den har jeg lest: mars 2015

tirsdag 31. mars 2015

Lest i mars 2015

Contemporary og klassisk litteratur i mars
Jeg leste fem bøker i mars – Charles Dickens og fire bøker fra shortlisten til Folioprisen. Det ble forresten Akhil Sharma som stakk av med seieren med sin semibiografiske roman om en indisk familie som immigrerer til USA på 70-tallet. En sterk og god bok jeg anbefaler. Jeg var en tur i Alicante og hadde gledet meg til å se etter bøker, men mistet raskt motet etter å ha vært innom bokgiganten Casa del Libro - hvis eneste engelske litteratur var etiketten på et Yankee candle- lys i krukke. Men hei. Det er ikke som om det ikke står nok uleste bøker i hylla hjemme.

Av de shortlistede bøkene til Folioprisen har jeg i mars lest:

Jeg leste også ferdig Our Mutual Friend av Charles Dickens, som vekslet mellom å være fornøyelig og irriterende. Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler.

Boken på litt over 800 sider er delt i fire (book the first, -second, -third and –fourth.) Jeg har diskutert hver del i disse fire innleggene:

Historier med ettersmak

Av bøkene jeg leste nå rett før påske var det flere som gjorde inntrykk. Jeg har tenkt en del på Nora Webster i etterkant. Hvordan jeg burde bestrebe meg etter å være mer som henne. WWNWD (what would Nora Webster do?). Jeg hadde faktisk en bisarr drøm for et par netter siden der jeg ble offentlig ydmyket og tråkket på, men var høflig selv om jeg kokte på innsiden. I drømmen tenkte jeg: Dette ville aldri Nora Webster funnet seg i, du må sette grenser! Teit men sant. Jeg har også tenkt på Family Life og All my Puny Sorrows etter de var ferdigleste. Outline har jeg ikke viet så mye som en tanke, men den traff meg heller ikke.

Min favoritt i mars var All My Puny Sorrows

Jeg vil gjerne si litt mer om All My Puny Sorrows, siden det var boken jeg likte best av de jeg leste i mars.

Søstrene Yolandi (Yoli) og Elfrieda (Elf) vokser opp i mennonitt-samfunnet i East Village i Canada. De var allierte opprørere mot lokalsamfunnets stive normer. Da Elf fikk presset seg til rollen som Maria i skoleforestillingen av juleevangeliet, insisterte en seks år gammel Yoli på å være søsteren til Maria. Etter å ha blitt forklart flere ganger at Jesus ikke har noen tante i juleevangeliet – og henvist til rollen som hyrde, presser Yoli seg likevel mellom Maria og Josef på scenen på premieredagen. Her spiller hun rollen som en god tante for Jesus, og sin søsters søster. Hun fluffer til høyet i krybben, passer på at Maria har det bra og kjefter på Josef når han banner over avbrytelsene hennes. Ja, alt en god tante skal gjøre. Storesøsteren Elf, vokser opp til å bli en internasjonalt anerkjent pianist, Yoli skriver barnebøker om Rodeo-Rhonda og jobber med sin første "ordentlige roman" (enda en forfatter som skriver om en forfatter). Hun føler seg som en komplett fiasko sammenliknet med søsteren, som har alt på stell. Likevel er det Elf som sliter med å holde hodet over vannet.

Etter flere mislykkede selvmordsforsøk trygler Elf søsteren Yolandi om å ta henne med til Sveits for en verdig avslutning på livet. Hva er det riktige å gjøre dersom den du elsker høyest i verden ikke vil leve mer?

Det første som griper deg i denne historien er fortellerstemmen til Toews. Hun er morsom, intelligent og tanketung samtidig. Du kan ikke unngå å bli sjarmert. Problemstillingen er en sofistikert versjon av Frost møter Et helt halvt år. Se det for deg om du kan.

Tittelen All My Puny Sorrows kommer fra et dikt av Samuel Coleridge. Her er et lite utdrag:

"I too a sister had, an only sister —

She loved me dearly, and I doted on her!

To her I pour’d forth all my puny sorrows."

Elf elsket denne poeten og malte AMPS (for All My Puny Sorrows) på landemerker rundt hele byen i tenårene. Flere andre kjente litterære navn dukker også opp, deriblant D.H Lawrence – som også var nevnt i Outlines. (Memo til selv: Les Lady Chatterley's Lover) Hemingway med For Whom the Bell Tolls og Italo Calvino diskuteres også. I tillegg har boken referanser til Kanye West og The Wire.

Jeg lot meg sjarmere av oppveksthistoriene om Yoli og Elf, hvordan de lagde sine egne regler og tok vare på hverandre. Boka har en lang seig midtdel som tar for seg Elf sine gjentatte selvmordsforsøk og skildrer håpløsheten hennes og familiens forsøk på å redde henne og leve i denne vonde situasjonen. Her kjente jeg at jeg ble litt lei etter hvert. Jeg var heller ingen stor fan av slutten – men alt i alt er dette en god bok. Den har glimmer av gull gjennom hele.

Ja - og dette er en link til Bloggurat, for at jeg skal se om jeg snakker med meg selv her inne eller ikke.

fredag 27. mars 2015

C. Toibin - Nora Webster (Folio Shortlist 2015)

Nora har blitt enke i en alder av 40. "Hva er det med sorgprosessen som gjør at andre mennesker føler de kan trenge seg på slik de gjør?" undres hun. Og helt uberettiget er det ikke, selv om hun vet de mener det vel umyndiggjøres hun av alle rundt seg.

- Bli med i kor. Sier en
- Vi skal pusse opp huset ditt. Sier en annen
- Du blir med en tur på cafe. Jeg tar ikke nei for et svar. Sier en tredje
- Drikk denne drinken. Jeg har bestilt og betalt den for deg. Sier en fjerde.

Nora derimot, vil aller helst være i fred med platespilleren. Mannen var hennes allierte i møte med omverdenen, og uten ham må hun trekke opp egne grenser og forsvare seg og sine i hverdagen.

Bildet er lånt fra nettsidene til Cambridge litteraturfestival

Forfatter: Colm Toibin

Tittel: Nora Webster (2014)

Sideantall: 373 sider

I et nøtteskall: Verden, slik Nora kjenner den faller fra hverandre - men hun er det motsatte av hysterisk.

Favorittutdrag:
"D-do you know about the p-paradox of f-faith?" he asked her when he was finished eating.
"I'm not sure I do," she said.
"F-father Moorehouse gave us a sermon on it. J-just a s-small g-group who are d-doing special re-re-religious st-studies".
"What is it?" she asked.
"In order to b-believe, you have to b-believe" he said. "Once you have faith, then you can b-believe more, but you c-can't b-believe until you b-begin to b-believe. That f-first b-belief is a mystery. It is like a gift. And then the r-rest is r-rational, or it c-can be."
"But it can't be proved" she said. "You can only sense it."
"Yes, b-but he says it's not like p-prof. It's n-not adding two and two, but more like adding light to water."
"That sounds very deep"
"No, it's simple really. It explains things".
She noticed that he had not stammered on the last sentence.

Lavmælt, men sterk
Historien, som hovedkarakteren – er dempet men sterk. Nora Webster handler om å ta tilbake kontroll, sette grenser og leve etter et fundamentalt tap.

Nora har mange gode kvaliteter; hun snakker ikke når det er bedre å tie, hun er spartansk i forhold til penger, hun kjemper for interessene til barna sine ovenfor skolemyndigheter, hun bedømmer politikere ut fra hva de gjør og ikke hva de sier og hun arbeider hardt og effektivt – men lar seg ikke pille på nesen av autoriteter. Nora er selveste landsbyfornuften. En god kvinne, med begge føttene plantet på jorda. Toibin faller for fristelsen å demonstrere hvor god og fornuftig Nora er ved å omgi henne med en rekke usympatiske kvinnelige karakterer.

1. Den privilegerte rikmannsdatteren som bruker hele arbeidsdagen i telefonen med venner for å planlegge neste helgs utskeielser.

2. Petimeteret som ikke skjønner halvparten av det bedriften driver med, men er livredd for å bli forbigått og hevder seg gjennom å tyrannisere de andre ansatte. Selve karikaturen på grusom kvinnelig mellomleder.

3. Den lunefulle sanglærerinnen som kun er hyggelig med folk som har talent – og hun i tillegg har en god dag selv.

4. Den nysgjerrige ex-nonnen som alltid vet hva hele byen foretar seg om møter dem "tilfeldig" når de forlater huset for å rådgi dem.

Det får meg til å tenke litt på Daffyd Thomas – som er "the only gay in the village". Nora Webster er "the only woman with a brain, backbone and heart in the village" - og det er deprimerende.

Toibin har tidligere skrevet historien om Maria etter Jesus sin død i boken The Testament of Mary, som var nominert til Man Booker i 2013. Også Toibins Maria ble presset av menneskene rundt seg etter å ha mistet noen hun var glad i, og akkurat som Nora var hun taus og sterk.

Anbefales: De med forkjærlighet for sterke udramatiske kvinner og generell irsk melankoli.

Karakter: C

Tags: #enke, #sterk_kvinne, #sorg, #Nord-Irland, #fagforeninger, #arbeidsliv, #familieliv, #religion

onsdag 25. mars 2015

Hva skal du lese i påsken? Jeg skal lese tegneserier og grafiske romaner

Påsken er tiden for å krølle seg sammen med en god bok. Vel, bestandig er tiden for å krølle seg sammen med en god bok, men det ser ut til å herske en slags kollektiv enighet om at påske er lam, påskeegg, langrenn, hytte og krim. Jeg synes krim gjør seg bedre i enn foran peisen, så jeg pleier å lese andre bøker. Hittil har leseåret vært dominert av tjukke klassikere fra Leo Tolstoy og Charles Dickens, nominerte bøker til Folio litteraturpris (stort sett forfattere som skriver om forfattere) og et par lettbente Harry Potter-bøker. I påsken har jeg bestemt meg for å lese grafiske romaner og tegneserier. Det er noe jeg sjelden leser men som jeg koser meg veldig med. I fjor leste jeg Maus og Watchmen og begge gjorde inntrykk.

Fra Amazon og Tronsmo har jeg skaffet meg følgende påskelektyre:

Y the last man - Deluxe Edition book 1 (#1-10) av Brian K. Vaughan (forfatter) og Pia Guerra (illustratør).
Hvordan ville en verden uten menn vært? Dette er spørsmålet som danner utgangspunktet for Lost-serieskriver og tegneserieforfatter Brian Vaughans omfattende serie Y the Last Man.

Året er 2002 og noe som kun refereres til som "pesten" dreper momentant alt med et Y-kromosom. Pattedyr, fostre og selv sperm mister livet i løpet av få minutter. De eneste to overlevende hannene på kloden syntes å være Yorik og apen hans Ampersand. Det tar ikke lang tid før samfunnet kollapser totalt, siden det er mange yrker og kompetanseområder der kvinner er underrepresentert. I USA har den tidligere landbruksministeren (som på det tidspunktet var kvinnen med høyest posisjon i regjeringen) tatt over som president. (Wikipedia) Menneskeheten og flere andre arter står nå ovenfor utryddelse i løpet av en generasjon. Dette reiser flere interessante problemstillinger.

Dette er bok 1 av 5 i den konkluderte serien. Egentlig håpet jeg å få introdusert Y the Last Man for kjæresten min og bestilte den som en gave til ham. Når den kom i posten kjente jeg at jeg også hadde veldig lyst til å lese den selv. Kjæresten hører mye på lydbok om dagen, så jeg tror noe visuelt er kjærkomment.

Saga – Book 1 (#1-18) av Brian K Vaughan (forfatter) og Fiona Staples (illustratør)
Saga er Brian Vaughans nyeste serieprosjekt og beskrives som "Star wars møter Game of Thrones". I motsetning til Y the Last Man har Saga flere elementer av sci-fi og fantasy i seg. I åpningen av serien introduseres vi for den fødende Alana som har noe som likner på insektvinger, og kjæresten hennes Marko som har bukkehorn. Den lille datteren får både horn og vinger. Vaughan var selv nybakt far da han lagde serien og ønsket å si noe om det å bringe et nytt liv inn i en verden full av uro og konflikt.

Fables - Deluxe Volume 1 (#1-10) av Bill Willingham (forfatter) og Lan Medina (illustratør)
Karakterer vi kjenner fra eventyr er fanget i en bydel som kalles "Fabletown" i New York, etter å ha blitt drevet ut av sitt opprinnelige rike. Serien faller innen sjangeren Contemporary Fantasy.

NBC kjøpte først rettigheten til å lage TV-serie av Fables rundt 2006, men parkerte prosjektet etter manus var ferdigskrevet – og laget serien Grimm isteden. Grimm har mange av de samme elementene som Fables. ABC kjøpte så rettighetene til å lage TV-serie av Fables i 2008. Prosjektet ble lagt dødt, og isteden laget de Once Up on a Time som har mye av det samme plottet som Fables. Jeg lurer på hva som skjedde i kulissene der (Wikipedia)

Jeg har sett et par sesonger av Once Up on a Time og kommer til å se etter paralleller i historiene.

V for Vendetta (tegneserieroman, komplett) av Alan Moore (forfatter) og David Lloyd (illustratør)
Dette er en klassiker innen tegneserieromaner fra forfatteren av Watchmen, som er minst like kjent. Den inntar en av de tre øverste plassene på de fleste lister over "best graphic novels of all time" ofte flankert av Maus og Watchmen. I V for Vendetta har England blitt en totalitær stat styrt av politiet. V for Vendetta sies å være av samme kaliber som 1984.

Jeg har ikke sett filmversjonen, men har lest de første 10 sidene – og forfatterens forord. Jeg er skeptisk til den politiske vinklingen til Alan Moore – som sier han ble inspirert og skremt av Margaret Thatchers England da han skrev V for Vendetta.

Hvilke bøker har du tenkt til å vie tid til i påskeferien?

mandag 23. mars 2015

Indisk seier - Folioprisen 2015

Det var Family Life som stakk av med Folioprisen for 2015. Den så jeg ikke komme i heletatt, men jeg er godt fornøyd for det er en god bok og en verdig vinner.

Jeg er ambivalent til boka. Jeg likte deler av den veldig godt og jeg har tenkt på den etter jeg var ferdig. Jeg var takknemlig for at den var såpass lettlest, men merket også at jeg synes den var mindre kompleks enn de andre bøkene nominert til Folioprisen.

Du kan lese hele anmeldelsen min av årets vinnerbok her:
A. Sharma - Family Life

De nominerte var (med lenker til omtaler for de jeg har lest)

Min favoritt var All My Puny Sorrows, men jeg er godt fornøyd med Family Life som vinner.

Foliovinneren annonseres i dag 20.15

I dag annonseres vinneren av Folioprisen kl 19.15 engelsk tid (20.15 norsk tid). Pr nå har jeg lest og anmeldt:

Jeg er midt i Nora Webster av Colm Toibin, og mangler Dust av Yvonne Adihiambo Owuor.

Ingen av bøkene på årets Folioliste er varme favoritter hos meg. Jeg likte Department of Speculation og All My Puny Sorrows best av de jeg har lest, men tror kanskje kampen om prisen står mellom How to be Both og Nora Webster.

Rent taktisk tenker jeg at det kan være Foliojuryen forbigår How to Be Both, fordi den var blant favorittene til Man Booker. I så tilfelle har kanskje Colm Toibin bedre sjanse med Nora Webster, som det syntes å være stor enighet om at er en god bok – og som heller ikke var en del av Man Booker i 2014. Toibin var på kortlisten til Man Booker i 2013 med The Testament of Mary, så gitt at de ønsker å distansere seg ytterligere fra Man Booker kan det være de går for en av de mer "litterære" alternativene av forfattere som er urørt av Man Booker – som Rachel Cusk med Outline.

Samtidig kan det være at de tenker How to be Both ikke nådde opp hos Man Booker akkurat fordi den ikke var tilgjengelig nok. Det vil i så tilfelle gjøre den mer attraktiv som vinner hos Folio.

Skulle jeg satt penger på det ville jeg satt de på Nora Webster.

Har dere noen favoritter?

søndag 22. mars 2015

A. Sharma - Family life: A Novel (Folio Shortlist 2015)

OPPDATERING 23.03.15 : Family life vant Folioprisen 2015

Folioprisens kanskje kjedeligst titulerte bok var lettlest men tanketung.

Håpet kommer med posten.
Første gang som flybillettene fra India til USA, der et nytt liv skal etableres.
Andre og tredje gang som positive svar på skolesøknader.

Forfatteren tar utgangspunkt i en indisk familie på fire. De bygger opp et liv, en fremtid og slår røtter i USA på 70-tallet. Moren presser sønnene sine til å lære seg språket og studere. Kort tid etter eldstesønnen får sitt akseptbrev fra en prestisjefylt skole, blir han hjerneskadet i en nær-drukningsulykke. Moren forteller omgangskretsen at han har falt i koma, selv om han er våken - men helt invalid. Dersom folk tror det er håp oppfører de seg mer støttende enn i en situasjon som er gitt å ha et negativt utfall, konkluderer hun.

Hvordan påvirker dette familien?
Er det fortsatt håp om et godt liv?

Bilde hentet fra: Zeenews.India.com

Forfatter: Akhil Sharma

Tittel: Family Life (2015)

Sideantall: 240 sider

I et nøtteskall: En historie som gjør deg mer tolerant og sympatisk - og det har de fleste av oss godt av.

Favorittutdrag:

I used to think that my father had been assigned to us by the government. This was because he appeared to serve no purpose. When he got home in the evening, all he did was sit in his chair in the living room, drink tea, and read the paper.

My father told Birju and me that he would give us fifty cents for each book we read. This bribing struck me as un-Indian and wrong. My mother had told us that Americans were afraid of demanding things from their children. She said this was because American parents did not care about their children and were unwilling to do the hard thing of disciplining them. If my father wanted us to read, what he should have done was threaten to beat us.

Semibiografisk om immigrantdrømmen som brast
En sentral problemstilling er motsetninger som oppstår mellom familiens beste og egne interesser. Alle familiemedlemmene tynges av plikt og sorg etter ulykken til den eldste sønnen. Den amerikanske drømmen slår fort sprekker når familien må kjempe med forsikringsselskapet for å få dekket kostnadene til nødvendig stell og pleie. Det slår meg at kjernen i historien, slik jeg leser den – er en moderne Gatsbyvariant og det ligger et element av samfunnskritikk i den. Når man sammenlikner livsgleden og naiviteten i de innledende kapitlene med det distanserte kjølige i det siste gjør det inntrykk. Jeg vil ikke spoile ved å være mer konkret.

Det er også en historie om å føle seg fremmed på et nytt sted, og den er på mange måter litt lik We Need New Names i det at vi følger immigrasjonen fra et barns perspektiv, med et barns håp og utfordringer. Til felles hadde de også den herlige humoren. Bøkene skiller seg likevel stort i det forskjellige ambisjonsnivået til hovedkarakterene og det at Darling i WNNN var illegal immigrant, i mens familien til Ajay hadde fått greencard.

Det er to ting i boken jeg bet meg merke i. Det ene var Ajays samtaler med Gud som jeg synes var fiffige og det andre var symbolet av en lommelykt, som var bokens eneste illustrasjon plassert helt nederst på en side. Det var storebroren som pleide å vise vei - og det er veivalg som står sentralt i historien. Ajay tror han må veie brorens bedring opp mot egen suksess når han ber. Fordi han føler han allerede har ofret så mye velger han å vektlegge sistnevnte mest.

Boken er selvbiografisk og baserer seg på forfatterens erfaringer med å komme til USA. Han valgte å skrive boken som en roman heller enn en biografi av flere grunner. I et intervju med Foyles forklarte han at han var vant med å skrive skjønnlitteratur og kjente verktøyene, i mens i en biografi ville han blitt usikker på hvorvidt han gjenga samtaler korrekt, og han ville ikke kunnet slått sammen flere personer til en karakter – eller glattet over deler av historien som var sanne, men som ville endret karakteren på historien vesentlig. Forfatteren brukte over tolv år på å skrive boken og foreldrene har ikke lest den, noe han selv er lettet for. Moren ba om forståelse for at hun ikke ville returnere til den vanskelige tiden av livet. ( Kilde: http://www.foyles.co.uk/akhil-sharma)

Jeg er ambivalent til boka. Jeg likte deler av den veldig godt og jeg har tenkt på den etter jeg var ferdig. Jeg var takknemlig for at den var såpass lettlest, men merket også at jeg synes den var mindre kompleks enn de andre bøkene nominert til Folioprisen. Jeg likte den, men blir overrasket om den stikker av med seieren.

Karakter: C

Tags: #indiskfamilie #theamericandream, #immigrasjon, #kulturgap, #ambisjoner, #semibiografisk

fredag 20. mars 2015

En helg i Alicante

Denne helgen er jeg på jobbtur til Alicante. Første stopp er ven lokal vingård, der vi får omvisning, være med på vinsmaking og skal spise lunsj. Jeg gleder meg masse. Alicante ligger jo i samme region som Valencia og er kjent for sin paella, som Hemingway spiste masse av i sin tid. Så det blir paella og tapas også. Kremt. Og regnvær. Det går likevel i pluss.

Dessuten fortjener jeg et avbrekk, tirsdag gjorde jeg det verste jeg vet - holdt foredrag for en stor forsamling.

Legg merke til Steve Jobs-påkledningen. Egentlig en nødvendighet heller enn et valg fordi jeg blir knallrød over hele brystet og halsen når jeg står på scenen. Det er meg og froskene i regnskogen som signaliserer at vi er giftige og helst ikke vil spises. Pay us no heed.

Fritiden i Alicante skal brukes til å vandre gatelangs og sitte på cafe og lese. Jeg har jo en del Folio-shortlist igjen, for å si det slik. Kommer neppe i mål med alle før prisvinner annonseres på mandag.
Status pr. nå er at jeg har lest:

Og mangler:

Nora Webster by Colm Tóibín (Viking)
Dust by Yvonne Adhiambo Owuor (Granta)
Family Life by Akhil Sharma (Faber)

Regner med å rekke 1-2 bøker til før prisen deles ut. 3 skal imidlertid holde hardt. Er ikke sikker på hvem jeg skal prioritere. Vurderer Nora Webster. Favorittene på Shortlisten hittil er Dept. of Speculation og All My Puny Sorrows.

Jeg har tenkt til å oppsøke en gammel bruktbokbutikk på Medico Pascual Perez ved siden av politistasjonen, i tillegg til Casa del Libro, FNAC og The Book Corner.

Adios så lenge!

torsdag 19. mars 2015

M. Toews - All My Puny Sorrows (Folio Shortlist 2015)

Forfatter: Miriam Toews

Tittel: All my Puny Sorrows (2014)

Sidetall: 321 sider

I et nøtteskall: Vakkert, morsomt og trist om søskenkjærlighet.

Favorittutdrag:
By that time I had moved away from East Village to Winnipeg and had two kinds with two different guys…as a type of social experiment. Just kidding. As a type of social failure.

We were quiet for a while thinking and listening to two teenage girls in the row behind us having about school and their volleyball team and boys and rashes and then we heard another voice, an older woman who sounded drunk, saying: listen, I will give you kids one hundred dollars…each…if you can finish this flight without ever saying the word like again. The girls stopped talking and the woman said deal? The girls said, like, each of us? And all of us within earshot of this smiled at each other.

Det eneste viktige filosofiske spørsmålet
Det første som griper deg i denne historien er fortellerstemmen til Toews. Hun er morsom, intelligent og tanketung samtidig. Du kan ikke unngå å bli sjarmert. Problemstillingen er en sofistikert versjon av Frost møter Et helt halvt år. Se det for deg om du kan.

Tittelen All My Puny Sorrows kommer fra et dikt av Samuel Coleridge. Her er et lite utdrag:

"I too a sister had, an only sister —
She loved me dearly, and I doted on her!
To her I pour’d forth all my puny sorrows."

Elf elsket denne poeten og malte AMPS (for All My Puny Sorrows) på landemerker rundt hele byen i tenårene. Flere andre kjente litterære navn dukker også opp, deriblant D.H Lawrence – som også var nevnt i Outlines. (Memo til selv: Les Lady Chatterley's Lover) Hemingway med For Whom the Bell Tolls og Italo Calvino diskuteres også. I tillegg har boken referanser til Kanye West og The Wire.

Jeg lot meg sjarmere av oppveksthistoriene om Yoli og Elf, hvordan de lagde sine egne regler og tok vare på hverandre. Boka har en lang seig midtdel som tar for seg Elf sine gjentatte selvmordsforsøk og skildrer håpløsheten hennes og familiens forsøk på å redde henne og leve i denne vonde situasjonen. Her kjente jeg at jeg ble litt lei etter hvert. Jeg var heller ingen stor fan av slutten – men alt i alt er dette en god bok. Den har glimmer av gull gjennom hele.

Anbefales: Alle som har en søster

Karakter: B

Tags: #selvmord, #søstre, #familiedrama, #morsomogtrist, #writerswhowriteaboutwriters

btw. første sidene kom jeg ikke over at hovedkarakteren het Yolandi. Tenkte automatisk på den eneste andre Yolandien jeg har hørt om, hun rare i Die Antwoord.

Yolandi? Avbildet: Yolandi Visser fra Die Antwoord

mandag 16. mars 2015

R. Cusk - Outline (Folio Shortlist 2015)

Jeg hadde tenkt til å lese hele Folio-shortlisten i år, men somlet lenger enn planlagt med Dickens og har havnet litt bakpå. Det skal derfor holde hardt å lese alle før prisens vinner annonseres om en uke fra i dag. Her er imidlertid min anmeldelse av Folio-shortlistede Outline – som også er å finne på longlisten for Baileys Womens Prize for Fiction.

Forfatteren trenger penger fordi ikke nok mennesker virkelig ~~verdsetter kunst~~ kjøper bøkene hennes. Hun tar derfor på seg å avholde skrivekurs for en klasse påmeldte forfatterspirer i Athen som et nødvendig onde. Kvaliteten på dette kurset er så dårlig at en av de påmeldte går i protest. Dette er rammen for boken, men selve boken handler mer om møter med tilfeldige fremmede – og samtaler mellom forfatteren og dem. Gjennom å høre om livene deres, forstår forfatteren seg selv bedre – som kontrasten til det de forteller. Hun får en outline av egen personlighet. "This anti-description, for want of a better way of putting it, had made something clear to her by a reverse kind of exposition: while he talked, she began to see herself as a shape, an outline, with all the detail filled in around it while the shape itself remained blank. "

Forfatter: Rachel Cusk

Tittel: Outline

Sideantall: 249 sider

Favorittutdrag:

I want to be a D.H. Lawrence character, living in one of his novels. The people I meet don't even seem to have characters.

It is interesting how keen people are for you to do something they would never dream of doing themselves, how enthusiastically they drive you to your own destruction: even the kindest ones, the ones that are most loving, can rarely have your interest truly at heart, because usually they are advising you from within lives of greater security and greater confinement, where escape is not a reality but simply something they dream of sometimes. Perhaps, he said, we are all like animals in the zoo, and once we see that one of us has got out of the enclosure we shout at him to run like mad, even though it will only result in him becoming lost.

Enda en forfatter som skriver om å være forfatter.
Jeg har lest tre bøker av åtte på shortlisten til Folioprisen. Alle har handlet om livene til forfattere. (10:04, Dept. of Speculation og Outline) – ingen av dem har egentlig hatt noe særlig handling utover skildringene av hverdagene til disse forfatterne. Nå er jeg spent på hva resten av lista inneholder.

Sentrale problemstillinger i boka er integritet vs. økonomi for forfattere, forhold og arbeidsfordeling i hjemmet. Det virkelig store spørsmålet i boken oppfatter jeg likevel som: hvem er fortelleren, egentlig? Det korte svaret er: enda en privilegert hvit forfatter som vil snakke om seg selv.

Det er tidvis virkelig gode tankerekker. Hovedkarakteren lærer vi ikke så mye om, men vi får omrisset av henne ettersom hun reflekterer over det bi-karakterene forteller. Det er jo en god start, men noen fullverdig roman synes jeg ikke det er. I denne boken har Rachel Cusk flere av ingrediensene man trenger for å lage en skikkelig god bok. Bare synd hun aldri kommer i gang med å tilberede noe med dem.

Anbefales: Forfatterspirer som vil lese om livet som forfatter

Karakter: D

Tags: #Folio2015, #Cusk, #writerswhowriteaboutwriters #roman? #overrated

onsdag 11. mars 2015

C. Dickens - Our Mutual Friend (Book the Fourth)

Siste del av Our Mutual Friend er ferdiglest. Dersom du vil lese litt om plottet til hele boka, anbefaler jeg et av de tidligere innleggene:

Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas fjerde og siste del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.

BOOK THE FOURTH

Bella gifter seg

I bokas fjerde og siste del gjelder det å knyte sammen de løse endene. Dickens sløser ingen tid og gifter Bella og Mr Rokesmith (Som egentlig er Mr. Harmon) allerede i de første sidene av Book the Fourth. Rokesmith spør Bella jevnlig om hun ikke kunne tenkt seg å være rik, hvorpå hun svarer at hun har alt hun trenger og ønsker seg, foreløpig uvitende om at hun har giftet seg med selveste Jackpoten. Det kommer raskt en datter til verden.

En mann i Themsen - og enda et ekteskap

Det jeg angrer mest på er at jeg ikke har laget en fullstendig liste over karakterer Dickens har druknet eller nesten druknet i Themsen underveis. Det er ikke mange som ikke har holdt på å bli fiskefor i Our Mutual Friend på et eller annet tidspunkt. Uansett, den sjalu skolemesteren Headstone setter planen sin ut i live og banker opp rivalen, Eugene Wrayburn på hjemveien fra et besøk hos Lizzie. Den mutilerte Wrayburn dumper Headstone – helt rikitig- i elva. Lizzie hører at det er bråk utendørs og oppfatter raskt at det er noen som holder på å drukne. Hun kaster seg i båten og "ror slik ingen britisk kvinne noen gang har rodd" mot strømmen og klarer å slepe Wrayburn oppi båten før han forsvinner i dypet for siste gang.

Wrayburn pleies, men det virker ikke som han selv har troen på at han kommer til å leve. Det ser ut til å løsne dilemmaet hans ovenfor Lizzie – for han bestemmer seg for å gifte seg med henne. Så de gifter seg, med dukkeklesmakeren Jenny og Wrayburns venn Mortimer Lightwood som vitner. Eugene Wrayburn vet det er Headstone som har forsøkt å drepe ham, men velger å ikke anklage ham for å skåne Lizzie skammen av et trekantdrama. Dette er et vendepunkt for Wrayburn, fordi det er første gang han virkelig hensyntar Lizzies "ære" fremfor egne behov. Han har under hele bokens varighet kurtisert henne – uten intensjon om å gifte seg med henne, fordi hun har for lav sosial status. Hun har bedt ham la henne være i fred, siden han risikerer hennes omdømme – og fordi hun elsker ham og ikke stoler på sin egen viljestyrke sammen med ham.

Bilder fra filmatiseringen av Our Mutual Friend (Photobucket).

Jeg ble ikke så imponert over at han giftet seg med henne, siden det så ganske mørkt ut for ham likevel (ingen alternativkostnad tenker økonomen). Men å bringe den som nesten tok livet av ham til ansvar, det ville være i hans beste interesse. Så Eugene Wrayburn twelve points, som de sier i Eurovision. Han kvikner forresten til. Kanskje fordi han for første gang har mål og mening i livet.

– og to til i Themsen

Headstone lever ikke godt med det han har gjort. Han har lest om ekteskapet til Lizzie og Wrayburn i avisen og forstår hvorfor Wrayburn ikke har angitt ham. Så er han vel da? Nei. Hadde Headstone selv valgt å ta skylden for mordforsøket hadde han vært det, men han forsøker å plante bevis for ugjerning på den døddrukne samarbeidspartneren Roger "Rouge" Riderhood. Den forrådte Riderhood vender seg så mot Headstone, han er den eneste bortsett fra Wrayburn som vet hvem som stod bak ugjerningen. Riderhood bestemmer seg for å presse Headstone for penger til han ikke har mer å gi, verken nå eller i fremtiden. Han går så langt som å kreve at Headstone skal gifte seg med en skrullete beundrerinne, slik at han kan få labbene på hennes midler også. Headstone forstår at han ikke har noen fremtid og har tre veier ut han kan enten angi seg selv, eller drepe Riderhood, eller seg selv. Han velger å lenke Riderhood til segselv og drukner dem begge i elva.

Bellas siste (meningsløse) prøvelser – og en ny tvist

Selv om Bella nekter at hun har behov for noe mer, lar ektemannen henne gradvis få vite at han ikke er den hun trodde han var. Dette gjøres i flere steg over flere dager på en måte som ville fått enhver normal kvinne til å riste mannen og si "nå forteller du meg ALT fra starten av. Så skal jeg vurdere om det i heletatt er grunnlag for noe "oss" etterpå" Men nei. Bella forstår at det er sentrale ting som skurrer, men hun har lovet ektemannen sin tillit. Selv på tidspunktet han lar henne tro at han har myrdet John Harmon (arvingen) – krever hun ikke svar, og han tar sin tid med å korrigere henne. Hun tviler aldri på ham. Og det skal være noe bra. En dyd. En slags siste bevisføring på hvilket gullhjerte Bella har.

Ektemannen lar henne få vite at hun, han og babyen skal flytte til et nytt og større hus i London. Dette huset viser seg å være herskapshuset til Herr og Fru Boffin, som Bella rømte fra for kort tid siden, etter en krangel mellom Mr. Boffin og ektemannen – da han var ansatt som husholdningens sekretær. Full av spørsmål (dog ingen ytret) lar Bella seg lede inn i huset. Der møtes de av Herr og Fru Boffin som stråler av lykke og Bella får forklart at:

1) Hun har giftet seg med John Harmon, arvingen til formuen Boffin hittil har forvaltet.

2) Herr og Fru Boffin har visst at John Rokesmith var John Harmon lenge – og har spilt et skuespill ovenfor Bella. Herr Boffin har aldri latt pengene endre ham, men han så hvordan rikdommen påvirket Bella – og ønsket å gi henne en lærepenge. De har altså "groomet henne" for ekteskap med John Rokesmith/Harmon.

3) Herr og Fru Boffin er overlykkelige for at John Harmon lever, selv om det betyr at størstedelen av arven nå tilfaller ham.

Men dette var jo en satire om hvordan penger bringer ut det verste i folk? Eller?

Jeg vet ikke hva jeg skal mene om denne tvisten. I en samfunnskritikk som peker på hvordan penger endrer folk, synes jeg det er rart at den som har endret seg mest (fra å være god til å være slu, mistenksom og gjerrig) plutselig innrømmer at han likevel har vært en konstant. Han har ikke hatt noen endring, kun latet som for å trigge en endring i Bella. Ikke bare det, men han er glad for at arvingen lever, selv om det betyr mindre penger til ham selv.

Med unntak av Bella, som har vært litt bortskjemt og drømt om rikdom – har derfor ikke penger i Dickens satire korrumpert andre enn de som var råtne i utgangspunktet. Silas Wegg var et dårlig eple og det var ekteparet Lammle også. I et samfunn som byttet høner mot korn hadde Silas Wegg forsøkt å stikke av med alle hønene.

Det som derimot får seg en velfortjent smekk er betydningen av samfunnets forventninger. Hvem er egentlig samfunnets stemme spør Mortimer Lightwood seg, der han sitter i et av ekteparet Veneerings fasjonable middagsselskap, i det avsluttende kapittelet. Samtaletemaet er det "totalt upassende" ekteskapet mellom denne arbeiderdatteren og Eugene Wrayburn. Mr. Podsnap presterer å si at han er så fornærmet over ekteskapet at han ikke orker å høre mer om det uten å bli uvel. Troen på menneskeheten opprettes av Mr. Twemlow som frem til da har tiet:

Twemlow has the air of being ill at ease, as he takes his hand from his forehead and replies.

‘I am disposed to think,’ says he, ‘that this is a question of the feelings of a gentleman.’

‘A gentleman can have no feelings who contracts such a marriage,’ flushes Podsnap.

‘Pardon me, sir,’ says Twemlow, rather less mildly than usual, ‘I don’t agree with you. If this gentleman’s feelings of gratitude, of respect, of admiration, and affection, induced him (as I presume they did) to marry this lady–‘

‘This lady!’ echoes Podsnap.

‘Sir,’ returns Twemlow, with his wristbands bristling a little, ‘YOU repeat the word; I repeat the word. This lady. What else would you call her, if the gentleman were present?’

This being something in the nature of a poser for Podsnap, he merely waves it away with a speechless wave.

‘I say,’ resumes Twemlow, ‘if such feelings on the part of this gentleman, induced this gentleman to marry this lady, I think he is the greater gentleman for the action, and makes her the greater lady. I beg to say, that when I use the word, gentleman, I use it in the sense in which the degree may be attained by any man.

The feelings of a gentleman I hold sacred, and I confess I am not comfortable when they are made the subject of sport or general discussion.’

Jeg håper Twemlov er samfunnets stemme. Han er i alle fall fornuftens.

En samlet bokanmeldelse av Our Mutual Friend er rett rundt hjørnet.

tirsdag 10. mars 2015

Baileys Women’s Prize for Fiction longlist sluppet

I går slapp Baileys Women’s Prize for Fiction sin longlist. En litteraturpris for kvinnelige forfattere, tenker du kanskje nå. Trenger vi det da? Vel, det syntes en gruppe journalister, anmeldere, forlagsfolk, bibliotekarer og litteraturelskere som alle stusset over at Man Bookers kortliste i 1991 ikke hadde inkludert en eneste kvinne. Kvinner gir ut 60 % av alle bøkene som slippes årlig, så hvorfor var det så få kvinner på kortlistene til de prestisjefylte litteraturprisene? I 1992 var om lag 10 % av forfatterene som hadde vært kortlistet til Man Booker kvinner. Litteraturpriser har innflytelse over hvilke forfattere lesere velger å lese, og gruppens mål var å utvide fokuset til å inkludere virkelig gode bøker skrevet av kvinner. I 1995 etablerte man prisen med Orange som sponsor - Orange prize for fiction. Den første vinneren, Helen Dunmore med boken A Spell of Winter, ble kåret i 1996. (Kilde: womensprizeforfiction.co.uk)

Det skal sies at Man Booker har justert kursen siden 1992. I 2014 var 2 av 6 forfattere på kortlisten kvinner, i 2013 var det 4 av 6. I 2012 var det 3 av 6 som var kvinner. Så over de siste tre årene har halvparten av forfatterene på shortlisten vært kvinner. Jeg håper dette ikke har skjedd som følge av innkvotering, men jeg vil nok tro at etableringen av det som opprinnelig het Orange Prize for Fiction gjorde juryen til Man Booker oppmerksom på kjønnsfordelingen av de nominerte.

Men la oss fast forward til Baileys Women’s Prize for Fiction i 2015. Langlisten for 2015 består av 20 bøker og inneholder både debutanter og kjente forfatterskap. Åtte av de tyve er tidligere kortlistet. De tyve bøkene skal bli seks, før det annonseres en vinner den 3 juni.

Rachel Cusk: Outline - også shortlistet til Folioprisen (blir nok en av de neste jeg leser)
Lissa Evans: Crooked Heart
Patricia Ferguson: Aren’t We Sisters?
Xiaolu Guo: I Am China
Samantha Harvey: Dear Thief
Emma Healey: Elizabeth is Missing
Emily St. John Mandel: Station Eleven (lest og rynket på nesen av)
Grace McCleen: The Offering
Sandra Newman: The Country of Ice Cream Star
Heather O’Neil: The Girl Who Was Saturday Night
Laline Paull: The Bees
Marie Phillips: The Table of Less Valued Knights
Rachel Seiffert: The Walk Home
Kamila Shamsie: A God in Every Stone
Ali Smith: How to be Both (Denne er nominert til ALT av litteraturpriser virker det som)
Sara Taylor: The Shore
Anne Tyler: A Spool of Blue Thread
Sarah Waters: The Paying Guests

I fjor vant Eimear McBride med den beksvarte A Girl is a Half Formed Thing. Jeg tror ikke jeg kommer til å lese kortlisten, utover det som overlapper med Folio-kortlisten. Vinneren derimot gleder jeg meg til å lese. Det ville ikke overraske meg om det ble Ali Smith med How to be Both, som var en av de to storfavorittene til Man Booker-juryen vant.

Har du lest noen av disse, og er det noen du har forventninger til at kan stikke av med premien?

torsdag 5. mars 2015

C. Dickens - Our Mutual Friend (book the third)

I februar begynte jeg å lese Our Mutual Friend, Dickens siste fullførte roman. Boken på litt over 800 sider er delt i fire (book the first, -second, -third and -fourth). Dette innlegget er ment som mitt bidrag til diskusjonen av bokas tredje del, på omlag 200 sider. Derfor vil den i motsetning til mine vanlige anmeldelser inneholde spoilere.

Kort om plottet Our Mutual Friend er et satirisk verk skrevet av Dickens i 1865 som rettet et kritisk lys over forholdet vårt til penger. Penger gjør at mange av oss skifter atferd og det blir kanskje tydeligst i arveoppgjør, der noen er villig til å ofre relasjonen til familiemedlemmer over eiendeler. Dickens tar utgangspunkt i dødsfallet til en rik forretningsmann. Han har fordelt formuen sin mellom en av sine mest lojale tjenere, Mr. Boffin og sønnen sin. I mens tjenerens andel syntes å komme uten forutsetninger, er det klare krav til sønnens arv. Han må gifte seg med en ung kvinne, beskjedent bemidlede Bella, som han ikke engang har møtt for å ha rett på arven. Slik synliggjør Dickens pengenes urimelige makt over livet til arvingen. Det oppgis ingen grunn for hvorfor faren mener sønnen burde gifte seg med Bella. Både arvingen og Bella syntes likevel å være villig til å innfri dette kravet, selv om som Bella sier "det er gitt at vi aldri kommer til å føle noe annet enn gjensidig forakt for hverandre, hvordan kunne vi det?" Viktigst av alt er pengene.

Det hele tar likevel en vending når man finner liket av forretningsmannens sønn i Themsen. Det virker da som hele formuen tilfaller tjeneren, Boffin med frue. Dette tiltrekker seg en rekke parasitter som ønsker å få sin del av kaka. I bok to fant vi ut at arvingen likevel ikke var død, men hadde tatt seg arbeid hos Mr. Boffin som hans sekretær under det falske navnet Mr. Rokesmith.

BOOK THE THIRD

Penger tiltrekker seg folk som vil leve av deg

Flere har forstått at dersom man skal komme til pengene til Boffin, er man avhengig av å fjerne sekretæren, Mr. Rokesmith først. Parasittene Silas Wegg og herr og fru Lammle har derfor som mål å fjerne Boffins tillit til Rokesmith. Det er ikke så vanskelig få overtale Mr. Boffin, for han har blitt så pengegrisk og mistenksom at han nå bare stoler på seg selv. Dette leder til en konflikt mellom Mr. Boffin og Rokesmith, som ender i at Rokesmith sier opp arbeidet. Det stemmer at penger tiltrekker seg en rekke mennesker som ønsker seg en bit av kaka, både gjennom ærlige hensikter - som å søke arbeid hos deg, gjennom veldedighet - og tilslutt gjennom mindre ærlige hensikter- som å forsøke å svindle deg. Boffin utsettes for alt dette og det å være en person noen vil ha noe av til stadighet er katalysatoren i det som endrer personligheten hans. Likevel er det denne mistenksomheten som er akilleshælen hans. Han frasier seg sitt beste forsvar mot svindlerne, Rokesmith - fordi han ikke stoler på noen.

Bellas vendepunkt

I diskusjonen er Mr.Boffin så ulik sitt gamle selv at Fru Boffin gråter og Bella ser hva effekten av rikdommen har vært. Denne scenen er viktig fordi den medfører en drastisk karakterendring i Bella. Hun går fra å ønske å gifte seg rikt, til å se hvordan penger kan ødelegge en god mann. Samtidig ser hun hvor prinsippfast og verdig Rokesmith er i konflikten med Boffin. Hun tar på seg den enkle kjolen hun ankom husholdningen i, og forlater Herr og Fru Boffin sammen med Mr. Rokesmith. Fra nå av er hun hans og har slått fra seg drømmene om rikdom.

Mer drukning (hadde ikke vært Our Mutual Friend uten...)

I omtalen min av book the second sa jeg at Our Mutual friend var en bok om folk som druknet i Themsen. Det fortsetter det å være i book the Third. Her fiskes en druknet Rouge Riderhood opp av elven, og etter mye arbeid får man liv i ham igjen. I tillegg planlegger den sykelig sjalu Mr. Headstone å drukne rivalen Eugene Wrayburn, fordi han har større suksess med Lizzie Hexam enn han selv har.

Når eldre menn skriver om vennskap mellom unge kvinner

Lizzie rømmer fra trekantdramaet. Hun vet hun ikke ønsker å gifte seg med Mr. Headstone og selv om det er følelser mellom henne og Mr. Wrayburn kommer han aldri til å fri til henne. Til det er de sosiale forskjellene mellom dem for store. Lizzie utviser ekstrem selvbeherskelse, og tillater seg ikke et øyeblikk om å drømme seg bort i forelskelsen. Om det er noe glede å finne for Lizzie i det heletatt, så er det gjennom det ferske vennskapet med Bella. Det kan være at eldre menn ikke har det beste utgangspunktet for å beskrive vennskap mellom unge kvinner, for det fortoner seg om lag slik som det her:

Bella: Du er vakker

Lizzie: Nei. Du er vakker.

Bella: Takk. Men du er vakker.

Lizzie: Takk. Nå skal jeg fortelle deg om hele livet mitt og problemene mine på guttefronten.

Bella: Og jeg skal fortelle deg om mitt liv og hvordan jeg har vært en utakknemlig jentunge med like mye personlighet som en kanarifugl.

Og selv om vi står milevis fra hverandre i oppvestvilkår og verdier, skal vi være bestevenner – fordi vi begge er så vakre.

Og jeg bare: Facepalm.

Jeg husker at jeg gremmet meg over flere av venninnesamtalene til Tolstoy i War and Peace også. Kvinnene kunne ikke vært mer yndige, overfladiske og tanketomme om de forsøkte. I motsetning til Natasha sier Bella interessante og underholdende ting fra tid til annen. Takk og lov.

Poll parroting til grensen av det teatralske
Dickens gir flere av karakterene "ord og vendinger" som er særegne for dem og som de gjentar ofte. Det er et fint virkemiddel som gir karakterene dimensjon, men flere ganger syntes jeg han overdriver bruken av disse, og karakterene blir teatralske. Spesielt gjelder dette Mr. Riderhood, som i et helt kapittel svarer omtrent alle henvendelser med "stop your poll parroting" i bok 2 og i bok 3 forteller alle som står stille lenge nok til å høre det at han "gets his living from the sweat of his brow". Jenny Wren hadde også tendenser å bli veldig animert med "oh I know his tricks and manners." Og hyttingen med den lille knyttede neven, utallige ganger. Frøken Wren har desverre ikke funnet noen mannlige prospekter å tukte i book the third, heller.

Det som gjenstår å få vite nå er:
- Blir Mr. Boffin sitt gamle selv, eller er han ødelagt for alltid?
- Kommer noen til å klare å svindle Mr.Boffin for formuen?
- Forteller Mr. Rokesmith Bella at han egentlig er arvingen og kommer de til å ønske sin andel av arven som følge av dette?
- Skal Lizzie fortsette å være ensom og trist på sin moralske pidestall?
- Hvordan utvikler vennskapet mellom Bella og Lizzie seg? Hvorfor introduserte Dickens i heletatt de to karakterene for hverandre?

søndag 1. mars 2015

Lest i februar 2015

Denne måneden ble det fem bøker, noe som bringer totalen opp til elleve så langt i år. I tillegg har jeg lest Our Mutual Friend, men den er jeg ikke ferdig med før nå i mars. Jeg har imidlertid skrevet to deloppsummerings-/diskusjonsinnlegg av Book the first, og Book the Second.

Februar var en herlig måned, høydepunkter verdt å nevne var: Tvangslesing på Oslo Mekaniske (rekordoppslutning), shopping i Amsterdams bokbutikker og Sara Stridsberg på Litteraturhuset.

Tvangslesing i dunkel belysning på Oslo Mekaniske Verksted.

Undertegnede utenfor ABC i Amsterdam (på sin 31. fødselsdag)

Dette er bøkene jeg leste i februar:

den har jeg lest

Pages