: “It was really difficult to live with your son.” “There’s no man it’s not difficult to live with.”

 

The voters were angry with the old, the new, and the very new. If people had been horrified at those who wanted to overthrow the state, now they were disgusted by those who, pretending to serve it, had consumed it, like a fat worm in the apple.

 

She possessed intelligence and didn’t put it to use but, rather, wasted it, like a great lady for whom all the riches of the world are merely a sign of vulgarity. That was the fact that must have beguiled Nino: the gratuitousness of Lila’s intelligence. She stood out among so many because she, naturally, did not submit to any training, to any use, to any purpose. All of us had submitted and that submission had—through trials, failures, successes—reduced us. Only Lila, nothing and no one seemed to reduce her. Rather, even if over the years she became as stupid and intractable as anyone, the qualities that we had attributed to her would remain intact, maybe they would be magnified. Even when we hated her we ended by respecting her and fearing her.

 

Tilbake til Napoli og for en underlig slutt

I siste del av Napoli-kvartetten vender Elena hjem til det gamle nabolaget og blir Linas nabo. Hun fortsetter å nedprioritere familielivet for å realisere seg selv som forfatter. Lina hjelper Elena med barna og ønsker å bruke venninnens språkmektighet og status for å endre hjembyen til det bedre. Goodreadsomtalen av boka bruker ordet ærlig for å beskrive vennskapet mellom Lina og Elena, og det stemmer godt.

 

Er det forresten slik, at de som kjente deg i tiden du kanskje var den mest konsentrerte og ukorrigerte versjonen av deg selv, som kanskje er rundt 15-17 års-alderen, vil fortsette å se deg som denne personen – gjennom resten av livet? Om ja, gjør ikke det at de er i konstant utakt med personen du er i dag, eller gjør det at de kjenner deg bedre enn noen andre?

 

Slutten på boka var ikke umiddelbart tilfredsstillende, men det gikk seg til og jo mer jeg tenker på den jo riktigere var den.

 

Endelig ferdig, eller?

Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg endelig er ferdig med Napoli-kvartetten, eller beklageligvis er ferdig med Napoli-kvartetten. Jeg lener kanskje mot sistnevnte. Siste side er lest, slutten er googlet og reflektert over og jeg er i gang med en ny bok. Jeg vet jo Ferrante har skrevet flere bøker før hun skrev disse/denne – så jeg kan jo gå i gang med dem. Noen som har noen erfaringer med noen av de andre bøkene hennes? Titlene kunne vært kapitteloverskrifter i serien jeg akkurat har lest, forresten.

• L'amore molesto (1992; engelsk oversettelse: Troubling Love, 2006)
• I giorni dell'abbandono (2002; engelsk oversettelse: The Days of Abandonment, 2005)
• La frantumaglia (2003; engelsk oversettelse: Fragments, 2016)
• La figlia oscura (2006; engelsk oversettelse: The Lost Daughter, 2008)
• La spiaggia di notte (2007; engelsk oversettelse: The Beach at Night, kommer snart)

Kilde: Wikipedia: Elena Ferrante works)

 

Jeg vet ikke om det er helt rettferdig, men jeg tenker kanskje at Napolikvartetten trolig er det beste hun har skrevet og at det andre hun har skrevet leder opp til den. Slik jeg synes alle Murakamis verk leder opp til 1Q84. Ikke at forfattere ikke kan ha mer enn en god bok. Jeg synes nesten alle Murakamis bøker er gode, men det er jo variasjoner av den samme historien, som jeg synes han fortalte best i 1Q84. Når jeg ser titlene på Ferrantes bøker tenker jeg at hun trolig har vært innom de samme temaene som Napolikvartetten spiller på i tidligere bøker, iallfall om de er så selvbiografiske som Napolikvartetten fremstår som. Er de det?

 

Bøkene i serien er en del av en helhet, det er en lang historie og man bør lese alle i riktig rekkefølge. Min favoritt var bok to.

 

Her er lenker til de andre omtalene mine av Ferrantes Napoli-kvartett.

My brilliant friend (bok 1)

The Story of a New Name (bok 2)

Those Who Leave and Those Who Stay (bok 3)

 

jeg synes hele serien fortjener: A

 

tags: #livsverk, #vennskap, #Italia, #haveandhavenots, #politikk, #kvinnerogkunnskap, #kvinnerogandrekvinner, #forhold, #familier, #internjustis, #oppløstegrenser