Biblioterapi - bøker som medisin

Jeg leste i Klassekampen i dag –jada, Høyrevelgere og NHO-ansatte leser også Klassekampen- om biblioterapi. Altså det å lese om andre sine erfaringer for å bedre forstå seg selv og få til endring. Artikkelen bar tittelen "Prosa i staden for Prozac?" og anbefales varmt. Lesing utvikler tross alt empatien, så hvorfor skulle ikke bøker vi har lest endre hvordan vi oppfatter både oss selv og andre? Gode bøker minner oss på at perspektiv og hvilke deler av historien vår vi velger å ilegge betydning bestemmer hvordan vi lever med den videre. De gode bøkene viser oss hva man kan overkomme og leve med og setter egne erfaringer i perspektiv. Jeg synes kanskje det er litt overilt at det finnes en yrkestittel i USA som heter Certified poetry therapist (som omfatter biblioterapi, poesiterapi og dagbokterapi), men at det å lese er sunt for hode og hjerte tror jeg absolutt.

Her er noen av bøkene som har fått meg til å tenke litt ekstra.

The Vegetarian sier noe om introvert raseri, og om det å miste noen og føle deg maktesløs i volden de utøver ovenfor seg selv. The Buried Giant hadde et brilliant poeng om at rettferdighet krever at vi husker, imens fred avhenger av at vi er villige til å glemme. The Perks of being a wallflower driver hovedkarakteren litt biblioterapi selv i mens han setter alle andre sine behov foran sine egne. Darling River er beksort og Lolita-inspirert. Ikke mye trøst å hente her, men et spark bak - om det trengs.

 

Lest noe du mener passerer som prosa-prozac? Fortell!