Jeg fant igjen Magnhild! Hun lå i en veske jeg ikke hadde
brukt på en stund. Gjensynsgleden var stor. Jeg var tross alt midt i boka da
den forsvant. De av dere som først ble
kjent med Magnhild, ble det kanskje på bloggen Antibloggeren. Guri Idsø Viken
og Inger Johanne Sæterbakk har skrevet under Magnhilds navn i flere år, både i
trykte og elektroniske medier. Jeg hadde
ikke lest bloggen om Magnhild, som jeg er sikker på at er fantastisk artig.
Derfor hadde jeg heller ikke de forventningene som bloggleserne nok hadde. Denne
høsten kom romanen om Magnhild. En chick-lit for de som hater chick-lit.
"Eh, hæ? Hvem er du?" sier mannen foran meg.
Godt forsøk.
"Er det ikke det du har sitti og tenkt på i en tre-fire timer? At vi to skulle hjem og pule? Jeg syntes det er en fin idè altså, men jeg gidder ikke vente lenger."
Forfattere: Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Tittel: Magnhild – en roman om sex, fyll og offentlig
forvaltning (20.august 2013).
Plot: (hentet fra forlagets hjemmeside) Møt Magnhild. Fordi
du fortjener det. En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen
om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen. I denne boka
møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på
CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også
kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt
for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter,
kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelsduft.
I et nøtteskall: En ung kvinne som til tross for å hete
Magnhild og være offentlig ansatt mellomleder er ganske heit og har
seksualmoral som en mann.
Favorittutdrag:
"Så,
det er kanskje på tide at vi går hjem?", sier jeg ved en trang bar i Oslo
sentrum."Eh, hæ? Hvem er du?" sier mannen foran meg.
Godt forsøk.
"Er det ikke det du har sitti og tenkt på i en tre-fire timer? At vi to skulle hjem og pule? Jeg syntes det er en fin idè altså, men jeg gidder ikke vente lenger."
Kaffetrakteren som står og putrer, minner om at jeg som
vanlig ikke er den første på jobb. Kjøleskapsdøra er full av lapper skrevet i
alle husmødres favorittfont, Comic Sans. Den ene er en gjøremålsliste. Husk å
sette på oppvaskmaskina, tøm kjøleskapet for fremmedlegemer, ta med kake på
fredag, vann blomstene, kjøp vin til vinlotteriet, tørk av benken, ta ut av
oppvaskmaskina. En annen minner om at mora di ikke jobber her, en tredje
siterer Ole Brumm på offentlig brevpapir og en fjerde ber ei innstendig bønn om
at folk ikke må spise sitrusfrukt i åpent kontorlandskap da noen er allergiske.
Jeg sjenker meg dagens første fiks i et slitent krus fra Fagforbundet. På vei
mot kontoret og PCen min møter jeg Gudrun, saksbehandleren som er mer opptatt
av rollen som verneombud enn rollen som offentlig ansatt rådgiver. En gang i
kvartalet kommer hun inn på kontoret for å snakke med meg om at skoa mine
bråker for mye. Hver gang ender samtalen med at hun anbefaler meg masaisko som
et alternativ til høye hæler…
Jeg har knapt åpna døra til bokhandelen før jeg kræsjer inn
i et utstillingsbord med kvinnelitteratur. Det er virkelig ingenting på det
utstillingsbordet jeg kan tenke meg at jeg eller noen andre jeg bryr meg om
skal lese. Jeg tar opp den søttiende boka med jordfarga elementer og
løkkeskrift på omslaget, bare for å få bekrefta det jeg frykta: At et eller
annet forlag mener dette er ei bok jeg kommer til å omfavne med hele min
kvinnelige kropp, fordi den handler om ei gripende kvinneskjebne i et fattig
land i ei konfliktfylt tid med et uekte barn og en uforløst kjærlighet og en
gnagende følelse av frykt, og ei ku som ikke melker og ei høne som ikke verper
og en verden som går i oppløsning. Men heldigvis er kjærligheten størst av alt
og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og en dag blir alt så mye
bedre. Lest av en million kvinner over hele verden, står det på omslaget i
imaginært sprukket pergament, fra et forlag ingen noen gang har forbundet med
kvalitet.
Tanker i ettertid:
Magnhild underholdte meg fra første side. Det er liten tvil om det. I tillegg er hun genial lesning om man har alkoholrelatert angst på søndager. Rota du med en som sa han var 30, men viste seg å være 20? Null stress, Magnhild lå med en på 18 – som er sønnen til venninna. Problem solved. Boken gir et spark til kultureliten for å være så fordømt pretensiøse, til offentlig sektor i form av Direktoratet for Forvaltning og IKT som portretteres som en relativt håpløs gjeng drevet av en toppledelse som fokuserer mer på gunstige friordninger (her trenger man ikke slite seg ut) enn å belønne talent. Et spark får også konsulentbransjen, her representert ved PWC, som belønner talent vesentlig bedre enn det offentlige, men som også har sine utfordringer; folk som får en CV full av fine navn, men aldri gjør noe som betyr noe for noen – og som heller ikke vet forskjellen på forvaltning og politikk. Alle disse sparkene gis med glimt i øyet og masse humor. Jeg humret meg gjennom hele boka.
Magnhild underholdte meg fra første side. Det er liten tvil om det. I tillegg er hun genial lesning om man har alkoholrelatert angst på søndager. Rota du med en som sa han var 30, men viste seg å være 20? Null stress, Magnhild lå med en på 18 – som er sønnen til venninna. Problem solved. Boken gir et spark til kultureliten for å være så fordømt pretensiøse, til offentlig sektor i form av Direktoratet for Forvaltning og IKT som portretteres som en relativt håpløs gjeng drevet av en toppledelse som fokuserer mer på gunstige friordninger (her trenger man ikke slite seg ut) enn å belønne talent. Et spark får også konsulentbransjen, her representert ved PWC, som belønner talent vesentlig bedre enn det offentlige, men som også har sine utfordringer; folk som får en CV full av fine navn, men aldri gjør noe som betyr noe for noen – og som heller ikke vet forskjellen på forvaltning og politikk. Alle disse sparkene gis med glimt i øyet og masse humor. Jeg humret meg gjennom hele boka.
Når det kommer
til sparket som gis typisk kvinnelitteratur (som nevnt over) for å være en
klisjè – noe jeg jo er enig i, syntes jeg ikke det er helt uproblematisk. For
på mange måter er også Magnhild en klisjè. Hun er en kvinne som oppfører seg
som en mann. Det er greit. Men jeg skulle ønske hun var noe mer, at hun hadde litt
flere strenger å spille på. Kritiske, kule og seksuelt liberale Magnhild blir
så forutsigbar og forenklet. Vi har på mange måter litt samme problemstilling
som Line trekker frem i sin episke anmeldelse av Kaffe med Musikk. Jeg sier
ikke at jeg ønsker å se en mer sårbar Magnhild, bare en litt mindre karikert en
Jeg er glad Magnhild utvikler seg litt gjennom boka og at
hun lærer at egoismen hun selv definerer som friheten hun elsker – kommer med
en passende kostnad. Alt i alt likte jeg boken virkelig godt. Stor takk til forfatterne for å ha skrevet en chick lit bok som jenter som meg også kan like. Magnhild er kul.
Hun er ei jeg tror mange av oss kan identifisere oss med. Vi som aldri hadde
mange jente-jenter i vennegjengen. Vi som kan mer om makroøkonomi enn hudpleie
og vi som ikke syntes det er noe feil med å gå for det man har lyst på av
menn. Magnhild er essensen av oss, og
skammer seg ikke. Det er klart det er noe befriende med det.
Hvorfor skal du lese denne boka: Fordi bøker med jordfarga
elementer og løkkeskrift på omslaget gir deg brekningsfornemmelser og du vil ha noe litt lettbent som får deg til å le.
Anbefales: The Magnhilds of the world og offentlig ansatte
ledere
Karakter: C+
Tags: #sex, #fyll, #offentlig forvaltning, #norsk, #2013,
#kulturkritikk