Burde vel egentlig latt hodet treffe puta nå, men ønsker entusiastisk å fortelle dere om en bok jeg har lest først. Labben, som driver bloggen Migrating Coconuts tipset leserne sine om Lily and the Octopus i forrige uke. Hun mente det var den tristeste boken hun har lest i år, men kanskje også en av de mest sjarmerende. Få sekunder etterpå hadde jeg trykket "kjøp" på Amazon.
Ted og Lily liker å snakke om gutter de synes er kjekke på torsdager. Den innledende torsdagen har de en debatt om Ryan'er. Ted er en Gosling-fyr, og Lily foretrekker Reynolds, selv om hun ikke kan nevne en eneste film av ham hun hadde giddet å se mer enn en gang - legger Ted tørt til. Lily er forresten en svært snakkesalig 12 år gammel dachshund og mottakeren av størstedelen av Teds oppmerksomhet og kjærlighet. Det er under denne samtalen Ted først anerkjenner det som skal være problemet gjennom resten av boken. Lily har noe på hodet. En blekksprut med et hånflir som holder seg fast med åtte armer. Uansett hvordan du tolker den informasjonen, la oss være enige om at det ikke er godt nytt.
Forfatter: Steven Rowley
Tittel: Lily and the Octopus (2016)
Sideantall: 320 sider.
I et nøtteskall: Ren kjærlighet uten forbehold er det fineste man kan ha - og dermed også det vondeste man kan miste.
Favorittutdrag:
Skikkelig god, men gal nok
Skal man være veldig rett frem er dette en bok om en homofil mann med psykiske problemer og den gamle hunden hans som snakker i CAPS! LOCK! fordi den er entusiastisk, slik hunder ofte er. Men det er litt som å si at Life of Pi er om en haug med dyr i en båt på havet. Ikke særlig dekkende.
En åpenbar kvalitetsindikator er jo at jeg har snakket mye om denne boken. Kjæresten fikk oppdatering på handlingen nesten hver dag. Det er vanskelig å ikke la seg bevege. Jeg tror sist jeg leste en bok med så stort potensiale for å få folk jeg kjenner til å både gråte og le var Et Helt Halvt År. Jeg gråt ikke, men jeg lo høyt noen ganger. Fikk litt ekstra god plass rundt meg på t-banen den dagen. Scenen der Ted tar en tatovering er kostelig.
Man kommer ganske raskt inn i problemstillingen i boka. Allerede før man er gjennom første side forstår man hva som foregår, selv om hovedkarakteren på to ben bruker de neste 300 sidene på å akseptere det. Det gjør dynamikken og fremdriften litt rar. Mot slutten spør Ted en venn om vennen tror Ted er i ferd med å bli gal. "Ikke gal nok" eller så, lyder svaret. Ikke en særlig konstruktiv tilbakemelding, for sidene som følger er forferdelig slitsomme før boken gjør en sterk comeback mot slutten. Alt i alt er dette en fanatisk bok, både for deg med hund og deg uten.
Karakter: B
Tags: #pølsehund, #kjærlighet, #tap, #sorg, #humor, #gråtebok #lohøyt
Ted og Lily liker å snakke om gutter de synes er kjekke på torsdager. Den innledende torsdagen har de en debatt om Ryan'er. Ted er en Gosling-fyr, og Lily foretrekker Reynolds, selv om hun ikke kan nevne en eneste film av ham hun hadde giddet å se mer enn en gang - legger Ted tørt til. Lily er forresten en svært snakkesalig 12 år gammel dachshund og mottakeren av størstedelen av Teds oppmerksomhet og kjærlighet. Det er under denne samtalen Ted først anerkjenner det som skal være problemet gjennom resten av boken. Lily har noe på hodet. En blekksprut med et hånflir som holder seg fast med åtte armer. Uansett hvordan du tolker den informasjonen, la oss være enige om at det ikke er godt nytt.
Forfatter: Steven Rowley
Tittel: Lily and the Octopus (2016)
Sideantall: 320 sider.
I et nøtteskall: Ren kjærlighet uten forbehold er det fineste man kan ha - og dermed også det vondeste man kan miste.
Favorittutdrag:
It’s when Lily suggests offhandedly we also include Chris Pratt that I notice the octopus. It’s not very often you see an octopus up close, let alone in your living room, let alone perched on your dog’s head like a birthday party hat, so I’m immediately taken aback.
I think of how dogs are witnesses. How they are present for our most private moments, how they are there when we think of ourselves as alone. They witness our quarrels, our tears, our struggles, our fears, and all of our secret behaviors that we have to hide from our fellow humans. They witness without judgment.
Skikkelig god, men gal nok
Skal man være veldig rett frem er dette en bok om en homofil mann med psykiske problemer og den gamle hunden hans som snakker i CAPS! LOCK! fordi den er entusiastisk, slik hunder ofte er. Men det er litt som å si at Life of Pi er om en haug med dyr i en båt på havet. Ikke særlig dekkende.
En åpenbar kvalitetsindikator er jo at jeg har snakket mye om denne boken. Kjæresten fikk oppdatering på handlingen nesten hver dag. Det er vanskelig å ikke la seg bevege. Jeg tror sist jeg leste en bok med så stort potensiale for å få folk jeg kjenner til å både gråte og le var Et Helt Halvt År. Jeg gråt ikke, men jeg lo høyt noen ganger. Fikk litt ekstra god plass rundt meg på t-banen den dagen. Scenen der Ted tar en tatovering er kostelig.
Man kommer ganske raskt inn i problemstillingen i boka. Allerede før man er gjennom første side forstår man hva som foregår, selv om hovedkarakteren på to ben bruker de neste 300 sidene på å akseptere det. Det gjør dynamikken og fremdriften litt rar. Mot slutten spør Ted en venn om vennen tror Ted er i ferd med å bli gal. "Ikke gal nok" eller så, lyder svaret. Ikke en særlig konstruktiv tilbakemelding, for sidene som følger er forferdelig slitsomme før boken gjør en sterk comeback mot slutten. Alt i alt er dette en fanatisk bok, både for deg med hund og deg uten.
Karakter: B
Tags: #pølsehund, #kjærlighet, #tap, #sorg, #humor, #gråtebok #lohøyt
Denne høres veldig fin ut:-) La merke til Ann Helen sin entusiasme også, men har ikke fått helt med meg hva den handler om før nå. Fikk gavekort hos Amazon til bursdagen nå, så mulig denne havner i handlekurven. Prøver egentlig å vente til neste år siden jeg har så mange nyinnkjøpte bøker jeg ikke har lest enda.
SvarSlett