B.E Ellis - Imperial Bedrooms

Jeg har lest Imperial Bedrooms av Bret Easton Ellis, der vi gjenopptar kontakten med karakterene fra "Less Than Zero". Jeg har ikke lest "Less than Zero", som handler om det utsvevende ungdomslivet til de rike, vakre og glamourøse (en slags Gossip Girl gone bad, det er til og med en karakter som heter Blair). "Imperial Bedrooms" som plukker opp tråden igjen etter 25 år, kan trygt stå alene, selv om jeg har fått med meg at mange som har lest "Less Than Zero" er overasket over karakterutviklingen til Clay, som er protagonisten i Imperial Bedrooms.

I Imperial Bedrooms møter vi Clay som har rundet 40, han er manusforfatter og pendlet fra NY til LA for casting. Her møter han skuespillerinnen Rain, som er inne til audition på en av hovedrollene. Hun har åpenbart ingen stort talent, og er til tross for akkurat å ha rundet tyve, for gammel for rollen. Clay velger likevel å la henne leve i troen om at hun har en mulighet til å få rollen, og at han som manusforfatter har innflytelse over castingprosessen for å få henne til sengs. Herfra utvikler det seg et dysfunksjonelt forhold, der Rain forsøker å sjonglere tre menn (som hun alle tror kan hjelpe henne med noe) og Clay gradvis eksponerer mer og mer av sin sanne natur. I tillegg advares Clay til stadighet av bekjente om å holde seg unna Rain, uten at noen vil forklare hvorfor. Clay begynner å bli paranoid, og forteller om biler som forfølger ham og tekstmeldinger som tikker inn med detaljert beskrivelse av hvor han er og hvem han er sammen med. I omslaget av boken sier BEE at LA har en tendens til å bringe ut din egentlige personlighet, fordi det er en ensom by. Kanskje ble Clay for lenge i LA denne gangen?

Forfatter: Bret Easton Ellis

Tittel: Imperial Bedrooms (2010)

Trivialia: Avsnittet med de prostituerte i ørkenen som inneholder noen ganske grusomme sex-scener er moderert, fordi forleggeren satte ned foten. BEE måtte forhandle med forleggeren sin setning for setning, og måtte gjøre endringer på grammatikken i andre deler av boka, for å få beholde det som står i den endelige versjonen av Imperial Bedrooms.

I et nøtteskall: Eldre, men ikke bedre. Av tomme, misbrukende unge, blir det tomme misbrukende voksne (om man ikke dør før den tid). Misantropi satt i system.

Favorittutdrag:

“That's how I became the damaged party boy who wandered through the wreckage, blood streaming from his nose, asking questions that never required answers. That's how I became the boy who never understood how anything worked. That's how I became the boy who wouldn't save a friend. That's how I became the boy who couldn't love the girl.”

“Women aren't very bright," Rip says. "Studies have been done.”

“He was simply someone who floated through our lives and didn't seem to care how flatly he perceived everyone or that he'd shared our secret failures with the world, showcasing the youthful indifference, the gleaming nihilism, glamorizing the horror of it all.”

Tanker i ettertid:
Jeg er så todelt over denne boken. Jeg liker hvordan Clay utvikler seg fra å være ganske passiv, til å være en som helt klart utnytter andre, til å være et monster av en misantrop. Boken, overordnet sett, er en advarsel om at de skjødesløse, egoistiske unge – blir eldre, men slettes ikke bedre. Clay ser ut til å bli seg selv i LA, og det er ikke pent. Jeg reagerte på sexscenene i ørkenen, med de to prostituerte, en ung gutt og jente. Det føltes til å begynne med som de var inkludert for sjokkverdien av det hele, men jeg ser i ettertid at de var en del av det som definerer Clay som et monster, ikke bare en misbruker.

Anbefales: De som liker Chuck Palahniuks bøker og misantropene.

Karakter: C 

Tags: #postmoderne, #despicable-people-doing-despicable-things, #less-than-zero