Etter jeg leste klassikeren
"The Handmaids Tale" har jeg tenkt jeg måtte lese mer Atwood. The Heart Goes Last er Atwoods nyeste bok, den ble utgitt 29.september og sto som nummer fire bak Franzens
Purity som toppet Goodreadslesernes
"Most anticipated books of 2015".
Vesten drukner i statsgjeld. Atwood har fremskrevet og mangedoblet den økonomiske trusselen velferdsstatene står ovenfor og skisserer et USA med 50 % arbeidsløshet der middelklassen ser seg tvunget til å flytte inn i bilene sine og leve fra hånd til munn. Denne kollapsen gir grobunn for Consilience - et lokalt lukket samfunn som lokker med hus til alle, full sysselsetting og verdig levestandard. Consilience legger i liten grad skjul på å være et totalitært regime, men hva som foregår på innsiden vet ikke andre enn de som bor der, for all kommunikasjon med omverden er kuttet. Ekteparet Stan og Charmaine er lei av å sove i bilen og spise billig fritert kylling fra fastfoodrestauranter. Charmaine overtaler en nølende Stan til å søke om å bli innbygger i Consilience. Hva skal hun med selvråderett når mulighetene er så begrenset av den økonomiske situasjonen de er i?
|
bildet er lånt fra Barnes and Noble.co.uk |
Forfatter: Margaret Atwood
Tittel: The Heart Goes Last (2015)
Sideantall: 320 sider
I et nøtteskall: I en ikke så fjern fremtid, har Atwood skissert fødselen av totalitære franchisesamfunn i USA. The Handmaids Tale oppdatert for vår tids største trussel: nasjoner som drukner i gjeld.
Favorittutdrag:
There were hordes of two bit experts on TV pretending to explain why it had happened - demographics, loss of confidence, gigantic Ponzi schemes - but that was all guesswork bullshit. Someone had lied, someone had cheated, someone had shorted the market, someone had inflated the currency. Not enough jobs, too many people. Or not enough jobs for middle-of-the road people like Stan and Charmaine.
Ed opens his arms like a TV preacher; his voice gets louder. Then it occured to the planners of Positron, he says - and this was brilliant- that if prisons were scaled out and handled rationally, they could be win-win viable economic units. So many jobs could be spawned by them: construction jobs, maintenance jobs, cleaning jobs, guard jobs. Hospital jobs, uniform sewing jobs, shoemaking jobs, jobs in agriculture, if there was a farm attached: an ever-flowing cornucopia of jobs. Medium size towns with large penitentiaries would maintain themselves, and the people inside such towns could live in middleclass comfort. And if every citizen were either a guard or prisoner, the result would be full employment; half would be prisoners, the other half would be engaged in the business of tending to the prisoners in some way or other. Or tending those who tended them. And since it was unrealistic to expect certified criminality from 50 percent of the population, the fair thing would be for everyone to take turns: one month in, one month out. Think of the savings, with every dwelling serving two sets of residents! It was time-share taken to its logical conclusion.
Handmaid resirkulert for gjeldskrisen
Jeg slukte denne boka raskt, for den var spennende å lese. Litt slik Hunger Games var spennende å lese. Utfordringen er at jeg synes det er for store mangler i økonomiske og teknologiske hensyn til at historien blir noe annet enn et konstruert skremmebilde som fasiliterer Atwoods favorittscenario å skrive om: statlig svikt og profittmotiv som leder mennesker inn i det mørkeste av totalitære samfunn. Dette er The Handmaids Tale resirkulert for vår generasjon.
Akkurat som i The Handmaids Tale er det nye samfunnet sexfiksert, 1984-overvåket og skruppelløst profittmotivert - på bekostning av vanlige folk generelt og kvinner spesielt. Lederne i Consilience er som lederne i de fleste andre totalitære samfunn, unntatt reglene som staten bygger på.
Jeg ønsket å like denne boka, men for meg ble det for mye som ikke hang på greip i bokas forutsetninger. Den beste av samfunnskritikkene i boka synes jeg var Charmaines karakter, som hele tiden forsøkte å styre seg i retningen mest mulig komfort og minst mulig ansvar for eget liv og lykke. Charmaine vil at noen andre skal bestemme, slik at hun slipper å ta ansvaret for å ha valgt feil. For dette er hun villig til å gi opp selvråderetten. Charmaine er sofasitterne under valget, hun er kvinner som gjør seg mindre og dummere enn de er - fordi det er enklest slik. Noen andre kan bestemme. Får man for mange av Charmaine, har man ikke lenger grunnlag for et demokrati.
Karakter: C-
Tags: #Atwood, #fresh2015, #resirkulering