R. Flanagan - The Narrow Road to the Deep North

Dette er den første boken jeg har lest fra Man Booker Longlist 2014. Planen er å lese så mange jeg klarer før shortlisten annonseres 9 september. Kjæresten min leser sammen med meg, og det er veldig hyggelig å ha noen å diskutere bøkene med. Akkurat nå leer han The Wake av Paul Kingsnorth og koser seg veldig med den. Han har begynt å kalle meg wifman.

Legen Dorrigo Evans klarer aldri å kvele kjærligheten han føler for sin onkels unge kone, selv ikke når han sendes bort for å tjenestegjøre under andre verdenskrig. Så blir han tatt til fange av motparten. Som australsk krigsfange er han med å bygge en jernbane gjennom Thailands jungel i regi av den japanske keiseren. Gjennom en usedvanlig godt fortalt bok får vi innsikt i hvordan Dorrigo forsøker å holde seg selv og de rundt seg gående under uverdige forhold. Så mottar han et brev som endrer alt.

Faren til Flanagan, som var overlevende fra arbeidsleiren som jobbet med jernbanen som det skrives om i boken, døde samme dag boken ble utgitt (kilde: Man Booker).

Forfatter: Richard Flanagan

Tittel: The Narrow Road to the Deep North

Sideantall: 467

Favorittutdrag:
A good book, he had concluded, leaves you wanting to reread the book. A great book compels you to reread your own soul.

They were starving. When the war ended the Yanks parachuted supplies into POW camps there. US Liberators dropping forty-four gallon steel drums chockers with food. They're fluttering down, gentle as dandelions in summer, one bloke said. Blokes everywhere, excited. Then the forty-fours start landing, crashing through roofs, smashing up whatever they fell on. And a forty-four full of Hershey bars landed on Les. Crushed him to death. He passed over a shoebox to Dorrigo Evans in which a few ribbons and medals rolled around. On the lid was sticky-taped the name and address of Mrs Jack Rainbow. What sort of death is that? John Menadue said, his gaze fixed on the shoebox. A starving man killed by food? By our side? By Hershey bars. For God's sake, Dorrigo, bloody Hershey bars. What do you say? What did you say?

Tanker i ettertid:
Denne boken er en stor leseopplevelse! I begynnelsen av boken møter vi Dorrigo, som har inntatt rollen som en slags krigshelt. Han føler selv også det er blitt en rolle, som eksisterer ved siden av ham selv. Oftest er han enig med det kritikerne sier om ham. Han er ingen god mann, men en bløff - mener han selv.

Akkurat diskusjonen om hva en god mann er står sentralt i boken - og det er interessant satt i konteksten av krig, der vi settes på prøve og man vel kan si at vår sanne natur kommer til syne. Jeg er ikke enig i at Dorrigo er for øvrig ikke enig i at han er en bløff eller en dårlig mann.

Flanagan skriver også om kjærlighet, hva det er og hva det ikke er. Flere ganger gjør han meg så sentimental at jeg nesten (merk nesten) gråter. Og jeg gråter ikke av bøker eller film.

Spesielt interessant syntes jeg tankene rundt sanksjon og plassering av skyld i krigsdomsstoler er. Her er tesen at jo høyere opp på rangstigen man er, jo lettere slipper man unna krigsforbrytelsene - de som ender opp med å henge er fotfolket som fulgte ordre. Er det virkelig slik?

Boken skildrer de som lever og lider på begge sider av en krig, og den umulige kjærligheten - og det er brilliant.

Karakter: A

- boken har jeg kjøpt selv. Innlegget ble skrevet den 2 august, på reise i Valencia - det er tilbakedatert til den dagen jeg leste ferdig boken og skrev anmeldensen for hand i notatboka mi, slik at jeg skal få det riktig i månedsoppsummeringen min.
 

Longlist på reisefot

Årets lesebegivenhet for meg er Man Booker. Hele året gleder jeg meg til å lese de 12-13 utplukkede bøkene på longlisten. Den 23/7 ble listen med bøker offentliggjort. Da var jeg på seilbåt i Middelhavet. Derfor kommer det først noe nå. Flere har kanskje lagt merke til flere tilbakedaterte anmeldelser, det er fordi jeg ikke har hatt nett-tilgang på båten og har skrevet anmeldelser for hånd i ei bok. For å få bøkene i riktig måned for de månedlige oppsummeringene har jeg tilbakedatert.

Men tilbake til Man Booker, Clementine har skrevet et supert innlegg om selve longlisten. Kort fortalt: veldig mange hvite menn. Frem mot 9 september skal jeg lese så mange av disse jeg klarer. Den 14 oktober velges en vinner.

Longlist 2014 er:

Longlist 2014 (screenshot fra prisens hjemmeside)

 Jeg hadde ikke lest noen av disse på forhånd, men det ser ut som en spennende liste. Jeg var litt trist for at ikke The People in the Trees ble vurdert.

 

D. Eggers - The Circle

Dette er boken som får deg til å ville slette Facebook-kontoen din.

Første gang jeg hørte om denne boken, var i en jobbmiddag i Sverige i fjor. Jeg endte opp med å bli så nysgjerrig at jeg kjøpte den med hjem fra Stockholm dagen etter.

I boken møter vi nyutdannede Mae, som har fått en fot innenfor selskapet The Circle. The Circle kan best beskrives som en fusjon av Facebook, Google og Apple opphøyd i tiende. Arbeidsplassen er det hypermoderne og høyteknologiske Campus, hvor Mae raskt konkluderer med at hun er i himmelen.



Crazy cat lady leser om farene ved altoppslukende sosiale medier. Ja, det er Grumpy Cat bak der.

Forfatter: Dave Eggers

Tittel: The Circle

Sideantall: 508 sider

I et nøtteskall: Vi lager vårt eget 1984 med sosiale medier

Favorittutdrag:
Outside the walls of the Circle, all was noise and struggle, failure and filth. But here, all had been perfected. The best people had made the best systems and the best systems has reaped funds, unlimited funds, that made possible this, the best place to work. And it was natural that it was so, Mae thought. Who else but utopians could make utopia?

Here, though, there are no oppressors. No one's forcing you to do this. You willingly tie yourself to these leashes. And you willingly become utterly socially autistic. You no longer pick up  on basic human communication clues. You're at a table with three humans, all of whom are looking at you and trying to talk to you, and you are staring at a screen, searching for strangers in Dubai.

SECRETS ARE LIES
SHARING IS CARING
PRIVACY IS THEFT

Tanker i ettertid:
Det som er sprøtt med the Cirle er at den kan virke futuristisk i teknologien, men den er egentlig ikke det. Dave Eggers viser ytterste konsekvens av et samfunn der få store aktører innehar all informasjon om sine brukere. Der man mener det godt, man skal effektivisere - gjøre ting transparent, beskytte barn og syke - men ender opp med å drepe all rett til privatliv. Argumenter vi kjenner fra datalagringsdirektivsdebatten. De som påpeker de negative effektene av The Circle ansees som å være asosiale, eller kjeltringer som har noe å skjule. I boken eksponerer Mae foreldrene sine for verden på verst tenkelige måte, men dette plager henne mindre enn at hun fikk noen frowns på nett.

Alt i alt mener jeg Eggers tar sosiale medier-samfunnet på kornet, viser hva ekstremversjonen av det vil være og har skrevet en svært god bok. Deler av boka syntes jeg ikke fungerer så godt, som Maes romanser, men hei. Det er likevel en bok som gjorde inntrykk - og en bok jeg tror jeg kommer til å gi bort som gave, blant annet til lillesøster som ikke kan fullføre en middag uten å sjekke telefonen.

Anbefales: Alle som er på facebook mer enn 3 ganger dagen.

Karakter: B
 

C. Ngozi Adichie - Americanah

Denne boken på 549 sider ble lest på to knappe dager. Nigerianske Ifemelu glemmer aldri sin første kjæreste, professorsønnen Obenze.  Hun får studentvisum til USA, men lover å holde kontakt til han kommer etter. I mellomtiden raser World Trade Center, og USAs grenser blir langt vanskeligere å passere.  Ungdomskjæresten flytter i stedet til London og Ifemelu slutter å svare på e-postene hans. Mange år etter har Obinze blitt velstående i hjemlandet, i mens Ifemlu har blitt kjent for sin blogg Rase-stikka der hun skriver om hvordan det er å være sort i USA. Møtet snur opp ned på alt.

Forfatter: Chimamanda Ngozi Adichie

Tittel: Americanah (2013)

Sideantall: 549 sider

I et nøtteskall: Kjærlighetshistorie over tre kontinenter, med skråblikk på vestlig fortreffelighet og rasespørsmål.

Favorittutdrag:
Kelsey virket som den typen liberal amerikaner som gjerne kritiserte Amerika, men ikke likte at innflyttere gjorde det; de forventet alltid at du skulle være taus og takknemlig, og minnet deg alltid på hvor mye bedre Amerika var enn det landet du hadde kommet fra.

Nigerianere kjøper ikke hus fordi de er gamle. Et renovert to hundre år gammelt kornmagasin, ikke sant, sånt som europeere liker. Det fungerer ikke i det heletatt her. Men det gir selvfølgelig mening, for vi tilhører den tredje verden, og i den tredje verden ser man framover, vi liker at ting er nye, for det beste er fortsatt foran oss, mens i Vesten er det beste allerede forbi, så for dem må fortiden bli en fetisj.

Tanker i ettertid:
Dette er en bok som beskriver romantikk i en globalisert verden, som ikke er så grenseløs som vi europeere kan oppleve den som. Forfatteren brekker opp historien med blogginnlegg fra Ifemelu, noe jeg syntes fungerer fint - for man blir jo nysgjerrig på hva hun skriver om i en raseblogg. Noen av innleggene er interessante, men jeg syntes forfatteren gjentar poengene sine til det kjedsommelige. Kjærlighetshistorien fanger meg heller ikke helt, så det som driver lesingen fremover er nysgjerrigheten rundt hvordan det oppleves å være nigeriansk innflytter i USA, og hvordan det er å komme tilbake til Laos igjen. Å være den som tidligere naboer litt nedlatende, men med misunnelse i stemmen kaller "Americanah."

Jeg leste We Need New Names av NoViolet Bulawayo i anledning Man Booker i fjor. Den tar også for seg immigrasjon mellom Nigeria og USA. Skal du velge en av disse, anbefaler jeg We Need New Names, som engasjerte meg mer.

Les den fordi: Det kan være på sin plass å reflektere over hvorvidt du er enig i at Obama ikke ville blitt valgt om Michelle hadde hatt sitt naturlige krusete hår, og et tyvetalls liknende spørsmål.

Karakter: C
 

J. Miljenko - Sarajevo Marlboro

Jeg forsøker å lese minst en bok skrevet av en sentral forfatter for hvert av reisemålene mine. Denne boken leste jeg i forbindelse med seiling i Kroatia i sommer.


I gjennom 30 noveller (noveletter - noen av de er så korte?) viser forfatteren oss hvordan krigen fra 1992-1995, påvirket helt vanlige muslimer, serbere og kroater. Før jeg leste boken frisket jeg opp historiepensum på oppbruddet av Jugoslavia og den brutale Bosnia-krigen. Forfatteren vant Erich Maria Remarque Peace Prize for denne boken.

Forfatter: Miljenko Jergović

Tittel: Sarajevo Marlboro (1997)

Sideantall: 217 sider

I et nøtteskall: Mennesker som kjemper for å bevare verdigheten i uverdige omgivelser.

Favorittutdrag:
Every day I cook a little something to take to my wife, but there is no life in it. I look at the beans or the thin soup, and then I look at her and I say, 'Jela!', but she doesn't respond. Then she says, 'Rade!' and I don't respond. D'you understand, son? We're alive just enough to see each other and to conclude that we're not alive any more. That's all.

In Split she said to him, "This is Split."
He asked, "But where is Sarajevo?"
The old man spoke for the first time. "Sarajevo is where it's always been," he said, "but we're no longer there!"

Tanker i ettertid:
Gjennom 30 - som føles som 20 for mange- korte historier skildrer forfatteren kompakt, repetitiv lidelse og sorg - slik jeg forestiller meg krig er. Det gjør meg trist, ettertenksom og til slutt nummen.

Sarajevo Marlboro var et sigarettmerke fra Philip Morris, tilpasset den bosniske gane. Selskapet hentet inspirasjon fra lokal mat når de smaksatte tobakken. Praksisen er vanlig også i andre deler av verden, noe som gjør at Marlbororøykere ofte syntes utenlandsk Marlboro smaker vondt.

Jeg syntes forordet er spesielt godt skrevet. Den minnet oss på at selv om tekster klarer å snike seg gjennom våre språklige grenser via oversettere, så gir de kun en smak, ofte fragmentert og ute av kontekst. Som utenlandsk leser har jeg trolig ikke komplett innsikt i kultur, språk, historie og politikk til å lese boken med samme øyne som en fra Zagreb. Det betyr ikke at jeg ikke kan få stor uttelling av å lese oversatt litteratur. Det er faktisk det jeg foretrekker, fordi jeg liker å se verden fra så mange ulike perspektiver som mulig.

Krigen går som en slags bakgrunnsstøy i hele boka - for som boka selv sier, handler den - som de fleste gode bøker om krig, ikke om krig men om liv. Hovedfokus i boka er derfor relasjoner mennesker i mellom. 

Boken har jeg kjøpt selv, den er lest på Kindle.

Les den fordi: Du ønsker innsikt i Europas blodigste krig siden andre verdenskrig.

Anbefales: Historieinteresserte.

Karakter: C

Likte du denne tror jeg også du vil like:

1) Johan Harstad - OSV (lest ikke anmeldt)
2) Frank Bill - Crimes in Southern Indiana
3) Kamal Anwar - Krig er gøy


 

K. Atkinson - Life After Life

En kald vinternatt i 1910 fødes en baby, hun dør før doktoren rekker frem for å bistå med fødselen. Samme baby fødes igjen, denne gangen overlever hun - og gis navnet Ursula.  Hun vokser opp og dør på utallige måter. Atkinson stiller spørsmålet - hva om vi kunne leve igjen og igjen til vi endelig tok de riktige valgene i livet? Sommerfugleffekten illustreres gjensidige ganger og det er tydelig at forfatteren har en planlagt skjebne for Ursula. Hun skal redde Europa fra Hitler.

Forfatter: Kate Atkinson

Tittel: Life After Life (2013)

Sideantall: 545 sider

Kate Atkinson vant den prestisjefylte Costaprisen for sin roman Life After Life i 2013.

I et nøtteskall: Har jeg ikke sett denne filmen før? (Nei kanskje ikke, men en ny dag truer likner jo en del)

Favorittutdrag:
Do you, by the way, know who it was who said, a large income is the best recipe for happiness I ever heard of? Sylvie's knowledge, like Izzie's, was random yet far-ranging, "the sign that one has acquired one's learning from novels rather than an education", according to Sylvie. "Austen", Sylvie said promptly. "Mansfield Park. She puts the words in Mary Crawford's mouth, for whom she professes disdain, of course. But really I expect dear aunt Jane rather believed those words".

"Courtship to marriage, as a very witty prologue to a very dull play",  Izzie said as if nothing had interrupted them. "Someone said that".
"Congreve," Sylvie said. "What on earth does that have to do with anything?"
"Just saying," Izzie said.

Ursula thought Pamela was very indulgent with her third son. She found Christopher rather creepy. She tried to think of another, more generous word, but failed. He was one of those people who stared at you with a meaningful smile on their face, as if he was somehow intellectually and spiritually superior, when the fact was that he was simply socially inept.

Tanker i ettertid:
Jeg hadde høye forventninger til denne boken og ble litt skuffet. Atkins tilnærming, med liv etter liv kan lett bli format over innhold, men det syntes jeg hun har balansert ut flott med virkelig interessante karakterer. Spesielt godt likte jeg Ursulas mor, den beleste men litt konservative Sylvie - og Ursulas tante Izzie, som representerer en moderne kvinne, med jobb og egen leilighet i byen. Omstendighetene kritiserer Izzie konstant, men det er umulig ikke å la seg sjarmere av henne og legge merke til hvordan hun stiller opp uten å dømme når andre har utfordringer.  Det som derimot ikke fungerte så godt for meg var å få servert slutten i første kapittel. Det gjorde at mye av spenningen var borte og jeg klarte ikke helt å la meg rive med i resten.

Vi får ikke mange muligheter. Valgene vi gjør, eller ikke gjør angir vår bane. Sier Ursulas mange liv noe om hvordan vi bør leve vårt ene? Jeg tror det. Atkinson viser oss effekten ett liv kan ha på historien.

Les den fordi: Den vil minne deg på å gjøre det meste ut av ditt ene forsøk.

Anbefales: Litteraturelskeren som tar alle Sylvies referanser

Karakter: C

Andre som har lest den mener:
Clementine syntes den var uvanlig og mesterlig

Linnformasjonen tar sommerferie

Jeg reiser om få timer til en seilbåt i Middelhavet. Dere kan tro jeg gleder meg! Håndbagasjen er fullstappet med like deler badetøy og bøker.

Fordi tilgangen til internett kommer til å være litt sporadisk er det mulig dere ikke kommer til å høre fra meg før jeg er tilbake i begynnelsen av august. Blant bøkene jeg har pakket med meg er flere jeg håper vi finner på longlisten til Man Booker når denne publiseres onsdag 23 juli. På oppfordring fra dere tar jeg også med to Kill a Mockingbird.

Ønsker dere en god sommer og håper dere finner lykke og ro i skyggen med en god bok!

Ship o'hoi!

Bilde: We Heart It

 

Boken som nesten ingen fullfører

E24 skriver i dag om bøkene "alle" snakker om, men veldig få leser ferdig. Bøker som er snakkis, og som det er trendy å ha i hylla – men som krever sitt av leseren. Thomas Pikettys "Kapitalen i det 21 århundre" som har vært et hett samtaleemne på jobben i flere uker, fullføres av mindre enn 3 av 100. Greit, økonomi kan være tørt – men come on.

Det er Wall Street Journal som har gjort en uhøytidelig gjennomgang av bøkene leserne kommer til å gi opp – samt hvem de mest sannsynlig vil lese ferdig. Metodikken er som følger: man har brukt Amazons popular highlights – hver bok oppgir de fem mest siterte passasjene. Hvis hver leser klarer å lese ferdig boken bør disse utdragene være ganske jevnt fordelt på bokens lengde. Dersom ingen kommer forbi introduksjonen vil man finne alle de fem sitatene i bokens første sider (som i Stephen Hawkings "A brief history of time"). Her har man laget noe man litt flåsete kaller Hawkingindeksen: Ta gjennomsnittet av sidetallene til de fem mest siterte passasjene i boka og del dem på bokas totale sideantall.

På toppen av lista ligger The Goldfinch av Donna Tartt – som 98.5 % fullfører.Det er som Wall Street Journal påpeker ganske imponerende, siden det er en ganske tykk bok. Nederst på lista, godt under Stephen Hawkings "a brief history of time" (6.6 %) kommer Piketty med 2.4 %.

Er jeg litt rar om det gjør at jeg får enda litt mer lyst til å lese den nå? Piketty kommer forresten til Norge i regi av tankesmien Agenda i november. Lurer på hvor mange i salen som kommer til å ha lest boka i forkant.

Jeg har tidligere skrevet dette innlegget om bøkene folk lyver om å ha lest.

H.Yanagihara - The People in the Trees

Boken åpner med presseklipp som forteller at nobelprisvinnerenvinneren Dr.Norton Perina – er mistenkt og fengslet for seksuelle overgrep mot et av fosterbarna sine. Resten av boken er strukturert som Nortons memoar skrevet fra fengsel. Her forteller han om den spektakulære ekspedisjonen til den Mikronesiske øyen U'ivu – da han var nyutdannet lege i 1950. I U'ivu er Norton med for å finne et hemmelig stammefolk, men ender opp med å finne flere øyboere som vandrer målløst rundt i jungelen. Disse refereres til som "drømmere" fordi de er alle "fjerne" i blikket, mest sannsynlig av fremskreden demens. Det mest spesielle med jungelvandrerne er likevel alderen, de eldste anslås å være rundt 300 år gamle. Kan Norton ha oppdaget kilden til evig liv?

 



Forfatter: Hanya Yanagihara

Tittel: The People in the Trees (2013)

Sideantall: 384 sider

I et nøtteskall: Finnes det noe objektivt rett og galt – eller må det sees i en kulturell kontekst, og tiden ugjerningene ble begått i? Er Norton Perina en nobelprisvinner eller en pedofil – og kan han være begge deler?

Favorittutdrag:
It had always been one of Norton's fondest dreams – the dream, I think, of many brilliant and over-extended men – that one month, or one year, he'd find himself in a warm place with absolutely no commitments. There would be no speeches to give, no articles to edit or write, no students to instruct, no children to look after, no research to conduct; only a blank, flat expanse of open time, which he would be free to clutter with whatever he wished.

My father, when he spoke to women at all, enjoyed well-educated women, though he did not find them in any way sexually appealing, I assume this is because intelligent women reminded him of his sister, Sybil, who was a doctor in Rochester and whom he admired enormously. So he was left with beauty. It disappointed me when I discerned as an adolescent that my father had married my mother only for her beauty, but this was before I realized that parents disappoint us in many ways and it is best not to expect anything of them at all, for chances are they won't be able to deliver it.

So there I was, a scientist (presumably), a doctor (allegedly), and a colleague (regrettably) of two people who were convinced that a man who appeared to be 65 was actually 131.

Tanker i ettertid:
Dette er den første boka i år jeg ikke har klart å legge fra meg. Herlig å ha den følelsen igjen! Det begynte imidlertid ikke så bra. Jeg kjente hjertet synke ved anklagene om misbruk på bokas første sider. Jeg tenkte at jeg orket ikke en bok til om det temaet, a Girl is a Half-formed Thing påvirket meg såpass følelsesmessig bare for få dager siden. Men dette er ikke først og fremst en bok om misbruk, selv om spørsmålet om skyld gnager leseren gjennom hele boken.

Jeg liker måten Norton får legge frem sitt eget liv på. Parallelt med dette kan vi lese fotnotene til Nortons eneste lojale venn etter skandalen, Dr. Kubodera. Disse utfyller historien på en flott måte, og jeg syntes aldri de blir kjedelige, slik fotnoter har en tendens til å være. Beskrivelsene av det hemmelige samfunnet på U'iva er spennende å lese om. Jungelen og menneskene som bor i den er så velskildret at man føler man er med på oppdagelsen.

Boka stiller flere vanskelige, men nyttige spørsmål. Spesielt rundt kostnaden av vitenskap. Med kostnad mener jeg ikke penger – jeg mener alt som må ofres for kunnskap. Det kan somme tider virke som vi gladelig bytter menneskeligheten vår mot mer eller mindre nyttig kunnskap. I 1950 var det fortsatt lov til å eksperimentere på mennesker. I fotnotene fortelles det at det på samme tid i historien ble gjennomført flere grufulle forsøk. Blant annet to der man smittet psykisk utviklingshemmede barn med Hepatitt A og Syfilis – for å forske på stadiene i sykdommen.

Boka oppfordrer leseren til hele tiden å trekke sine egne slutninger om rett og galt. Samtidig viser den oss hvilke monstre vi kan være når noe vi ønsker oss står på spill. Jeg er ikke overrasket om vi finner den på Longlisten til Man Booker når denne slippes om knappe 3 uker. Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere med dere om denne boken, men jeg vil ikke spoile handlingen.

Boken har jeg for øvrig kjøpt selv.

Les den fordi: Den er mer enn velskrevet, dette er kvalitetslitteratur som får deg til å reflektere over viktige spørsmål.

Anbefales: Denne boken vil nok falle best i smak hos lesere som er interessert i vitenskap og lar seg selv få drøfte for og i mot underveis i lesingen. Lesere som er mer sort hvitt på rett og galt vil ha en dårligere leseropplevelse.

Karakter: A

Likte du denne tror jeg også du vil like:

1) The Evolution of Bruno Littlemore av Benjamin Hale
2) Shantaram av Gregory David Roberts
3) Speaker for the Dead av Orson Scott Card

Tags: #etikk, #vitenskap, #samvittighet, #urbefolkning, #antropologi, #evigliv, #myter, #katolskprestsyndrom

 

5 klassikere jeg skulle ha lest - og 5 jeg har lest

Jeg er inspirert av Julie, Ann Helen, Beate og Elida som har skrevet om 10 klassikere de skulle ha lest. For å gjøre listen litt lettere for samvittigheten og gi meg selv en liten klapp på skuldra har jeg delt den opp i 5 klassikere jeg ønsker å lese, og 5 jeg har lest.

Jeg har sneket inn noen "moderne klassikere" også - det er kanskje juks, men det får stå sin prøve.

Here it goes. 5 klassikere jeg ønsker å lese:

1) War and Peace av Leo Tolstoy. I motsetning til mange klassikere er ikke War and Peace en tynn liten sak. Jeg begynte på den i februar men ble distrahert av en annen bok (på dette tidspunktet begynte mange andre bøker å se ganske fristende ut). Jeg kom 200-300 sider inn. Jeg forsøkte lydbok (en veldig tre nøtter til Askepott-liknende mann leste alle stemmene). Jeg forsøkte Kindle. Jeg forsøkte pocket. But-eh-no. Jeg klarte ikke å vekke interessen min. Nå må jeg ta opp tråden, før jeg glemmer handlingen og må starte på nytt, for jeg vet jo at den er verdt tiden.

2) To Kill a Mockingbird av Harper Lee. Denne står i bokhylla og intensjonene er gode. Likevel venter den enda på å bli lest. Ikke er den så tjukk heller. Kanskje den får være med på ferie.

3) Crime and Punishment av Fyodor Dostoyevsky. Jeg innrømmer gladelig å være fascinert av russerne. Jeg tenkte at før jeg leser denne skal jeg lese boken Russland er sitt eget sted - for å få innsikt i russisk kultur og historie. Tanken er at jeg virkelig skal få ånden over meg og lese denne for så å vie en hel måned til russisk litteratur.

4) The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Fordi jeg har hørt navnet så mange ganger. Jeg er en enkel sjel.

5) Madame Bovary av Gustave Flaubert for å finne ut hvorfor den fikk folk til å rødme for så lenge siden.
      

5 klassikere jeg har lest (og elsket)

1) The Great Gatsby av F.Scott Fitzgerald. For en bok! Etter å ha kjedet meg litt halvveis, plukket jeg den heldigvis opp igjen (begynner vi å se et mønster her?). Boken sier noe om den amerikanske drømmen - og hvor (lite) oppnåelig den er. Det som på overflaten kan se ut som målet - er bare et tomt skall, for det gode selskap er ikke så godt. Det er fullt av voksne privilegerte mennesker som oppfører seg som barn, som ikke tar ansvar og som er blottet for lojalitet. Det er en sår historie, men en veldig vakker en. Helt klart en av de beste jeg har lest.

2) The Old Man and the Sea av Earnest Hemingway. Etter 84 dager uten fisk, legger den gamle fiskeren ut på sjøen alene. Han fanger sitt livs fangst, og kjemper med den digre fisken dag og natt i flere døgn og blir trukket langt fra land før han klarer å drepe fisken og feste den til båten. Før han får kommet seg tilbake til havna er fisken spist av hai og det er bare skrotten igjen. Den gamle mannen og havet er et isfjell av en bok, i det at den er så mye mer enn historien om en gammel mann som fisker. På en måte er det vår historie også, den sier noe om menneskets natur. Dette er en bok som folk som ikke bryr seg nevneverdig om verken fisk eller gamle menn også vil like.

3) 1984 av George Orwell. Det er ikke før du har lest den at du merker hvor ufattelig mange referanser til denne boka du kommer over i dagligtale. Har du sett Clockwork Orange eller Being John Malkovich når du har vært fyllesjuk - bør du være i stand til å forstå ubehaget som brygger opp i deg når du leser denne boka. I Orwells advarsel mot den totalitære staten er kjærligheten, språket, privatlivet og en definisjon av frihet hele partispekteret bør kunne stille seg bak - tapt for befolkningen.

4) Lolita av Vladimir Nabokov. Jeg unngikk denne boken lenge i frykt for halvpornografiske skildringer av forholdet mellom Lolita og Humbert Humbert. Det skulle vise seg å være ganske ubegrunnet, for det er først og fremst det vakre språket som fanger leseren i Lolita. Boken handler i mindre grad om livet til personen Lolita, enn Humberts konstruerte Lolita og den grenseløse kjærligheten han føler for henne. Humbert ser ikke ut til å ha noe annet valg enn å leve i et helvete med glimt av begjær. Han begjærer Lolita så mye at han nesten driver seg selv til vanvidd uten henne, og med henne lever han med smerten av å vite han gjør henne vondt, og frarøver henne barndommen. Bokens første tredjedel er den beste, etter dette har mesteparten av handlingen utspilt seg og spenningen synker jevnt.

5) Revolutionary Road av Richard Yates. Jeg leste denne fordi jeg husket at jeg likte filmen, som i likhet med The Great Gatsby er filmatisert med Leonardo DiCaprio i hovedrollen. Revolutionary road er et portrett av et skrantende ekteskap, hvor April gradvis merker at ideene og holdningene som en gang knyttet dem sammen, ikke er mer enn tomme ord og lånte fjær fra ektemannen, Frank sin side. Når hun skaper muligheten de har drømt om, blir han feig og unnvikende - han blir det de alltid har kritisert og hånledd av sammen, en kjedelig mann fanget i en pastellfarget forstad.

Leserspørsmål: Kan du anbefale noe god dystopisk litteratur?

Jeg har fått spørsmål fra Irina (23) som likte Divergent og the Hunger Games. Hun har fått smaken på dystopisk litteratur og lurer på om jeg har noen anbefalinger.

Artig spørsmål! Lite slår en virkelig god dystopi der forfatteren forstår nok om både politikk og menneskelig natur til å lage et troverdig scenario. Her er mine anbefalinger:

Boken som jeg sterkest vil anbefale deg er ikke en bok for unge voksne (YA) slik de to du har listet opp som favoritter, men den er til gjengjeld en av de beste dystopiene jeg har lest. Margaret Atwoods The Handmaid's Tale er tilgjengelig under den norske tittelen Tjenesterinnens Beretning. I Atwoods bok er det trusselen om islam som i stor grad brukes til å samle innbyggerne i tidligere USA under en ekstremt konservativ kristendom. Nesten over natten blir kvinner bedt om å fratre stillingene sine i arbeidslivet, visa-kortene deres slutter å fungere (alle penger må overføres til ektemann, eller nærmeste mannlige slektning) og samfunnet deles inn i lag - der alle har sine roller og plikter. Undertrykkerne har en hær, og alle spionerer på alle. De minste avvik straffes med døden.

En annen klassiker er George Orwells 1984. Dette er en dystopisk beretning om et samfunn i konstant krig, styrt av "The Party" et form for diktatur med utstrakt overvåkning og tankekontroll. The Party er en totalitær kult og styres av Big Brother. I dette samfunnet er det ikke lenger kjærlighet, barn angir foreldrene og om man ikke aksepterer at 2+2 er 5 er man riktig ille ute. Hovedpersonen Winston Smith, hater "The Party" i all hemmelighet, og drømmer om en revolusjon.

En annen god dystopi syntes jeg er Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky. Året er 2033 og verden er redusert til et radioaktivt helvete. I Moskva har de overlevende trukket ned i byens undergrunnsbane. De voksne husker fortsatt sivilisasjonens glansdager, men i metroen er det klart at menneskets storhetstid er forbi – og sivilisasjonen med den. Det fødes mutanter grunnet stråling, men selv de normalfødte barna er små, bleke og har lysømfintlige øyne. All kommunikasjon med verden er brutt og de parhundre menneskene i Moskvas metro vet ikke om de er de siste menneskene på jorda. Dette er en verden uten en morgendag, der følelser og fornuft har måttet vike for instinkt – hvorav det viktigste er overlevelse. VDNKh er den nordligste bebodde stasjonen på linja og hjemstedet til Artjom. Skumle og uforklarlige ting begynner å skje og det blir Artjoms oppgave å komme seg frem til Metroens hjerte, det som ryktes å være den siste sivilisasjonen – stasjonen Polis, for å hente hjelp. Det å komme seg frem er en enorm utfordring, de ulike stasjonene og linjene er nå styrt av lokale grupperinger med sin egen ideologi og religion. I tillegg til mutanter finner vi kommunister, kannibaler, Jehovas vitne og en blond gjeng med oppstopperneser som er i full gang med å gjøre om sin stasjon til det fjerde rike.

Skal vi holde oss innen YA syntes jeg Earnest Cline sin Ready Player One er fengende og god. Handlingen finner sted i 2044. Jorda har blitt et ubeboelig sted der fattigdom og pågående energikrise bidrar til en hel befolknings virkelighetsflukt. Wade Watts bor med tanten i en trailerpark der vognene er stablet i høyden, og som brorparten av de andre på planeten, drømmer han om en vei ut av fattigdom og elendighet. Han bruker hver våkne time i OASIS, en virtuell utopi - der du kan være hvem du vil og reise hvor du vil. Han går på skole i OASIS, møter venner og forelsker seg. Mindre oppslukt blir han ikke når en av grunnleggerne bak OASIS dør, og etterlater seg en svimlende formue og aksjemajoritet i OASIS til første spiller som finner tre nøkler som leder dem til et egg. For å finne nøklene kreves omfattende kunnskap om populærkulturen fra 80-tallet, - grunnleggerens egen ungdomstid. Dette gir 80-tallet en ny vår, også i det virkelige liv. Ingen hadde vel trodd at det kuleste man kunne ha i 2044 var hockey-sveis og A-ha-musikk på full guffe. Dystopi indeed.

Dette er de jeg kom på, som jeg vil anbefale – har dere lest noen virkelig gode dystopiske bøker? Fortell oss gjerne om dem i kommentarfeltet.