Lest i januar (6/52)

Det ble seks bøker i årets første måned, det er jeg godt fornøyd med. Målet mitt for året er en bok i uka, men jeg regner med å klare flere.

Januar var måneden jeg endelig ble ferdig med War and Peace. Etter nesten 1300 sider russisk overklasse og Napoleonskrig var fordøyd så jeg etter lettere, tynnere og mer underholdende bøker. Ikke at det er så vanskelig. Bare å lukke øynene og ta en tilfeldig ulest bok i hylla. Det betyr ikke at jeg ikke likte War and Peace. Det gjorde jeg, den var storslagen, men tidvis litt langdryg.

Denne måneden møttes vi også for andre gang til tvangslesing på Oslo Mekaniske Verksted. Denne gangen hadde Oslo-delegasjonen 4 oppmøtte:
- Generalen, Ingalill som leste  Jane Austens Persuasion og en biografi om Chaplin
- Elisabeth som leste Jane Austens Persuasion
- Line som leste The God of Small Things av Arundhati Roy.
- og jeg, som fortsatt leste War and Peace av Leo Tolstoy (le sigh).

Her er bøkene jeg leste i januar:

Forfatter	Tittel + link til omtale
Justin Torres	We the Animals
Leo Tolstoy	War and Peace
J.K. Rowling	Harry Potter and the Chamber of Secrets (2)
Sara Stridsberg	Drømmefakultetet
Hugh Howey	Wool
Paula Hawkins	The Girl on the Train

Jeg er ikke helt sikker på hvilken bok jeg skal trekke frem og si noe ekstra om, for jeg ratet disse bøkene ganske likt, selv om de helt klart er veldig ulike. Wool var helt klart den som engasjerte meg mest, selv om jeg vil si War and Peace og We the Animals helt klart holdt høyest litterær kvalitet. Jeg velger å si litt ekstra om Wool, fordi jeg allerede har skrevet så mye om War and Peace.

Wool av Hugh Howey
Verden er blitt et ulevelig sted der de overlevende bor i en stor underjordisk silo med om lag 50 etasjer. I øverste del bor administrasjonen og de privilegerte – fra kantina kan man se verden utenfor gjennom et kamera. Den begrensede utsikten strekker seg ikke lenger enn til en åskam like ved. Etasjene nedover i siloen speiler samfunnslagene nedover. Nedre halvdel er bønder, og under dem mekanikerne kjent som "greasers". Barnefødsler utloddes blant forhåndsgodkjente par i et stort lotteri som følger dødsfall i Siloen. Slik regulerer man siloens beboere.

Det er forbudt å snakke om livet på utsiden av siloen, og det å ytre ønske om å gå ut ansees som forræderi og straffes med utvisning. Denne utvisningen kalles "vasking" og består av at man får det man har ønsket seg – man får gå ut. Ingen kommer noen gang lenger enn åskammen før de krøller seg sammen og dør, men likevel tar de seg alltid tid til å vaske siloen utvendig. Ingen forstår hvorfor de som dømmes til "vasking" velger å bruke den dyrebare tiden de har utenfor siloen før giftstoffer penetrerer månedrakten de er iført på å vaske. Alle sier de at de ikke kommer til å gjøre det, alle gjør de det. Det er nærmest noe religiøst over vaskingen og et av siloens største mysterier.

Omveltninger skjer når siloens sheriff melder seg frivillig til vasking, og må erstattes. Har han forstått noe de andre ikke har skjønt, eller har det bare gått rundt for ham?
Her er den! Lesegleden man bare kjenner på innimellom, den som er grunnen til at man håpefullt plukker opp bok etter bok. Man ønsker å slukes. Wool slukte meg. Jeg glemte å gå av toget der jeg skulle, og syntes generelt pendlingen til jobb (Drammen-Oslo) ble for kort de dagene jeg koste meg med boka. Sist jeg var så oppslukt i en bok var da jeg leste Gone Girl. Det betyr ikke at det siste jeg leste som var bra var Gone Girl. Kvalitetsmessig har jeg lest bøker som har vært langt bedre og også bøker som har engasjert meg mer, men det er noe med spenningen. Gir dette mening?
 

P. Hawkins - The Girl on the Train

The Girl on the Train er i skrivende stund på toppen av New York Times bestselgerliste. Ikke verst for en debutant! Denne boken ble lest på under et døgn og får meg til å se medpassasjerene mine på den daglige pendlerturen i et litt annet lys.

Paula Hawkins er født og oppvokst i Zimbabwe og bor nå i London. Hun har arbeidet som journalist i 15 år, dette er hennes første bok (Kilde: Goodreads).

Rachel tar samme pendlertog til og fra jobben i London hver morgen. Selv etter hun mister jobben, fortsetter hun denne vanen, gjerne med en halvdrukken flaske vin i veska. Togturen er den beste delen av dagen hennes og favorittdelen er det øyeblikket toget passerer et hyggelig hus der et ungt par ofte spiser frokost sammen på terrassen. Rachel syntes de ser ut til å leve et perfekt liv, og gir de navnene Jess og Jason. Jess og Jason er perfekte for hverandre, de lever forstadsdrømmen Rachel selv pleide å være en del av. Så, en dag ser Rachel noe som endrer oppfatningen hennes av forholdet deres helt. Hun velger å tipse politiet og trekkes på denne måten inn i livet til paret hun har betraktet på avstand så lenge.

Bilde stjålet fra USA Today

Forfatter: Paula Hawkins

Tittel: The Girl on the Train (2015)

Sjanger: Psykologisk thriller

Sideantall: 336 sider

I et nøtteskall: Gillian Flynnish protagonist roter seg opp i en whodunnit

Utdrag:

Cathy's a nice person, in a forceful sort of way. She makes you notice her niceness. Her niceness is writ large, it is her defining quality and she needs it acknowledged, often, daily almost, which can be tiring.

I can't do this, I can't just be a wife. I don't understand how anyone does it – there is literally nothing to do but wait. Wait for a man to come home and love you. Either that, or look around for something to distract you.

Bakfull og litt patetisk frøken detektiv med stalkertendenser
Rachel er ganske langt unna å ha ting på stell. Hun ble oppsagt fra jobben etter å ha dukket opp full på et kundemøte, og deler nå leilighet med venninnen Cathy som hun beskriver som påtrengende snill. Ikke at Rachel er den letteste å bo med heller, hun kaster ofte opp (helst på teppet), roter mye i fylla og sovner fra truser hun bare har tråkket ut av i fellesrommene. Rachel har latt standardene synke raskt og heftig. Etter bruddet med exmannen har hun har lagt på seg, drikker tett og vasker håret kun når hun har vært edru lenge nok til å legge merke til at det burde vært gjort for flere dager siden. Hun er stakkarslig, men ikke alltid lett å sympatisere med likevel. På denne måten kan hun likne litt på Gillian Flynns protagonister, som alltid er dysfunksjonelle og usjarmerende.

Hawkins holder på spenningen lenge i denne moderne versjonen av whodunniten. Strukturen på boka fungerer også godt, vi skifter mellom morgentoget og kveldstoget gjennom hele boka, selv om vi følger flere karakteres point of view. På denne måten blir også vi togpassasjerer som får et glimt av historien kun i de øyeblikkene vi passerer handlingen.

Dette er en underholdningsbok, ikke en bok du grunner over lenge etter du har lest den – eller lar deg imponere av de åpenbare litterære kvalitetene den innehar. Dette er krim for markedssegmentet jeg er en del av. Dette er en god feriebok. En litterær onenightstand. Mer er det ikke (og det er helt greit).

Anbefales: De som skal ut å reise / den kvinnelige krimentusiasten

Karakter: C

H. Howey – Wool (Silo-triologien #1)

1. Lese god bokanmeldelse som vekker interessen.
2. Logge seg inn på Amazon og kjøpe boka til Kindle.
3. Få beskjed fra Amazon om at du kjøpte denne boka i 2013 og at den allerede ligger på din Kindle.
4. Facepalm
5. Komme i gang med lesingen.

Jeg har lest første bok i Silo-triologien, Wool

Verden er blitt et ulevelig sted der de overlevende bor i en stor underjordisk silo med om lag 50 etasjer. I øverste del bor administrasjonen og de privilegerte – fra kantina kan man se verden utenfor gjennom et kamera. Den begrensede utsikten strekker seg ikke lenger enn til en åskam like ved. Etasjene nedover i siloen speiler samfunnslagene nedover. Nedre halvdel er bønder, og under dem mekanikerne kjent som "greasers". Barnefødsler utloddes blant forhåndsgodkjente par i et stort lotteri som følger dødsfall i Siloen. Slik regulerer man siloens beboere.

Det er forbudt å snakke om livet på utsiden av siloen, og det å ytre ønske om å gå ut ansees som forræderi og straffes med utvisning. Denne utvisningen kalles "vasking" og består av at man får det man har ønsket seg – man får gå ut. Ingen kommer noen gang lenger enn åskammen før de krøller seg sammen og dør, men likevel tar de seg alltid tid til å vaske siloen utvendig. Ingen forstår hvorfor de som dømmes til "vasking" velger å bruke den dyrebare tiden de har utenfor siloen før giftstoffer penetrerer månedrakten de er iført på å vaske. Alle sier de at de ikke kommer til å gjøre det, alle gjør de det. Det er nærmest noe religiøst over vaskingen og et av siloens største mysterier.

Omveltninger skjer når siloens sheriff melder seg frivillig til vasking, og må erstattes. Har han forstått noe de andre ikke har skjønt, eller har det bare gått rundt for ham?

Forfatter: Hugh Howey

Tittel: Wool Omnibus (Wool 1-5, Silo #1) (2012)

Sideantall: 509 sider.

I et nøtteskall: USA/YA-versjonen av russiske Metro 2033.

Utdrag:

“Killing a man should be harder than waving a length of pipe in their direction. It should take long enough for one's conscience to get in the way.”

 “People were like machines. They broke down. They rattled. They could burn you or maim you if you weren't careful. Her job was not only to figure out why this happened and who was to blame, but also to listen for the signs of it coming. Being sheriff, like being a mechanic, was as much the fine art of preventive maintenance as it was the cleaning up after a breakdown.”

Drivende spenning og en herlig halvgammel (!) heltinne
Her er den! Lesegleden man bare kjenner på innimellom, den som er grunnen til at man håpefullt plukker opp bok etter bok. Man ønsker å slukes. Wool slukte meg. Jeg glemte å gå av toget der jeg skulle, og syntes generelt pendlingen til jobb (Drammen-Oslo) ble for kort de dagene jeg koste meg med boka. Sist jeg var så oppslukt i en bok var da jeg leste Gone Girl. Det betyr ikke at det siste jeg leste som var bra var Gone Girl. Kvalitetsmessig har jeg lest bøker som har vært langt bedre og også bøker som har engasjert meg mer, men det er noe med spenningen. Gir dette mening?

Spenningen og de likendes karakterene er Wools største styrke. I motsetning til de fleste andre bøker jeg ville kategorisert den med er heltinnen i Wool i midten av tredveårene, heller enn i midten av tenårene. Jeg vil tro den appellerer like sterkt til begge kjønn, selv om protagonisten er kvinne.

Jeg liker også at boken slår et slag for fagarbeiderne – det er fra dette miljøet vår heltinne har sitt utspring. Mekanikere er brilliante problemløsere i Wool.

Irritasjonsmomenter og logiske brister
I dystopisk litteratur avhenger suksessen i stor grad av hvorvidt leserne kjøper forutsetningene for virkeligheten du som forfatter har konstruert. Kunne dette ha hendt? Og dersom det kunne det, utspiller det seg på en realistisk måte?

Det er ting jeg ikke forstår i Wool, som jeg (kanskje av arroganse) anser som logiske brister i historien. For eksempel. Når siloen har hatt flere runder med opprør, hvorfor er det ikke selvsagt at Siloen har et militære eller noen til å presse maktas vilje på folket utover den overhengende muligheten for "vasking"? Det gir ikke mening for meg.

I tillegg skjønner jeg ikke hvorfor så mye av tiden i historien går med på å løpe opp og ned trapper mellom de ulike nivåene i siloen. Dette er moderne tid, enten en alternativ nåtid eller en fremtid. Hvorfor ikke ha heiser? Dette påpekes av lesere på Goodreads også. Eneste plausible forklaring er at mobilitet og kommunikasjon mellom planene ikke oppmuntres. Dette underbygges ved at kostnaden for elektronisk kommunikasjon er uforklarlig høy i siloen. Man er redd for mennesker som tenker nytt og tør å stille spørsmål. "Ideer sprer seg som pest i siloen" fastslår makta. Jeg vil ikke si så mye mer om dette, for hvem makta er, er en viktig del av plottet i første bok.

Det er selvfølgelig også en romantisk storyline. Denne føles veldig konstruert syntes jeg, og den irriterer meg gjennom hele historien.

Wool i forhold til andre dystopiske bestselgere

Lesere elsker en god dystopisk roman – og kassasuksessen til The Hunger Games har inspirert forfattere og forlag til å produsere mer av det som selger. Det gjør at det plutselig er mye å velge i, men av svært varierende kvalitet. Filmatiseringene kommer raskt etter bøkene er utgitt. Min favoritt er The Hunger Games – minst likte jeg Divergent og The Giver, midt i mellom disse to faller Silo-serien, med Wool som første bok ut, foreløpig. Kanskje jeg må justere litt etter å ha lest bok 2 og 3. Jeg har ikke lest Maze Runner, men sett filmen på kino. Om filmen er representativ for boka syntes jeg den hører til nede med Divergent.

Wool har gjort meg nysgjerrig, og jeg kommer til å lese bok 2 i serien – Shift.

Karakter: C

Anbefales: De som likte The Hunger Games og lurer på hva de skal lese nå. Se forresten min post om anbefalt dystopisk litteratur, om dette er deg. Julie har forresten en fabelaktig liste over dystopiske bøker for unge voksne, voksne og i tegneserieformat.

Andre som har lest den mener:
Silje mener den var drivende, god og spennende og anbefaler den.
Astrid Terese anbefaler den fordi den var oppslukende og spennende å lese
Marianne syntes den var heftig og herlig og ga den 5/6 mulige.

Linnformasjonen uke #5/2014

Virginia Woolfs 133. fødselsdag var i går.

1) Norske bokbloggere som har lest tredje og siste bok i Divergent-serien, Allegiant, er ikke imponert. Marianne ble skikkeligskuffet og råder lesere til å slutte etter bok 2, Insurgent. Ingalill kalte Allegiant "den verste oppfølgeren i manns minne" og sier at den slo tilbake på de to første bøkene og gjorde hele serien ultrateit. Ouch! Selv kastet jeg inn håndkledet etter bok 1.


2) Indisk-amerikanske Jhumpa Lahiri vant DSC-prisenfor sør-Asiatisk litteratur og 50.000 dollar – for boken The Lowland, som var på Man Bookers shortlist i 2013. Om du ikke har lest den enda, anbefaler jeg denpå det varmeste. Samfunn og politikk blandet med familie, lojalitet og konflikt. Loves it!


3) Fifty Shades of Grey er øyeblikkelig på kino, noe som gjør at omtalen av Fifty Shades of Grey (skrevet i 2012) er det mest leste innlegget på bloggen om dagen. Det er litt som å drive Trines Matblogg (fabelaktig blogg forresten) – og at det mest leste innlegget ditt er om ostesmørbrød. Le sigh!


4) Maria Navarro Skaranger får oppmerksomhet for debutboka som er skrevet på "kebabnorsk" og hylles av Dagsavisen som en ny stemme. Nå håper jeg bare ikke det kommer en oppfølger på "vestkantnorsk" med historier om schjolevalg før schinotur.

S. Stridsberg – Drømmefakultetet

Stridsberg har laget en roman basert på livet til ekstremfeministen Valerie Solanas. Hun som skjøt Andy Warhol, og mest av alt beklaget at skuddene ikke drepte ham. Hun levde livet i amfetaminrus som prostituert – og forfattet manifestet Scum (Society for Cutting Up Men). Valerie er sint og psykisk syk, det er ikke bare en dårlig dag – det er et dårlig liv. I Drømmefakultetet møter vi Valerie i dialog med forfatteren (Stridsberg?), Andy Warhol, moren Dorothy, behandlere og allierte som Silkegutten og Cosmogirl.

Forfatter: Sara Stridsberg

Tittel: Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien (2006)

Sideantall: 350 sider.

I et nøtteskall: Ødelagte barn ødelegger det de kan. Mørkt, vulgært og likevel lyrisk roman basert på livet til ultrafeministen Valerie Solanas.

Utdrag fra teksten:

Diagnose: Jævlig forbannet. Dritsint. Mannshatende tiggerske. Prostituert. Alle gifte kvinner er horer. Er du gift? Kjøtt er mord. Sex er prostitusjon. Prostitusjon er mord. Et stykke dødt kjøtt.

Jeg er svært interessert i den måten dere kaller dere dannede på og deretter kaller andre mennesker for hvitt søppel.

Valerie: Jeg har sett de andre filmene dine.
Andy: Liker du dem?
Valerie: Nei.
Andy: (ler) Hvorfor liker du dem ikke?
Valerie: Fordi de suger. Fordi det er dårlig kunst. Fordi det bare er knullekunst og fluktkunst og ingentingkunst.
Andy: (ler og gråter) Jeg har ikke lyst til å være Andy Warhol.
Valerie: Det er okei å lage dårlig kunst. Det er ikke skuddpremie på det.

Ville et samfunn bestående utelukkende av kvinner, vært et bedre samfunn?
Valerie går ikke godt overens med de hun karakteriserer som "BH-brennende barbiedukker og pappajenter" i 70-tallets feministbølge. Ei heller passer hun inn i andre feministsirkler. De kritiserer yrket og bekledningen hennes og mener det er uforenelig å være prostituert og feminist. Valerie kjører sitt eget nådeløse løp, med få allierte. Hun omtaler konsekvent alle rundt seg som idioter, og messer til stadighet at hun er den eneste kvinnen tilstede som ikke er gal. Valerie ønsker ikke like rettigheter for kvinner og menn, hun ønsker en verden uten menn. Menn er roten til alt ondt, konkluderes det bastant.

Et samfunn uten menn, eller et samfunn uten kvinner - har vært skrevet endel om gjennom tidene. Noen forfattere fremstiller det som dystopi, andre som utopi. Et av de best kjente eksemplene er feministutopien Herland av Charlotte Perkins Gilman (Wikipedia)

Jeg syntes det er ekstremt, uansett erfaring med menn å ønske seg/arbeide for en verden uten menn. Faktisk så sidestiller jeg det med å ønske seg en verden uten jøder, eller andre religiøse/etniske grupper. Til Solanas forsvar var hun mentalt syk. Skikkelig mentalt syk.

Noe et bildesøk på Google indikerer er et bilde av Valerie Solanas

Var Andy Warhol en dust?
Mye  Noe tyder på det. Jeg hadde ingen kjennskap til Valerie i forkant av boken og for å være ærlig pleier jeg å styre unna bøker det står feminisme på omslaget av. Relasjonen til Andy Warhol syntes jeg likevel var interessant for jeg husker filmen FactoryGirl om hvordan en annen av Warhols "muser"; Edie Sedgwick også følte seg berettiget sveket og brukt av Warhol. Etter å ha lest om Solanas styrker mitt dårlige inntrykk av Warhol seg. Det virker som han sluttet å bry seg om folk så snart de ikke kunne gjøre noe for ham lenger.

Mørkt og vulgært men lyrisk likevel
Stridsberg sparer ikke på detaljene i skildringene av hvor grusomt Valeries liv er. Fra skildringer av voldtektene hun ble utsatt for av stefaren som syvåring, til alt som renner ut av alle kroppsåpninger i de nedpissede laknene hun ligger og dør i på fattighuset i bokens begynnelse. Valerie er ødelagt tidlig, og hun fortsetter å ødelegge seg selv på alle tenkelige måter. Hun nærer hatet mot menn med å selge kroppen sin, i mens hun messer om at det er gifte kvinner som er de ekte prostituerte. For Valerie "selger bare fitta si, ikke sjela". Hun underkaster seg aldri, selv om jeg ikke blir helt klok på at hun ikke velger å tjene penger på andre måter. Eneste måten jeg kan forklare det på, er at det ikke er et valg og at sykdommen og rusproblemene lukker alle andre dører for henne.

Selv om Valerie stryker meg mothårs hele veien, slutter jeg aldri å håpe på en lykkelig slutt for henne. En slutt jeg vet hun ikke kan få. Det som løfter boka syntes jeg er Stridsbergs fortellerkunst. Tekstene er vulgære og deprimerende, men vakre likevel. Jeg klarer ikke å forklare det bedre enn det, men det gir meg litt samme følelse som å se moderne kunst på Astrup Fearnley. Jeg ser jo at det er noe der, men hvorfor må det være så mange kjønnsorganer overalt? En kollega lovet forresten tenåringsdatteren sin en tier for hver penis hun talte på Astrup Fearnley (incentiver for moderne kunst!) og femtenåringen tjente 370 kroner på en time. But I digress... 

Andre mener:
Marianne  syntes det var ei forunderlig, forstyrrende og sterkt urovekkende bok med fantastisk språk og en slagkraft en sjelden opplever.

Anita syntes den er poetisk og spesiell. Hun hadde lånt den på biblioteket, men kommer til å kjøpe den fordi den bare må eies.

andre?

Anbefales: Du må tåle det mørkt og ubehagelig.

Karakter:  C

Drømmefakultetet er mørk materie

Det er utrolig at en bok med en kattunge på forsiden kan være så hinsides deprimerende lesning. Ikke at jeg ikke visste hva jeg gikk til, jeg har lest Stridsberg før og det er klare paralleller i tematikk. Vi har incest, fysisk forfall, kadaver, Lolitavariasjoner, skitne elveleier, nattlige kjøreturer og white trash Amerika. I Drømmefakultetet har vi i tillegg en rabiat feminist (alle menn må dø!) og en skadeskutt Andy Warhol.

Det krever et visst mentalt overskudd å lese Stridsberg. Mentalt overskudd eller Cipralex. Det er lett å trekke på skuldrene å si "det er nok best om en komet treffer jorda og gjør slutt på elendigheten". Så mørk materie er det. Så hvorfor gidder man? Hvorfor har jeg tenkt å lese ferdig denne boka? Vel, Stridsberg bringer noe nytt til bordet. Det er noe med rytmen i det man leser. Det er grusomt, men du kan ikke la være å fortsette. I tillegg gjorde Darling River inntrykk på meg.

Forfatteren kommer til Litteraturhuset i Oslo onsdag 18 februar. Jeg gleder meg til å høre henne snakke og få et inntrykk av henne som person. Anmeldelse av boka kommer så snart jeg er ferdig, senest søndag.

J.K Rowling - Harry Potter and the Chamber of Secrets (Harry Potter #2)

Det er ikke så lenge siden jeg leste den første Harry Potter-boka "Harry Potter og de vises stein". Kjæresten har fortalt at de blir bedre lenger ut i serien, fordi Potter blir eldre og bøkene modnes litt. Det gjør at jeg nå lurer på om jeg skulle lest alle 7 bøkene, for det har jo vært bra hittil. Her er omtalen av bok 2, som på norsk har tittelen Harry Potter og Mysteriekammeret.

I andre bok om trollmanneleven Harry Potter møter vi husnissen Dobby, en ivrig selvskader som forsøker å advare Harry mot å returnere til skolen etter ferien. Der venter nemlig fare. Vi møter også det sutrende og dramatiske spøkelset Myrtle, som går igjen på skolens jentetoalett. Selv om Myrtle er en god håndfull, er hun ikke halvparten så irriterende som Harrys nyeste foreleser, den jålete kjendisforfatteren Gilderoy Lockhart. Kort tid etter semesterstart begynner studenter å angripes, ofrene er paralyserte og umulig å få kontakt med. Det er tydelig at noen har en agenda om å rydde skolen for elever som har vanlig menneskeblod i årene (the muggleborn). Harry mistenker erkerivalen Draco Malfoy, men stadig flere av elevene mistenker Harry selv for å ha begått ugjerningene.

 

Boken er utgitt i mange ulike versjoner, her med forsider som passer både små og store lesere, og store lesere som ikke vil vedkjenne seg å lese en barnebok.

Forfatter: J.K Rowling

Tittel: Harry Potter and the Chamber of Secrets (andre bok i Harry Potter-serien) (1999)

Sideantall: 341

I et nøtteskall: Skolen, medelevene og Harry stilles ovenfor en ny fare – der den tilsynelatende opplagt skyldige er uskyldig (akkurat som i forrige bok).

Favorittutdrag:
"Why would anyone bother making door-keys shrink?" said George.
"Just Muggle-baiting," sighed Mr Weasley,
"Sell them a key that keeps shrinking to nothing so they can never find it when they need it...Of course, it is very hard to convict anyone because no Muggle would admith their keys keep shrinking - they'll insist they just keep losing it. Bless them, they'll go to any lengths to ignore magic, even if it's staring them in the face..."

"Harry - I think I've just understood something! I've got to go to the library!" And she sprinted away, up the stairs.
"What does she understand?" said Harry distractedly, still looking around, trying to tell where the voice had come from.
"Loads more than I do," said Ron, shaking his head.
"But why's she got to go to the library?
"Because that's what Hermione does," said Ron, shrugging. "When in doubt, go to the library."

Mer av det du elsket i den første boka
Dersom du likte den første boka om Harry Potter, er det neppe en bombe at du også kommer til å like den andre - for den inneholder mer av alt det som var godt i den første. Her er flere fantastiske karakterer og nok en trussel med en tvist som holder leseren gjettende til siste kapittel.

Jeg liker at vi blir bedre kjent med Hagrids historie. Endelig får vi forklart hva han gjorde som ledet til at han ble utvist fra Galtwort under sin egen studietid. Boken er god underholdning, fullspekket med humor og fantasifulle skildringer av livet og omgivelsene på Galtvort. Det eneste jeg har å utsette på den er at jeg syntes bok to er for lik bok en - jeg føler nesten at jeg leser den samme boka for andre gang. Så selv om det er fornøyelig er det ikke full score hos meg.

Anbefales: De som leste og elsket første bok i serien

Karakter: C
 

Linnformasjonen uke 4/2015

1) Ny bok fra Mitchell. Forfatteren av Cloud Atlas og The Bone Clocks, David Mitchell, kommer med ny bok i oktober, melder The Guardian. Mitchell har skrevet en short story med tittelen The Right Sort på Twitter, det er denne historien som utviklet seg til grunnlaget for en ny roman. Den nye romanen, med tittelen Slade House er satt til samme univers som The Bone Clocks, og forfatteren lover et gjensyn med karakterer derfra. Er du spent på hvordan historien tar i vei kan du finne Twitterhistorien "The Right Sort" her.

2) Gone Girl 2? Forfatteren av Gone Girl, Gillian Flynn, utelukker ikke en oppfølger på kinoskjermen – gitt at skuespillerne stiller opp. Jeg tror vi trygt kan regne med at ekteparet Dunne ikke levde lykkelig alle sine dager.

3) Hvem er du i bokklubben? Jeg lo godt av Bustle sin oppsummering av de 11 typene mennesker man møter i enbokklubb. Noen som kjenner seg (eller andre) igjen? Jeg er litt bekymret for at jeg kan være "the dedicated snacker". Aiaiai.

4) Kassasuksess basert på løgn. Amerikanere gråter seg trolig i søvn etter "Boy who came back from Heaven"-hovedpersonen innrømmer at han fant på alt sammen. Boken trekkes fra markedet av forlaget. Regner også med Amazon flytter den fra "non-fiction-kategorien".

- Ønsker dere alle en god ny uke!

J.K Rowling - Harry Potter and the Philosopher's Stone

Jeg tror jeg nesten ga Elida hjerteinfarkt da jeg innrømmet ikke å ha lest Harry Potter-serien, da vi var samlet på bokbloggernes julebord. Vel, nå har jeg fått ut fingeren og lest den første boka.

Forfatter: J.K Rowling

Tittel: Harry Potter and the Philosopher's Stone (første bok i Harry Potter-serien)/ også kjent som Harry Potter and the Sorcerer's Stone - eller "Harry Potter og de Vises Stein" på norsk.

Sideantall: 310

Handlingen i et nøtteskall: Det er vel ikke så mange som ikke vet hva Harry Potter handler om. Men skulle du vært glemt under en stein de siste 10 årene så er stikkordene; den herlige trollmanneleven med legendebakgrunnen som fengsler store og små.

Favorittutdrag:

He had a large, pink face, not much neck, small watery blue eyes and thick blond hair that lay smoothly on his thick, fat head. Aunt Petunia often said that Dudley looked like a baby angel - Harry often said that Dudley looked like a pig in a wig.

"Are all your family wizards?" asked Harry, who found Ron just as interesting as Ron found him.
"Er - yes, I think so", said Ron. "I think Mum's got a second cousin who's an accountant, but we never talk about him."

Velkjent oppskrift, eksemplarisk gjennomført
En ung gutt som vokser opp i tro om at han er ingenting, fordi det er slik han behandles er (hold dere fast) egentlig den utvalgte. Han som sammen med noen sidekicks skal redde verden. Høres det kjent ut? Det er en velkjent oppskrift Rowling legger til grunn for historien om Harry Potter, men det som skiller den fra så mange andre bøker er hvordan hun bygger på denne.

Harry Potter vekker oppdagelsestrangen i selv en halvmuggen 30-år gammel statistikkmedarbeider. Hele to ganger glemmer jeg nesten å gå av toget når det stopper på min stasjon, og må løpe for å rekke å komme av. Slikt skjer bare med engasjerende bøker. Jeg bare nevner det, at dette aldri var et problem med War and Peace, som jeg leste kort tid etter.

Det som reduserer spenningen og underholdningsfaktoren litt er at jeg nylig var barnevakt for tantebarnet mitt på 7år. Hun hadde ikke sett Harry Potter. Det måtte gjøres noe med, så jeg tok ansvar. Filmatiseringen av boka er virkelig veldig god. Så god at jeg følte det ikke var mye jeg fikk i boka som jeg ikke fikk i filmen.

Jeg kan tydeligvis takle flere fantasyelementer enn jeg trodde jeg hadde toleranse for. De overnaturlige delene av boka svelges ukritisk, det som derimot vekker min kritiske sans er at Hermine kategoriseres i Gryffindor heller enn i Rawenclaw, der hun etter min (og mange andres) mening så ut til å passe langt bedre.  Jeg fikk følelsen av at Rowling ville ha henne som støttespiller for Harry, og derfor trengte dem i samme hus - selv om det ikke egentlig ga mening. Iallefall ikke før jeg leste følgende (på rundt 93%, leser på Kindle):

"Harry-you're a great wizard, you know."
"I'm not as good as you", said Harry, very embarrassed, as she let go of him.
"Me!" said Hermione, "Books! And cleverness" There are more important things - friendship and bravery and - oh Harry - be careful!"

-Men hei.

Jeg ønsker ikke å lete etter noe dypere mening i Harry Potter, for meg er dette først og fremst underholdning. Veldig god underholdning.

Anbefales: Deg som har en syvåring å lese høyt for, dere kommer garantert til å kose dere like mye begge to.

Karakter: B

L. Tolstoy - War and Peace

Jeg fullførte War and Peace (Krig og Fred) i går, over to år etter jeg begynte på den for første av tre ganger. Dette må være en lesers svar på et Marathon.

"Hvorfor leser du ikke bare Wikipedia-artikkelen om Napoleonskrigen?" spurte kjæresten, når jeg huffet og puffet meg gjennom første del av Krig og Fred. Det var virkelig ikke kjærlighet fra første kapittel. 

 "Blir ikke helt det samme"

Undertegnede, i pysjamas på sofaen med War and Peace.

Katten syntes jeg kan holde meg til bøker jeg klarer å holde med en hånd, slik at ikke nakke-kløingen hans må lide.

Forfatter: Lev (Leo) Nikolaevich Tolstoy

Tittel: War and Peace (Krig og Fred)

Utgitt: Opprinnelig i 1865-1869 (seriepublikasjon). Mitt eksemplar er nyoversettelsen fra 2007 (Pevear og Volokhonsky) – utgitt av Vintage i 2009.

Sideantall: Mitt eksemplar er på 1296 sider. Wikipedia sier at dette er verdens 7. lengste roman, men det sitter garantert noen i Dubai og skriver en som er 3 ganger så lang som den lengste. Det er slik de ruller i Dubai.

Handlingen i et nøtteskall: Tolstoy skildrer den russiske overklassen fra 1805-1820, med en invaderende Napoleon, bryllupsplanleggende kvinner og krigende menn. Taktikkeri på ulike fronter her altså. Innimellom bryter forfatteren inn for å diskutere og filosofere rundt temaer som fri vilje vs determinisme.

Favorittutdrag:
After the battle of Borodino, the occupation of Moscow by the enemy and its burning, historians recognize as the most important episode of the war of 1812 the movement of Russian army from the Ryazan to the Kaluga road, and towards the Tarutino camp - the so-called flanking march beyond Krasnaya Pakhra. Historians ascribe the glory of this feat of genious to various persons and argue over whom it essentially belongs to. Even foreign, even French historians acknowledge the genius of the Russian generals, when they speak of this flanking march. But why military writers, and everyone else after them suppose this flanking march, which saved Russia and destroyed Napoleon, to be the most profound invention of one person - is very hard to understand. First of all, it is hard to understand what the profundity and genius  of this movement consisted in; for it takes no great mental effort to figure out that the best position for an army (when it is not under attack) is ehere there are most provisions. And anyone, even a stupid thirteen-year-old boy, would have no difficulty figuring out that the most advantageous position for the army in 1812, after the retreat from Moscow, was on the Kaluga road. And so it is impossible to understand, first, by what reasonings historians come to see anything profound in this manoeuvre. Second, it is still harder to understand precisely why historians see this manoeuvre as salutary for the Russians and destruktive for the French; for this flanking march, under other preceding, accompanying, or following circumstances, could have been destructive for the Russian troops and salutary for the French (Volume IV, side 988)

What is War and Peace? It is not a novel, still less an epic poem, still less a historical cronicle (Appendix; side 1217).

The most strong, indissouble, burdensome and constant connection with other people is the so-called power over other people, which in its true meaning is only the greatest dependence on them (Appendix; 1224).

Impulsive Pierre, intelligente Andrew og livsglade Natasha
I War and Peace lar Tolstoy oss bli kjent med flere storfamilier innen russisk aristokrati. Spesielt tre karakterer fanger leseren;

- Pierre Bezukov er kjærlighetsbarnet som overraskende arver sin formuende far og blir en svært attraktiv ungkar i selskapslivet. Han er keitete sosialt, men glad i mennesker. Han er impulsiv og godhjertet og vår "outsider" i den russiske nobiliteten. Sparknotes legger til at Tolstoy trolig så seg selv i denne karakteren.

- Andrew Bolonsky, er motsatsen til Pierre - han er rasjonell og analytisk, men lite interessert i følelser og det spirituelle. Han har begge føttene godt plantet innenfor de innerste kretsene av det russiske aristokratiet. Han er på ingen måte en dårlig person, men er ikke i kontakt med følelsene sine.

- Kvinnen de begge elsker, Natasha Rostov - som kommer fra en familie med godt navn, men som har kjørt økonomien sin i grøfta over tid. Natasha utstråler livsglede og fengsler alle med sin entusiastiske og oppriktige væremåte. Hun sier beklageligvis ingenting interessant på over 1200 sider, noe jeg syntes er utilgivelig. Livsglad eller ikke.

- I tillegg vil jeg legge til en karakter som fascinerte meg - Helene Kuragina, historiens femme fatale. Hun forfører den vimsete Pierre som gifter seg med henne, før den iskalde og kalkulerende Helene bruker ham til å klatre i sosiale lag og bygge sin egen posisjon. Helenes "slutt" forvirrer meg dog. Når jeg tenker på Helene, så tenker jeg at hun er den russiske søsteren til Cercei Lannister.

Napoleon gjør også en figur her, men en ganske stusselig en. På lik linje med flere andre genierklærte autoriteter, får han hard medfart av Tolstoy.

Et historisk mesterverk, som tidvis er trått å lese
For hvem er egentlig leseren som er like opptatt av krigsstrategi på fronten og dansetrinn på ball? I tillegg er det mange navn å holde styr på i starten. Enklere blir det ikke av at det veksles mellom formelle titler, navn og kallenavn og at personene i samme familie har ulike etternavn ut i fra kjønn (tenk island). Jeg skal et godt stykke ut i boka før jeg begynner å virkelig like den og at det å plukke den opp er lystbetont.

Jeg forstår flere sliter med epilogen (del 1 og 2) som er som en diskusjon forfatteren har med oss lesere. Han argumenterer for at fri vilje ikke finnes, og at enkeltpersoner således ikke har innflytelse over andre mennesker slik historikere ilegger generaler og nasjonale ledere. For om alt er forutbestemt, og makt er å få noen til å endre handlinger fra hva de selv hadde tenkt til å gjøre - eksisterer egentlig da makt, hvis fri vilje ikke eksisterer? Nei, er det korte svaret.

Her er jeg på dypt vann, men jeg liker at Tolstoy gir War and Peace denne ekstra filosofiske dimensjonen, selv om disse delene av teksten der forfatteren henvender seg til oss direkte ofte kan bli litt messende og repetitive.

Alt i alt er dette en bok som har krevd sin leser, og jeg føler jeg kom Tolstoy til kort tidvis. Alt trakk ut mer enn jeg syntes det trengte og forfatteren kvitter seg ganske usentimentalt med karakterer han mener har utspilt sin rolle. Typ "prinsesse x danser på ball i 400 sider, før det så nevnes i en bisetning at hun døde av sykdom". Det drev meg nesten til vanvidd.

Jeg kommer imidlertid til å forsøke å fylle inn hullene jeg er sikker på har oppstått ved å se BBCs nyproduserte miniserie av War and Peace som skal sendes på TV nå i 2015.

Anbefales: De som ønsker å lese en klassiker med historisk, filosofisk og fysisk tyngde. Jeg tøyser ikke, denne boka er så tung at den burde være en del av styrketreninga mi.

Karakter: C

Tvangslesing - januar

Vi møttes for andre gang for tvangslesing på Oslo Mekaniske Verksted. Denne gangen hadde Oslo-delegasjonen 4 oppmøtte:

- Generalen, Ingalill som leste  Jane Austens Persuasion og en biografi om Chaplin
- Elisabeth som leste Jane Austens Persuasion
- Line som leste The God of Small Things av Arundhati Roy.
- og jeg, som fortsatt leste War and Peace av Leo Tolstoy (le sigh).

Neste gang vi møtes blir 12 februar fra klokken 16ish. Ønsker du å bli med? Da kan du ta en titt på facebookgruppa eller du kan kontakte generalen selv.
Noen som vet hva oppmøtet var i de andre store byene?

Linnformasjonen uke 3/2015

1) Lyst til å lese mer, men sliter med å komme i gang? I kveld er det Tvangslesing på Oslo Mekaniske Verksted fra klokken 16-17 ish. Ta med en bok som trengs og leses, slå deg ned og les med oss i stillhet. Arrangementet er fast den 12. hver mnd.

2) Litteraturhuset i Oslos program for januar, februar og mars inneholdt flere litterære godbiter. Selv har jeg tenkt meg på Kjersti A. Skomsvold 28/1 og Sara Stridsberg 18/2. Kanskje vi treffes?

3) Skulle du ønske du var med i en boksirkel som leste kvalitetslitteratur fra utlandet? Les den privinnende How to be both, med Clementine og co nå i januar. Boken vant Costa-prisen for beste roman og var på kortlisten til den prestisjefylte Man Booker.

4) Den amerikanske forfatteren Joan Didion, fronter Celine's nye kampanje. Herlig med noe annet enn glatte modeller på reklameplakatene og i magasinene.

5) Man Booker vinner i 2013 - Eleanor Catton fascinerte mange av oss med den intrikate Luminaries. Bustle har laget en liste over bøkerde som elsket Luminaries bør lese. Mye bra her!

6) Dersom du vil lese virkelig god norsk litteratur, er langlisten til Bokbloggerprisen ute. 52 norske bokbloggere har nominert sine favoritter, dette er de 12 bøkene som nådde til topps.

Søndag er lesedag

God søndag, kjære lesere. I dag jobber kjæresten ekstra, så jeg og katten har leiligheten for oss selv, og koser oss med bøker, te og saueskinn i sofaen. Jeg tenke å få unnagjort 100-150 sider War and Peace. Må bli ferdig med denne boka.

Så snart jeg er ferdig tenkte jeg å se en av mini-seriene som er laget av den. BBC har en versjon som er tilgjengelig på YouTube, noe som er herlig convenient med CromeCast. Den har Anthony Hopkins i rollen som Pierre, og er spilt inn i 1972. Det er også en 2007-versjon tilgjengelig på YouTube, med Clemence Poesy (med en del apostrofer jeg ikke har tålmodighet til å plassere riktig). Ellers leser jeg at BBC er i gang med en ny filmatisering av War and Peace som skal komme i år.  Det finnes også en 1956-versjon, med Audrey Hepburn som Natasha - men denne er scoret lavest av alle filmatiseringene av War and Peace.

Har du sett noen av de? Jeg tar gjerne i mot anbefaling, men tenker at dersom 2015 versjonen ikke er rett rundt hjørnet, at det blir 2007-versjonen.

Kjæresten har forresten satt i gang med et vilt omfattende lydbokprosjekt som parkerer War and Peace i lengde og kompleksitet. Han er inne i en fantasyperiode og hører på Malazan book of the Fallen, av den kanadiske forfatteren Steven Eriksson. Den er på 10 mursteiner skrevet i perioden 1999 til 2011, på til sammen 11.147 sider (tilsvarende 30-40 gjennomsnittlige bøker). Det er visst en av de mest omfattende "verdenene" som er bygget innen sci-fi fantasy. Selv leser jeg ikke så mye sci-fi eller fantasy, men jeg gleder meg til å høre hva han syntes om serien, og ikke minst til å se hvor lang tid han kommer til å bruke på å komme seg gjennom.

Apropos kjæresten, så ville han legge til at den beste boken han leste i fjor var The Wake av Paul Kingsnorth. Vi leste en del av Man Booker-longlisten sammen, og dette var hans soleklare favoritt.

Teen blir kald og War and Peace blir ikke noe kortere, så jeg får nesten runde av nå.

Nyt de siste timene av helgen!


 

J. Torres - We the Animals

Godt nyttår, kjære blogglesere. Jeg håper det blir et skikkelig fint et, og at dere fyller det med gode leseropplevelser!

Årets første bok er We The Animals av Justin Torres. En liten flis av en debut, med forsiden full av lovord fra kjente aviser og tidsskrifter.

Vi får innblikk i oppveksten til tre brødre i Brooklyn. Moren er hvit og faren er fra Puerto Rico - dynamikken dem i mellom svinger mellom elektrisk lidenskap (oh la-la) og fyll og blåveiser. Guttene gjemmer seg når foreldrene sloss, lister seg på tå når foreldrene sover, og bråker og sloss som ville dyr når de er alene. Dysfunksjonalitet til tross, man trenger ikke Fugelli for å forstå at de er en flokk og at de elsker hverandre. Så utvikler vår forteller seg på en måte som gjør at han føler seg mer og mer adskilt fra familien sin. De andre føler det også. Det skaper konflikt.

We the Animals og The Resident Animal.

Forfatter: Justin Torres

Tittel: We the Animals (2012)

Sideantall: 125 sider

I et nøtteskall: Hvor er barnevernet når man trenger dem?

Favorittutdrag:
"Promise me," she said, "promise me you'll stay six forever."
"How?"
"Simple. You're not seven; you're six plus one. And the next year you'll be six plus two. Like that, forever."
"Why?"
"When they ask you how old you are, and you say 'I'm six plus one, or two, or more', you'll be telling them that no matter how old you are, you are Ma's baby boy. And if you stay my baby boy, then I'll always have you, and you won't shy away from me, won't get slik and tough, and I won't have to harden my heart."
"You stopped loving them when they turned seven?"
"Don't be simple," Ma said, She brushed my hair back from my forhead. "Loving big boys is different from loving little boys - you've got to meet tough with tough. It makes me tired sometimes, that's all, and you, I don't want you to leave me, I'm not ready.
          Then Ma leaned in and whispered more in my ear, told me more, about why she needed me at six, She whispered it all to me, her need so big, no softness anywhere, only Paps and boys turning into Paps. It wasn't just the cooing Words, but the damp of her voice, the tinge of pain - it was the warm closeness of her bruises - that sparked me. I turned into her, saw the swollen mounds on either side of her face, the muddies purple skin ringed in yellow. Those bruises looked so sensitive, so soft, so capable of hurt, and this thrill, this spark, surged from my gut, spread through my chest, this wicked tingle, Down the length of my arms and into my hands. I grabbed hold of both her cheeks and pulled her towards me for a kiss.
          The pain traveled sharp and fast to her eyes, pain opened up her pupils into big black disks. She ripped her face from mine and showed me away from her, to the floor. She cussed me and Jesus, and the tears dropped, and I was seven.

En virkelig vakker bok, men den slutter der det begynner å bli interessant.
Ofte er det slik at korte bøker ikke står noe tilbake for sine tykkere hyllekamerater i kompleksitet eller dybde, tvert i mot har jeg lest flere perler på om lag 100 sider. Jeg forventet derfor ikke å føle meg uferdig ved veis ende av We the Animals, men det gjorde jeg.

Det beste med denne boken er hvor vakkert skrevet den er. Den er rå, mørk og emosjonell på samme tid. Den har litt samme vibber som Sara Stridsbergs Darling River og sier noe om samholdet i selv de mest skakk-kjørte familier, og hvor vondt det er å føle at man ikke lenger passer inn i sin egen flokk.

Jeg syntes imidlertid boken slutter på det tidspunktet den begynner å bli interessant. Det føles ikke ferdig for meg, det bygger seg opp en konflikt, men hva hovedkarakteren gjør så - blir stående åpent. Det er en flott debutbok, men jeg skulle mye heller sett det som de første kapitlene i en lenger roman med mer handling. Hva skjer med den som har vokst opp under disse forholdene, hvordan lærer han å leve parallelt med familien sin, bli voksen og inngå egne relasjoner? Hva er grensene for familiekjærlighet?

Det er noe her, bare så synd at det føles så ukomplett.

Anbefales: GRANTA-leseren/ de som er svake for mørk og lyrisk litteratur

Karakter:  C