G. I Viken og I. J Sæterbakk - Magnhild

Jeg fant igjen Magnhild! Hun lå i en veske jeg ikke hadde brukt på en stund. Gjensynsgleden var stor. Jeg var tross alt midt i boka da den forsvant.  De av dere som først ble kjent med Magnhild, ble det kanskje på bloggen Antibloggeren. Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk har skrevet under Magnhilds navn i flere år, både i trykte og elektroniske medier.  Jeg hadde ikke lest bloggen om Magnhild, som jeg er sikker på at er fantastisk artig. Derfor hadde jeg heller ikke de forventningene som bloggleserne nok hadde. Denne høsten kom romanen om Magnhild. En chick-lit for de som hater chick-lit.

Forfattere: Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk

Tittel: Magnhild – en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning (20.august 2013).

Plot: (hentet fra forlagets hjemmeside) Møt Magnhild. Fordi du fortjener det. En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen. I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelsduft.

I et nøtteskall: En ung kvinne som til tross for å hete Magnhild og være offentlig ansatt mellomleder er ganske heit og har seksualmoral som en mann.

Favorittutdrag:

"Så, det er kanskje på tide at vi går hjem?", sier jeg ved en trang bar i Oslo sentrum.
"Eh, hæ? Hvem er du?" sier mannen foran meg.
Godt forsøk.
"Er det ikke det du har sitti og tenkt på i en tre-fire timer? At vi to skulle hjem og pule? Jeg syntes det er en fin idè altså, men jeg gidder ikke vente lenger."

Kaffetrakteren som står og putrer, minner om at jeg som vanlig ikke er den første på jobb. Kjøleskapsdøra er full av lapper skrevet i alle husmødres favorittfont, Comic Sans. Den ene er en gjøremålsliste. Husk å sette på oppvaskmaskina, tøm kjøleskapet for fremmedlegemer, ta med kake på fredag, vann blomstene, kjøp vin til vinlotteriet, tørk av benken, ta ut av oppvaskmaskina. En annen minner om at mora di ikke jobber her, en tredje siterer Ole Brumm på offentlig brevpapir og en fjerde ber ei innstendig bønn om at folk ikke må spise sitrusfrukt i åpent kontorlandskap da noen er allergiske. Jeg sjenker meg dagens første fiks i et slitent krus fra Fagforbundet. På vei mot kontoret og PCen min møter jeg Gudrun, saksbehandleren som er mer opptatt av rollen som verneombud enn rollen som offentlig ansatt rådgiver. En gang i kvartalet kommer hun inn på kontoret for å snakke med meg om at skoa mine bråker for mye. Hver gang ender samtalen med at hun anbefaler meg masaisko som et alternativ til høye hæler…

Jeg har knapt åpna døra til bokhandelen før jeg kræsjer inn i et utstillingsbord med kvinnelitteratur. Det er virkelig ingenting på det utstillingsbordet jeg kan tenke meg at jeg eller noen andre jeg bryr meg om skal lese. Jeg tar opp den søttiende boka med jordfarga elementer og løkkeskrift på omslaget, bare for å få bekrefta det jeg frykta: At et eller annet forlag mener dette er ei bok jeg kommer til å omfavne med hele min kvinnelige kropp, fordi den handler om ei gripende kvinneskjebne i et fattig land i ei konfliktfylt tid med et uekte barn og en uforløst kjærlighet og en gnagende følelse av frykt, og ei ku som ikke melker og ei høne som ikke verper og en verden som går i oppløsning. Men heldigvis er kjærligheten størst av alt og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og en dag blir alt så mye bedre. Lest av en million kvinner over hele verden, står det på omslaget i imaginært sprukket pergament, fra et forlag ingen noen gang har forbundet med kvalitet.

Tanker i ettertid:
Magnhild underholdte meg fra første side. Det er liten tvil om det. I tillegg er hun genial lesning om man har alkoholrelatert angst på søndager. Rota du med en som sa han var 30, men viste seg å være 20? Null stress, Magnhild lå med en på 18 – som er sønnen til venninna. Problem solved. Boken gir et spark til kultureliten for å være så fordømt pretensiøse, til offentlig sektor i form av Direktoratet for Forvaltning og IKT som portretteres som en relativt håpløs gjeng drevet av en toppledelse som fokuserer mer på gunstige friordninger (her trenger man ikke slite seg ut) enn å belønne talent. Et spark får også konsulentbransjen, her representert ved PWC, som belønner talent vesentlig bedre enn det offentlige, men som også har sine utfordringer; folk som får en CV full av fine navn, men aldri gjør noe som betyr noe for noen – og som heller ikke vet forskjellen på forvaltning og politikk. Alle disse sparkene gis med glimt i øyet og masse humor. Jeg humret meg gjennom hele boka.

Når det kommer til sparket som gis typisk kvinnelitteratur (som nevnt over) for å være en klisjè – noe jeg jo er enig i, syntes jeg ikke det er helt uproblematisk. For på mange måter er også Magnhild en klisjè. Hun er en kvinne som oppfører seg som en mann. Det er greit. Men jeg skulle ønske hun var noe mer, at hun hadde litt flere strenger å spille på. Kritiske, kule og seksuelt liberale Magnhild blir så forutsigbar og forenklet. Vi har på mange måter litt samme problemstilling som Line trekker frem i sin episke anmeldelse av Kaffe med Musikk. Jeg sier ikke at jeg ønsker å se en mer sårbar Magnhild, bare en litt mindre karikert en

Jeg er glad Magnhild utvikler seg litt gjennom boka og at hun lærer at egoismen hun selv definerer som friheten hun elsker – kommer med en passende kostnad. Alt i alt likte jeg boken virkelig godt. Stor takk til forfatterne for å ha skrevet en chick lit bok som jenter som meg også kan like. Magnhild er kul. Hun er ei jeg tror mange av oss kan identifisere oss med. Vi som aldri hadde mange jente-jenter i vennegjengen. Vi som kan mer om makroøkonomi enn hudpleie og vi som ikke syntes det er noe feil med å gå for det man har lyst på av menn.  Magnhild er essensen av oss, og skammer seg ikke. Det er klart det er noe befriende med det.

Hvorfor skal du lese denne boka: Fordi bøker med jordfarga elementer og løkkeskrift på omslaget gir deg brekningsfornemmelser og du vil ha noe litt lettbent som får deg til å le.

Anbefales: The Magnhilds of the world og offentlig ansatte ledere

Karakter: C+

Tags: #sex, #fyll, #offentlig forvaltning, #norsk, #2013, #kulturkritikk

I. Löwengrip og P. Hadenius - Economista

Du har kanskje fått med deg den svenske bloggeren og forretningskvinnen Isabella Löwengrip (23)  - best kjent som Blondinbella? Isabella var en av de første til å kaste seg på bloggbølgen og startet sitt første selskap som 16-åring, etter å ha tjent 5 millioner kroner i annonseinntekter.  Siden da har hun startet et eget klesmerke - Classified, som selges i 23 butikker i Sverige, startet bloggnettverket Spotlife og Löwengrip Invest, skrevet tre bøker, laget magasinet Egoboost, slått seg opp som foredragsholder om entreprenørskap og selvfølelse, hun har en smykkekolleksjon og jobber nå med en kosmetikk og hudpleieserie. Travel dame altså.

De tidligere bøkene til Isabella har handlet om hennes engasjement for unge kvinners selvtillit. Det at de skal tørre å tro de kan.

– Min drivkraft är att ha kul, genomföra idéer, tjäna pengar och samtidigt få andra tjejer att tycka om sig själva och våga följa sina drömmar.

Den siste tiden har engasjementet snudd seg i retning av unge kvinners personlige økonomi og det er dette som er grunnlaget for boken Economista, som hun skrev i sammen med siviløkonom og journalist Pingis Hadenius (35). Pingis har arbeidet innen finans og vært redaktør for flere magasiner og aviser. Sammen stiftet de selskapet Economista AB, som gjennom boken, foredrag og podcaster har som mål å få unge kvinner til å intressere seg for privatøkonomi og ta reisen fra shopaholic til saveaholic.

 

 

Forfattere: Isabella Löwengrip og Pingis Hadenius

 

Tittel: Economista (2013)

 

Hva slags bok er dette? Vel det er jo en form for selvhjelpsbok. En bok som skal gjøre unge kvinner og jenter i stand til å ha kontroll på privatøkonomien sin. Å ha kontroll over pengene sine er det samme som å respektere seg selv, argumenterer forfatterene. Gjennom å styre økonomien din, følge et budsjett og spare først og bruke etterpå - vil du få større frihet og mer selvtillit. Du slipper også at økonomiske bekymringer tar nattesøvnen og får mer energi til det som er gøy her i livet. Som Economista skal du lære deg å maksimere dine inntekter, minimere dine utgifter, spontanspare samt håndtere kjærlighet og penger, bli bestevenn med ditt budsjett og lære deg å forhandle på lønn, leie og/eller rente. Dette er guiden til et morsommere og rikere liv på alle plan - loves det. Det er sjelefred og friheten til å kunne si nei til det man ikke vil og ja til det man ønsker seg mest som er motivasjonen bak boka.

 

Favorittutdrag (fritt oversatt til norsk):

Er vi omgitt av lån og finansielle bekymringer, som en våt klut - hvor mye energi har du da igjen til resten av livet?

 

Du må tørre å avslutte dårlige forretningsrelasjoner og vennskap, begge disse sabboterer din økonomi og din tilværelse. Vær du sikker, å ta motet til seg og bryte disse relasjonene vil gagne deg i lang tid fremover.

 

Før hendte det ofte at jeg var innom Zara under lunsjen for å jakte på den perfekte blusen. I dag vet jeg at den perfekte blusen skjelden dukker opp i lunsjpausen og at jeg gjør dårligere kjøp når jeg er presset på tid. Men for at jeg skal være motivert til å spare pengene må jeg ha et konkret mål. Det kan være en reise, å kunne be vennene mine ut på en middag eller en langsiktig investering som gjør at jeg tenker meg om før jeg kjøper enda en latte to go eller enda et par "billige" tøysko.

 

Tanker i ettertid:

Veldig mye i denne boken sier seg selv. Akkurat som det sier seg selv at man skal spise mindre og trene mer om man vil ned i vekt, skal man ikke shoppe forbruksgjenstander på kredittkort med mindre man ønsker å gjøre sin TV-debut på Luksusfellen. Det minner meg på den helt hjernedøde kredittkortreklamen "Å spare til noe jeg ønsker meg i flere måneder - det er liksom ikke meg". Jeg husker ikke hvilket av selskapene som hadde den, men teit - det var den. Uansett, tilbake til det at endel ting er selvsakt. Det betyr ikke at ikke boken har en verdi. Den motiverer leseren og gir helt håndfaste råd og verktøy som man bør bruke for å bli mer bevisst på egen økonomi. Jeg tror jenter i alle aldre kan ha noe å lære fra denne boken. Dessuten syntes jeg det er kult at Isabella som blogger velger å rette fokus mot sparing heller enn økt forbruk - samtidig som hun klarer å være et stilforbilde.

 

Boken er strukturert slik at du stilles noen spørsmål og får noen oppgaver, etterfulgt av noen råd - så forteller Pingis og Isabella om sine erfaringer. Den er ikke spesielt underholdende, eller spennende å lese - men man føler at man gjør noe nyttig, og den vekker et behov for å være enda litt flinkere. Til å være mer bevisst på at de pengene man bruker, er penger som brukes på beste måte. Som enten gir glede eller trygghet.

 

Anbefales: Unge jenter som nettopp har fått sin første jobb og shopaholics med mastercardgjeld

 

Denne boka bestilte og betalte jeg for selv.





 

Treff med Samantha Shannon hos Kagge

Etter jobb i går sprang jeg så godt de korte beina mine kan bære meg til banen for å rekke bokbad hos Kagge forlag.  Sensasjonen Samantha Shannon er 21 år og har fått solgt inn 7 bøker til forlaget. Den første – som Kagge gir ut på norsk nå under tittelen Drømmegjengeren, er solgt til 26 land og det er snakk om en film.  Det trekkes paralleller til J.K Rowling. Jeg tør ikke forestille meg presset som kommer med det stempelet, men mottakelsen har vært svært god. Deburomanen, som kom ut i forrige uke på engelsk, suste rett inn på syvende plass på New York Times' bestselgerliste. Boken beskrives som dystopisk fantasy for de litt eldre YA-leserne. Den amerikanske kanalen NBCs frokostshow TODAY, som daglig har 4,4 millioner seere, har valgt Drømmegjengeren som første utgivelse i sin nystartede seerbokklubb.  Her er en rask presentasjon av plottet hentet fra Kagge forlags pressemelding:

Drømmegjengeren er lagt til år 2059, der samfunnet Scion kontrollerer alt. Hovedpersonen, 19 år gamle Paige Mahoney, jobber i den kriminelle underverdenen i London, der hun er en del av en hemmelig celle. Jobben hennes er uvanlig - hun søker etter informasjon ved å bryte seg inn i andres sinn. Paige er en Drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å leve. En dag forandres livet hennes for alltid. Hun arresteres, kidnappes og føres til Oxford, en by som har blitt holdt hemmelig i 200 år. Paige får en Rephaite-verge, en skapning med mørk, honningfarget hud og gule øyne. Han er herren hennes. Hennes naturlige fiende. Og hvis Paige ønsker å gjenvinne sin frihet, må hun spille på lag med herren sin.

Shannon skrev boken imens hun studerte på Oxford. Oxford-boblen – som man forsvinner inn i når man studerer der er del av inspirasjonen bak boken. De seremonielle og latinske skole-ritene, konfliktene mellom Irland og Storbritannia, jødisk mytologi og indianermytologi av typen drømmegjengere har også stått sentralt.

Her er det obligatoriske, men litt kleine oppstilte bildet med forfatteren. Jeg gleder meg virkelig til å lese boken.

Kasiopeiia, Julie og Bokelskerinnen var også på plass. Godt å se bokbloggerne representert.

Debutantpresentasjon : Frøydis Sollid Simonsen

Jeg er stolt av å kunne presentere intervju med en talentfull debutant på bloggen i dag. Tip of the hat til Bokelskerinnen, som under bokbloggtreffet tidligere i høst ga oss tips om hvordan vi kan gjennomføre forfatterintervjuer.

Frøydis Sollid Simonsen (26) debuterte i høst med boken "Hver morgen kryper jeg opp av havet" som jeg anmeldte tidligere i september . Kanskje kjenner du henne fra bloggen Nesten som en tegneserie? Frøydis viser med sin 86 sider lange bok at det slettes ikke trenger være noen korrelasjon mellom lengde og dybden i en bok. Jeg har tro på Frøydis og jeg gleder meg til å følge henne videre. Jeg legger ved et utdrag, så dere forstår at jeg ikke bare skryter for å være grei:

Sølvkre på badegulvet når jeg kommer full hjem og må tisse. Prøver å snakke med dem. Sølvkre under vasken når jeg står opp om natta og er tørst. Sølvkre, en enkelt gang, oppe i dusjforhenget etter jeg hadde tatt av meg alle klærne. Sølvkre spiser alle slags stivelses- og sukkerholdige ting, er ellers uskadelige. De skifter ham mellom sytten og sekstiseks ganger i løpet av livet, langt mer enn insekter vanligvis gjør. De kan dessuten gå et helt år uten å spise. Sølvkre lever mellom to til åtte år, og de største av dem har altså bodd i leiligheten lenger enn jeg. Byrde jeg spørre dem til råds. Om avkalkning av dusjhodet kanskje, om avriming av fryseren kanskje. Er det absolutt nødvendig å skrifte lyspæren i gangen. Hvordan skal jeg forholde meg til naboene. Skal jeg rydde rommet før du kommer på besøk. Kommer du på besøk hvis jeg ber deg.

Nok snakk, til intervjuet:

Du har akkurat debutert med "Hver morgen…" Hvordan fikk du ideen til denne romanen, og hvor lenge har du arbeidet med den?
Jeg fikk ideen til en fanzine med rundt ti tekster og ti tegninger, mens jeg leste Arternes Oprindelse av Charles Darwin. Det er en fantastisk spennende og morsom bok, og jeg leste også en masse andre bøker og blader om biologi og naturvitenskap. I begynnelsen trodde jeg at tekstene skulle være uten noen jeg-person, men etter hvert som jeg jobbet med prosjektet vokste altså denne romanen fram. Jeg skrev det meste av den av og på i et halvt år, og så brukte jeg et år på å konsentrere meg om skolen og skrev de siste tekstene i feriene.

Hvordan har perioden etter boken kom ut vært for deg?
Det har vært både veldig gøy og veldig slitsomt. Jeg bor jo til vanlig i København, så denne perioden har for det meste gått ut på å se venner og familie når jeg først var en hel måned i Norge. Det har vært mye fest, mye henging og mye gøy, men det var veldig godt å komme tilbake til skolen og ha en hverdag igjen.

Hvordan har det å være tegneserieskaper formet skrivestilen og skriveprosessen din?
Jeg tror ikke egentlig det har formet skrivestilen min noe særlig, men jeg tenker veldig visuelt når jeg skriver, og det er helt klart en måte å tenke på som har blitt skjerpet etter at jeg begynte å lage tegneserier.

Jeg opplevde boken som ganske lyrisk, samtidig ga formatet meg inntrykk av at dette også kunne vært formidlet i et tegneserieformat, for jeg kunne liksom se streken din for meg. Vurderte du noen gang å lage dette som et tegneserieprosjekt, heller enn en roman?
Det er ganske morsomt – du er ikke den første som sier det, men jeg har aldri vurdert, eller tenkt på, at den kunne blitt en tegneserie. Når jeg får en idé vet jeg (så godt som) alltid om det skal være en tekst eller en tegning, og dette var et tekstprosjekt helt fra begynnelsen. Det hender jeg gjør tekster om til tegneserier etterpå, men det blir en oversettelsesprosess.

Jeg elsker omslagsbildet. Hva var det som gjorde at du bestemte deg for denne illustrasjonen?
Det var skikkelig vanskelig. Jeg hadde en idé om hvordan den jeg ville ha den, eller hvilket inntrykk jeg ville at den skulle gi, og jeg visste at den skulle være collage, men det var bare det jeg visste da jeg gikk i gang. Jeg lagde ganske mange forslag og til slutt måtte jeg bare velge ett av dem. Jeg spurte ofte folk i klassen om råd, det er fint å ha et miljø hvor man kan få tilbakemelding mens man jobber. Til sist prøvde jeg meg fram med forskjellige farger før det ble det som føltes helt riktig.

Protagonisten i historien din ser ut til å finne trøst og til en viss grad forklaring i at vi er en del av noe større, deler du denne tenkemåten og hva er ditt forhold til naturen og tid?
Ja, til en viss grad. Jeg liker å se meg selv og andre mennesker i et perspektiv hvor man både kan få øye på mikroorganismer og galakser. Det er gøy å tenke på, særlig fordi det ofte føles så fjernt fra hverdagen, fra hvordan vi lever livene våre og hva som er viktig i livene våre, og samtidig er det så essensielt, uten mikroorganismer og uten galakser hadde vi ikke kunnet eksistere. Dessuten syns jeg dyr er morsomme, jeg lar meg underholde av å kikke på rare havdyr hvilken dag som helst.

Hva er det beste du selv har lest i det siste? Leser du når du skriver?
Ja, jeg leser alltid så mye jeg kan. Det er inspirerende, men også beroligende synes jeg, som om tankene faller til ro og klarner.

I sommer fikk jeg endelig lest Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen, og den syns jeg er utrolig fin. Og jeg har nettopp Journal av Julie Delporte, en tegneseriedagbok, og den kan varmt anbefales. I går leste jeg ut Mästaren Ma av Willy Kyrklund, veldig rar, interessant og fin.

Er du i gang med noen nye prosjekter du kan fortelle oss noe om?
Ja! Jeg har nettopp begynt på prosjektåret på Serieskolan i Malmö, og jeg gikk jo glipp av en hel måned mens jeg var i Norge så jeg gleder meg veldig til å gå i gang med prosjektene jeg søkte meg inn med. Det ene er en liten tegneserieroman for barn, og det andre er en tegneserieutstilling med universet som tema.

- Tusen takk for tiden, Frøydis.



Frøydis har laget selvportrett

Har man en god idè så er det jo gjerne slik at ikke bare har noen andre tenkt det samme, men de tenkt det før deg. Mitt intervju føyer seg derfor pent inn i rekken av flere, men det er bare fint - for kanskje er det sammen vi klarer å gi det beste bildet av debutanten. Her er linker til de andre intervjuene jeg fant:

Kristin hos Bokmerker.org har gjort et kjempeflott intervju med Frøydis
Tiny Pencil har et veldig godt intervju med forfatteren på engelsk
Kommafeil har stilt debutanten 8 artige og interessante spørsmål på sin blogg.

En gave til meg selv på F. Scott Fitzgeralds bursdag

Etter å ha tenkt på dette bildet fra Society 6 siden i sommer, endte jeg opp med å legge det i handlekurven i dag. Gleder meg til å dekorere lesehjørnet mitt med det. I går kjøpte jeg en hvit sjeselong - nå mangler bare en god leselampe, så er vi i mål. Hurra!

Og legger ved noen sitater:

“That is part of the beauty of all literature. You discover that your longings are universal longings, that you're not lonely and isolated from anyone. You belong.” 

“He smiled understandingly-much more than understandingly. It was one of those rare smiles with a quality of eternal reassurance in it, that you may come across four or five times in life. It faced--or seemed to face--the whole eternal world for an instant, and then concentrated on you with an irresistible prejudice in your favor. It understood you just as far as you wanted to be understood, believed in you as you would like to believe in yourself, and assured you that it had precisely the impression of you that, at your best, you hoped to convey.” 

“So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.”

 

Savner Magnhild

Vi er midt i en flytteprosess. Det vil si, han flytter. Jeg blir. I går fordelte vi eiendeler:

Jeg: En Margaret Thatcher nøtteknekker og en dobørste

Han: Alt annet.

Nå tenker dere kanskje at jeg ble lurt, men det gjorde jeg ikke. Jeg eide rett og slett ikke mer. Kanskje burde jeg revurdere buddhismen? Pfff... jeg går til anskaffelse av nye ting daglig, så det passer nok ikke. Dessuten er det sikkert flere kriterier for å være god buddhist enn ikke å ha mange ting.

Når man først har gått til anskaffelse av ting så gjelder det å ikke miste dem. Det har seg ofte slik at mange ting blir borte i flytting. Fordi jeg er nokså rotete trengs det egentlig ikke engang flytting for at ting skal forsvinne. For øyeblikket er boken Magnhild, om sex, fyll og offentlig forvaltning borte –  det er litt kjedelig, for jeg var veldig spent på om Magnhild hadde en ekstra dimensjon utover det å være velutdannet kvinne og oppføre seg som en singel mann på 20. Jeg tenker at det må jo være greit, men interessant blir det først om Magnhild er noe mer enn liberal på dette med antall sexpartnere. Så fanget i den spenningen er jeg nå Magnhild-løs. Må hjem å lete, skal bare innom IKEA og kjøpe en sjeselong til lesekroken. Har alltid ønsket meg en, så det blir stas. Bilder kommer!

Fangst fra Oscarsborgseminaret til Civita

Jeg har vært på seminar de to siste dagene med ca 40 andre unge håpefulle. Vi har fått en innføring i liberalisme og mange gode diskusjoner om valget, ledelse og styring i offentlig forvaltning, utendlandsinvesteringer og sikkerhet samt hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Kjempegøy! Nesten litt artig at jeg har med meg flere bøker hjem fra Civita enn fra Oslo bokfestival forrige helg! Jeg er godt fornøyd med fangsten.

J. Lahiri - The Lowland (Man Booker shortlist 2013)

The Lowland var en av bøkene jeg klart visste jeg ville like, av de som er nominert til Bookerprisen. Det var rett og slett min type bok. Samfunn og politikk blandet med familie, lojalitet og konflikt. Loves it. Jeg har ikke lest noen av Jhumpa Lahiris tidligere bøker, selv om jeg har fått med meg at hun har vunnet en Pulitzer for Maladies, en novellesamling om å være indisk innvandrer i USA. Tematikken tar hun med seg videre inn i The Lowland.

Ellers ser jeg meg godt fornøyd med å ha identifisert en form for minste felles multiplum i årets Booker bøker. Flere av bøkene som var nominert i år har tatt for seg dette med kulturkonflikt. We Need New Names sin hovedkarakter Darling er illegal innvandrer fra Afrika i USA. I a tale for the time being får vi skildringer av kulturforskjeller mellom USA og Canada. I Five Star Billionaire følger vi en rekke karakterer fra Malysia som forsøker å etablere seg i Shanghai. Likevel er det kanskje tydeligst både i tittel og tematikk i Almost English, der hovedkarakteren Marina, har slektninger som var født i det som nå er Ukraina, lærte å regne på russisk, snakket ungarsk og anså seg selv som tsjekkiske – og bodde i England. I The Harvest lærer vi hvordan en liten bygd ser på alle som ikke er født der som "utenforstående" . Ja, nå begynner det å bli litt tynt med argumentasjon her, så jeg runder av det poenget.

Forfatter: Jhumpa Lahiri

Tittel: The Lowland (2013)

Plot: Brødrene Subhash og Udayan Mitra er født med bare 15 måneders mellomrom, og er uadskillelige. Det er kanskje like greit, for på egenhånd forveksles ofte den ene med den andre. Det er 60'tallet og Udayan, som er karismatisk og impulsiv av natur blir tiltrukket av Naxalite-bevegelsen - et opprør mot ulikhetene og fattigdommen i det indiske samfunnet. Han er villig til å risikere alt for det han tror på. Den pliktoppfyllende Subhash deler ikke brorens interesse og engasjement for politikk, og forlater barndomshjemmet for å bli forsker i et stille hjørne av Amerika. Når Subhash får vite hva som har skjedd med broren som forble i landsbyen de vokste opp, reiser han tilbake til India for å forsøke å samle bitene av en knust familie, og få sårene Udayan etterlot seg til å gro - inkludert det knuste hjertet til brorens kone.

I et nøtteskall: Kampen mot forventningene, våre egne og andres – som påvirkes og formes av relasjonene og kulturene vi omgir oss med.

Favorittutdrag:

The chief task of the new party was to organize the peasantry. The tactic would be guerilla warfare. The enemy was the Indian state. Theirs was a new form of communism, Sanyal declared. They would be headquartered in the villages. By the year 2000, that is only thirty-one years from now, the people of the whole world will be liberated from all kinds of exploitation of man by man and will celebrate the worldwide victory of Marxism, Leninism, Mao Tse-tung's thought.

Why do you study philosophy?
It helps me to understand things.
But what makes it relevant?
Plato says the purpose of philosophy is to teach us how to die.
There's nothing to learn unless we're living. In death we're equal. It has that advantage over life.

Tanker i ettertid:
Språket er nokså likefrem, og vi hopper mellom ulike fortellere. På en måte kan man si at boken forteller en kompleks historie på en svært lettfattelig måte. Det ser jeg som en styrke. Karakterene må navigere mellom kulturelle verdier fra gamlelandet og deres nye hjemland. Lahiri er delvis biografisk her, og LitLovers oppgir at hun ofte trekker på egne erfaringer, så vel som opplevelser foreldre, venner og andre i det indiske miljøet har hatt. De har forresten en fantastisk oppsummering av forfatterens litterære meritter. Det oppgis også at Lahiris familie flyttet fra India til USA da hun var to år gammel, og at hun regner seg selv som amerikansk. Det er litt artig, sett i lys av endringene i Bookerpris reglene, noe Clementine har skrevet fantastisk godt om i innlegget "An American in London". But I digress.

Karakterene i Lahiris roman drives alle av en søken etter frihet. Udayan mener denne friheten først kan komme når alle er like. Subhash, som er mindre av en politisk visjonær enn sin bror – men langt mer pragmatisk anlagt, leter etter friheten i vitenskapen og livet i USA. De to er ufullstendige uten hverandre, og når tiden er kommet for å ta et valg – viser Subhash også hvor lojaliteten han s ligger. Subhash oppfattes i begynnelsen som den fornuftige konservative, likevel er det Udayan – som snakker om revolusjon, som ikke løfter en finger hjemme og avhenger av at konen steller hjemme for ham.Subhash viser seg å være en frigjører, på en helt annen front en Udayan – selv om Udayans politiske engasjement får konsekvenser for alle berørte. Jeg liker hvordan boka slår et slag for den stille og pliktoppfyllende, og viser revolusjonene som kan skje innen hjemmets fire vegger. Boken får en ekstra dimensjon med verdispørsmål mellom de ulike generasjonene, og mellom de som dro til USA og de som ble igjen i India. Som leser opplever jeg boken som en kommentar til en virkelighet i stadig endring der lojalitet og fornuft er i evig konflikt. Dette er en bok jeg tror vil være aktuell i lang tid fremover, for i en globalisert verden – har mange av oss røttene våre innen fremmede landegrenser. Og i en verden som forandrer seg så fort, er gapet mellom generasjonene så stort at man selv innen familien undres hvordan man skal nå frem til hverandre. Andre sentrale temaer er stolthet, svik og en påminnelse om at vi ikke har all tid i verden på å gjøre ting godt. Alle valg har en kostnad, og frihet kanskje mer enn noe annet.

I gjennom boken endrer vårt syn på Udayans politiske kamp seg. Likevel er det relasjonen mellom brødrene og hvordan denne relasjonen påvirker Subhash sitt forhold til alle de andre karakterene i boken som virkelig opptar meg. Dette kunne det vært skrevet mye om, for forholdet er relativt komplekst. I tillegg diskuteres foreldrerollen grundig. Gjennom hele boken slet jeg med å finne noe sympati for Udayans kone, Gauri. Jeg er spent på å få diskutert denne boken i sin helhet med andre som har lest den – for her er det mye å ta tak i.

Hvorfor skal du lese denne boka: Jeg tror dette er boka som kan vinne Bookerprisen i år. Jeg holder iallfall en knapp på den og a tale for the time being.

Anbefales: Leseren som liker romaner om familieforhold, generasjons- og kulturskiller.

Karakter: B

Tags: #India-USA, #innvandrer, #søskenforhold, #foreldre, #kulturkræsj, #man_booker_shortlist_2013.

Man Booker: Nye regler?

På Facebooksiden til The Man Booker Prize for Fiction ble det i går kveld lagt ut en kommentar på alle ryktene om endring i reglementet. Det bekreftes at det vil bli endringer, og at disse har vært diskutert en god stund. Onsdag klokken halvtreish er de tilbake med mer informasjon om hva endringene vil medføre.

Jeg er spent på hva dette er, jeg har ikke fått med meg noen rykter - så jeg avventer pressekonferansen i morgen. Jeg lurer på om det kommer til å påvirke valget av vinner i år, eller utvelgelsen av nominerte til neste år.

 

Baard Fiksdal - Kvinnelige gründere forteller

Husker dere min kollega Baard, som skriver de fantastiske petitene jeg krydrer bloggen med fra tid til annen? Vel, nå har han skrevet bok. Jeg fikk den på skrivebordet mitt i går, nytrykket og velduftende. "Kvinnelige gründere forteller" ble tittelen. Jeg er glad han valgte å skifte forsidebilde, førsteutgaven hadde nemlig noen roser som minnet meg om intimvåtservietter. For å synliggjøre menneskene bak selskapene som ofte diskuteres i opphetede debatter om bemanningsbransjen eller privat drift av kommunale omsorgstjenester, fikk Baard dette oppdraget. Kvinner er ofte i flertall i "de myke tjenestene", men når disse bruker kunnskapen sin til å grunnlegge et selskap møter de fort offentlig motstand.

I forordet sier NHO Service ved Petter Furulund følgende:
"Det er over en halv million nordmenn som drømmer om å bli gründere. Bare en av fire som satser er kvinner. Svært mange lykkes ikke, viser undersøkelser som Ipsos MMI utførte i 2012. Denne publikasjonen gir deg erfaringer som er verdt å lytte til hvis du skal lykkes i å bygge opp en virksomhet fra grunnen av."

Baard Fiksdal har i perioden juni 2012 til mai 2013 portrettert 11 kvinner. Til daglig er Baard Fiksdal Informasjonssjef i NHO Service.

Forfatter: Baard Fiksdal

Tittel: Kvinnelige gründere forteller (2013)

I et nøtteskall: 11 portrettintervjuer av kvinner fra 19-70 år innen ulike bransjer forteller hva som har drevet, utfordret og hjulpet dem.

Favorittutdrag:

Under en høyere himmel – Heidi Wang:

Far blir etter hvert en bygdetulling som går rundt og gjør rare ting. Han hilser på folk han ikke kjenner, prøver å handle uten penger i butikken, blir usikker i det meste. Han trekker seg inn i seg selv og blir mer og mer passiv. 

      -Helsevesenet er tydelige på hva vi sannsynligvis har i vente: Min far vil trolig få angst, bli aggressiv, slite med inkontinens og oppføre seg som et vanskelig barn. Hans samboer gjennom mange år er dypt fortvilet og sier at dette tør jeg ikke være med på. Det er et fryktelig tungt valg å ta, men jeg forstår henne godt, sier Heidi. Når farens samboer flytter, får Heidi hovedansvaret for omsorgen.

     Far blir gradvis dårligere og dårligere i 2003-2006. Kommunen tilbyr hjemmetjenester med tilsyn. Det vil si at de stikker innom med tabletter en gang i uka. Mot slutten kommer de på daglige tilsyn. Men tilbudet om aktivitet er sørgelig begrenset. Når hun kommer med forslag til hva det offentlige kan gjøre for faren ble svaret etter hvert "det er en god ide, det burde noen gjøre". Men det er ingen som gjør det! 

      Slik fødes ideen. Heidi bruker farens penger, starter firmaet Noen AS og ansetter tre personer på deltid for å gjøre hverdagen bedre. Slik blir dagene gode. Faren blir hverken deprimert, engstelig eller aggressiv. Når han dør i 2007 begynner Heidi å utforske hvordan hun kan bruke sine erfaringer og hjelpe andre. Inaktivitet, depresjon og angst. Følelsene av ikke å mestre hverdagen. Meningsløshet. Dette er viktige stikkord som følger i kjølevannet av demens.

 

Tanker i ettertid:

En inspirerende liten bok på rett i underkant av 150 sider forteller om livene og virket til 11 kvinnelige gründere. Her får vi innsyn i hva som motiverer og driver dem. Det er kanskje kleint å si, men disse kvinnene vekker en viss glede og optimisme i meg. Noen ser problemene, noen gjør noe med dem – og skaper samtidig arbeidsplasser for andre. Jeg syntes det er flott. Samtidig inkluderer enkelte av intervjuene konkrete råd til de som vurderer å starte opp noe selv. Det gjør boken til noe flere kan glede seg over. 

 

Anbefales: Kvinner som selv har lurt på å starte noe eget, jeg ville også si at LO og Fagforbundet burde lese den, for å bli bedre kjent med dem de motarbeider i det daglige.

 

Boken inneholder intervjuer av følgende personer:

• Ester Belsvik (Høvdingen) – Nor Tekstil AS
• Christina Væting Nergård (Nybegynneren) - M og Jobb under 18
• Bjørg Fjell (Grunnfjellet) – Bjørg Fjell AS
• Lene Vonka (Sjokolade, sjarm og sekretærer) – Lenas Helsepersonell AS
• Nina Torp Høisæter (Å stå i stormen) – Norlandia Care, senere Aberia HealthcareAS
• Solfrid Sand og Inger-Lise Johansen (En av de utstøtte) – NovaRen
• Heidi Wang (Under en høyere himmel) – Noen AS
• Katharine Gude Aspvik (Lykketreff) – Smart Bemanning AS
• Unn Breisnes (Alltid på vakt) – Skan-kontroll AS
• Trude Wester (Problemløseren) – Tromsø Private Omsorgstjeneste (TPO)

Er du interessert i å lese boken? Send Baard en mail, så sender han den i posten til deg.

Oslo Litteraturfestival og Bokbloggtreff 2013

Det har vært en begivenhetsrik helg. Fredag var jeg på åpningen av Monas salgsutstilling på Kulturhuset. Over 300 gjester fylte lokalene og Mona hadde ordnet goodiebags og fotovegg. Anbefaler på det sterkeste å ta turen innom Kulturhuset for å se de fantastiske bildene hennes, om du ikke holder til i Oslo-regionen og det blir litt i lengste laget, kan du jo sjekke hjemmesiden hennes.

Lørdag flyttet ex-kjæresten ut av leiligheten (det går bra) i Drammen - og jeg var på bokbloggtreff. Jeg er litt lei meg for at jeg kom sent og dro tidlig i år, men hei. Neste år skal jeg være på plass under hele arrangementet. Jeg fikk likevel med meg både den deilige lunsjen og finfine foredrag av Elin fra Bokelskerinnen og Line fra Lines Bibliotek.

Line under foredraget om litteraturkritikk på blogg

Elin snakket om hvordan vi kunne få flere lesere til bokbloggene våre. Jeg likte at hun fremhevet dette med å være generøs og snakke hverandre frem, samt snakket om betydningen av å være tilstede i sosiale medier. Jeg fikk også noen tips til forfatterintervjuer som jeg ganske sikkert kommer til å følge opp.

Line holdt et godt foredrag om litteraturkritikk på blogg og differansen på å være en privat leser - som har ryggen fri, og en skribent som stiller seg tilgjengelig for kritikk. Hun fortalte om usikkerhetene jeg er sikker på at alle vi som skriver om bøker kjenner oss igjen i:
- har man tolket boka rett?
- har man vært for ukritisk ovenfor en bok som ikke egentlig er særlig god, eller for kritisk ovenfor en bok som er veldig god?
- hva mener andre?
- har jeg tilstrekkelig kunnskap om bøker til å gjøre gode vurderinger?
- er jeg reflektert nok til å være troverdig?
- hva syntes leseren?

Det finnes almenne kriterier for vurdering av litteratur som vi som anmelder bøker bør sette oss inn i - samtidig er det også vanlig å inkludere personlige preferanser. Hvorfor og hvordan er boken bra eller dårlig? Et høyt presisjonsnivå, der bloggeren kommer med gode formuleringer som bygger på bloggerens kunnskap er tillitsvekkende. Som anmeldere, for det er anmeldelser og ikke omtaler vi skriver - når vi gjør vurderinger av en bok - bør vi kunne identifisere tekstoppbygging og si noe om hvordan vi opplever teksten. Målet er ikke å kunne konkludere, være enig, eller ha rett - men å være så rettferdig ovenfor teksten vi bedømmer som mulig.

Smak er nokså uangripelig, hvorvidt man foretrekker plott fremfor språk, intellektuelle bøker vs. mer lettbeint litteratur eller man syntes all krim er papiravfall er smak. For å være rettferdig ovenfor teksten bør vi også vektlegge de almenne kriteriene. Disse kan man diskutere og påvirke, men ikke ignorere. Kriteriene er:
- Originalitet.
- Grad av språklig kontinuitet
- Kompleksitet/Dybde
- Kulturell autoritet
- Hvor godt tåler boken tidens tann
- I hvilken grad er boken en kommentar til virkeligheten, heller enn en flukt fra virkeligheten?
(gjenskapt etter beste evne fra mine notater, om noen har noe å legge til eller trekke fra - eller kanskje presisere, så gjør gjerne det).

Som en del av kritikken mot oss bokbloggere er det nevnt at vi ofte er mer positive enn avisanmelderene. Det kan være greit å huske at bokbloggere velger bøkene sine selv, og mange av oss skriver ikke anmeldelser av bøker vi ikke liker. Noen vil at bloggen skal være omtale av kun god litteratur som ga leseglede.

Det er mange måter å være bokblogger på, og ingen er feil. Anmeldelser kan rangere fra objektive akademiske tekster som vektlegger de almenne kriteriene til subjektive tekster som går mer i retning "lesedagbok" og fokuserer på hvordan leseren opplevde teksten. Man kan også ha ulik tilnærming, være autoritær eller ydmyk - søke å krangle litt gjennom å sette påstander på spissen, eller være enighetssøkende og formulere seg mer varsomt.

Lines foredrag inspirerte meg til å ønske å bli bedre. Jeg skal helt klart slutte å kalle anmeldelsene mine for omtaler, og i større grad ta innover meg de almenne kriteriene.

Det var veldig hyggelig å se de andre bokbloggerene igjen. Merket godt at stemningen var løsere enn i fjor, fordi vi kjente igjen hverandre. I allefall litt.

Etter bokbloggtreffet tok jeg en titt i bokteltene på Karl Johan. Endte opp med full og tung veske. Det beste kjøpet var hele 1Q84 serien til Murakami, som jeg syntes var fjorårets beste leseropplevelse - for 149,-. Har jeg lest noe jeg virkelig liker på iPaden er det fint å ha en kopi i bokhylla og. Skal jeg si en positiv ting om samlivsbrudd er det at det blir god plass i bokhylla av det.

Søndagen ble satt til å kose en litt muggen pus glad igjen, etter klipping av et ukjent tall borrer fra en sammentovet katterumpe og hale.

 

F. Sollid Simonsen - Hver morgen kryper jeg opp av havet

En av bøkene jeg har hatt liggende på vent en stund nå, og som jeg har gledet meg til å lese ferdig er boken til debutant og tegneserieskaper, Frøydis Sollid Simonsen. Frøydis er født i 1986, bor i København og går på tegneserieskole i Malmø. Du kan lese mer om henne på bloggen hennes Nesten Som en Tegneserie.

Forfatter: Frøydis Sollid Simonsen

Tittel: Hver morgen kryper jeg opp av havet (lansert 27.08.13)

Plot: Sølvkreet i dusjen når du kommer hjem sent på natten. Mikroorganismene som bor i hånden din. Melkeveien. Poetens blikk brytes mot den naturvitenskaplige optikken. Det lille og det store, urhavet og stemmen til den du tenker på, stemmen du helst vil høre, alt det som livet består av kjedes samen til en stor evig bevegelse – en utvikling som begynte den gang verden var ny og taus.

I et nøtteskall: Hverdagen i en ramme av Darwin fortalt nydelig lyrisk.

Favorittutdrag:

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har att sex på over en million år. Noen har det verre.

Livet, for alle organismer, består av gambling. Innsatsen er sex mot død.

Jorda og solsystemet oppsto for 4.5 milliarder år siden. Livet oppsto 0.7-1.1 milliarder år seinere. Mye har skjedd siden. Mye har skjedd.

Tanker i ettertid:
Denne lille boken på 86 sider føyer seg raskt inn i rekken av små litterære perler som jeg elsker, og viser at det virkelig ikke trenger være noen korrelasjon mellom sideantall og dybden i en bok. Hovedpersonen i boken overtenker helt klart det meste, er relativt dysfunksjonell sosialt sett og er under gjennomsnittet begeistret for seg selv. Samtidig evner hun å se de virkelig store linjene, hun ser at hennes liv faller perfekt på linje med utviklingen med stor U. Mennesket og naturen er det samme. Det hele fortelles på en måte som får leseren til å tenke, le og undres. Forfatteren mestrer å balansere humor og sårhet mesterlig. De korte avsnittene fremstår som små lyriske vers, som man helt fint kan ha glede av enkeltstående. Jeg anbefaler den på det varmeste.

Anbefales: Leseren som er glad i form, som liker det litt utradisjonelle og som leser for å lære.

Hvorfor skal du lese denne boka: Fordi Frøydis Sollid Simonsen godt kan være den nye Johan Harstad.

Karakter: A

Tags: #liten_perle, #darwin, #forhold, #død, #depresjon, #livet

Andre som har omtalt boka:
Tora syntes det var en fin, sår og utforskende debutroman
- Har du omtalt boka? Send meg gjerne en link, så legger jeg deg til lista.

Man Booker Shortlist er annonsert

 Dette var de seks bøkene som kom videre:

• We Need New Names by NoViolet Bulawayo (Chatto & Windus)
• The Luminaries by Eleanor Catton (Granta)
• The Harvest by Jim Crace (Picador)
• The Lowland by Jhumpa Lahiri (Bloomsbury)
• A Tale for the Time Being by Ruth Ozeki (Canongate)
• The Testament of Mary by Colm Tóibín (Penguin)

Jeg har lest alle med unntak av The Lowland, som først ble tilgjengelig fra Amazon søn 08. september. Jeg er veldig glad for å se både A Tale for the Time Being og We Need New Names på lista. Jeg er heller ikke overrasket over å finne The Harvest, The Luminaries og The Lowland der. Den eneste overraskelsen, syntes jeg var The Testament of Mary - som jeg gjerne skulle ha byttet ut med The Spinning Heart - som er den boken jeg syntes det var mest synd at ikke kom med.

Det er helt klart en variert shortlist i år, slik forklares det på Man Bookers egne hjemmesider:

The six books on the list could not be more diverse. There are examples from novelists from New Zealand, England, Canada, Ireland and Zimbabwe – each with its own highly distinctive taste. They range in size from the 832 pages of Eleanor Catton's The Luminaries to the 104-page The Testament of Mary by Colm Tóibín. The times represented stretch from the biblical Middle East (Tóibín) to contemporary Zimbabwe (NoViolet Bulawayo) by way of 19th-century New Zealand (Catton), 1960s India (Jumpha Lahiri), 18th-century rural England (Crace) and modern Tokyo (Ruth Ozeki). The oldest author on the list, Jim Crace, is 67, the youngest (indeed the youngest ever shortlistee), Eleanor Catton, is 28. Colm Tóibín has written more than 15 books, The Luminaries is only Catton's second.

 

Her kommer noen kjappe gjennomganger av plot og mine tanker om bøkene på shortlisten i år:


We Need New Names av NoViolet Bulawayo (Chatto & Windus)
I boken treffer vi ti år gamle Darling og hennes venner Stina, Chipo, Godknows, Sbho og Bastard. De pleide alle å bo i ordentlige hus, med ordentlige rom og møbler, men nå bor de alle i et skur som heter Paradise. I Zimbabwe bruker barna dagene på å stjele frukt, synge Lady-Gaga-sanger av full hals, spille spill og lure på hvordan de skal få babyen ut av Chipos mage. De drømmer om paradisene Amerika, Dubai, Europa, der Madonna, Barack Obama og David Beckham bor. Men som tusenvis av andre mennesker som forsøker å starte på nytt et sted langt hjemmefra, oppdager Darling at dette nye paradiset kommer med sine egne utfordringer for henne, og de hun forlot.

Til å begynne med fortelles boken på en herlig naiv måte. Den forteller om ting som er vanskelige og grusomme, men fra en tiårings perspektiv. I bunn av elendigheten er det alltid håp. Håpet er å komme seg vekk, til et ordentlig land, et land som de man ser på TV. Darling håper at tanten hennes som bor og arbeider i USA skal være hennes redning. Vi ser velmenende NGO'er fra de afrikanske barnas perspektiv. Vi bevitner også lek som fort blir alvor.

I den andre delen av boken, som utspiller seg i USA er stemningen ganske annerledes. Darling er i landet på et utgått turist-visum og oppholder seg illegalt i riket. USA er ikke slik Darling har sett for seg. Det går opp for henne at hun aldri kommer til å bo i et av de store hvite husene, eie en dyr bil eller leve livet hun så for seg da hun bodde i Zimbabwe. Darling jobber med å sortere panteflasker på en supermarkedkjede og bor med tanten i et trehus som lukter mugg i en del av byen der man kan høre skudd om natta. Samtidig savner hun vennene sine og hjemmet sitt. Hun skjønner at hun alltid kommer til å være fremmed i USA, og at selv den dagen hun får barn vil de være fremmede for henne, fordi de vil være amerikanske.

Jeg likte boken veldig godt - den var en slik type bok som gjør at man får større forståelse og sympati for mennesker man ofte ikke forstår motivene til. Akkurat den kvaliteten er felles for bøkene jeg virkelig syntes godt om. Boken diskuterer også hvorvidt det er rett å dra. Som Darlings venninne Chipo sier på telefonen når Darling sier hun er lei for at ting er så vanskelig i hjemlandet: "Why did you just leave? If it is your country, you have to love it and live in it and not leave it. You have to fight for it no matter what, to make it right. Tell me, do you abandon your house because it's burning or do you find water to put out the fire? And if you leave it burning, do you expect the flames to turn into water and put themselves out? You left it, Darling, my dear, you left the house burning and you have the guts to tell me in that stupid accent that you were not even born with, that doesn't even suit you, that this is your country?"


The Luminaries av Eleanor Catton (Granta)
Året er 1866 og Walter Moody har reist til New Zealand for å finne lykken (og forhåpentligvis litt gull). Ved ankomst møter han en anspent forsamling av tolv lokale menn, som har møttes i hemmelighet for å diskutere en rekke uløste forbrytelser. En velstående mann har forsvunnet, en hore har forsøkt å ta selvmord og en formue er oppdaget i hjemmet til en sliten alkoholiker. Moody trekkes raskt inn i mysteriet; et nettverk med skjebner som er like komplekst og velkomponert som stjernehimmelen selv.
Det er naturlig at spenninger kan oppstå i et samfunn som det Catton beskriver. For bosetningen på Hokitika består utelukkende av menn(esker) som har reist dit i voksen alder for å lete etter gull. De har ingen felles historie, og de kjenner ikke hverandres fortid. I tillegg er det noe på spill, finner man gull sier man det ikke til noen for å holde området for seg selv så lenge som mulig. Tillit er derfor ikke naturlig aktørene i mellom, selv om det selvfølgelig oppstår allianser. Akkurat dette syntes jeg er det helt klart mest interessante i hele boken, spørsmålet "i et samfunn, der vi ikke kjenner hverandre, ikke stoler på hverandre, og noe er på spill, hvordan oppfører vi oss?" Det sier noe om menneskets natur og hvordan vi er villig til å oppføre oss dersom vi tror vi kan få innflytelse og makt, som penger jo representerer.

Boken er strukturert etter stjernetegn og hvilket hus stjernetegnet står i. Akkurat dette kunne virke litt abstrakt på meg, og tilla boken en mystikk som jeg syntes stod som kontrast til "spillet mellom rasjonelle aktører". For meg betydde det ikke så mye til eller fra, selv om det er klart noe kan leses inn i hver overskrift. Jeg liker også at synet vårt på de ulike karakterene og hva som driver dem utvikler seg gjennom boken. Forfatteren har forstått at 12 karakterer hvorav alle bortsett fra 2 kvinner og 3 kinesere er hvite menn, kan bli litt mye for enhver leser å holde styr på. Derfor har hun laget en fin oversikt over hvem de ulike karakterene er helt i begynnelsen av boka. For meg er det de to kvinnene i boka, Lydia Wells og Anne Wetherell som er de mest interessante spillerne. Det er også disse som klarest skiller seg ut fra de andre, ikke bare i form av å være kvinner – men i form av utvikling.

For meg koker det ned til at denne boken fortjener en mer tålmodig leser enn meg, for jeg syntes av og til at det gikk for sakte, med handlingen i forhold til sideantallet. Det betyr ikke at jeg ikke liker tykke bøker. Jeg elsker tykke bøker. Problemet var heller det at jeg ikke syntes handlingen og spenningen strakk helt til for å fylle alle de 800 sidene. Når det er nevnt, imponerer den unge forfatterinnen med et vakkert språk, interessante (om enn litt mange) karakterer og en imponerende kabal av en historie, der alle har skitne fingre og få er det de utgir seg for å være.

Det er i stor grad en "whodunnit" – med mange involverte, og det er forståelsen av motivasjonen og drivkreftene som gjør spørsmålet om skyld interessant.


The Harvest av Jim Crace (Picador)
 Det er sensommer og kornet er blitt gult. En liten landsby står ovenfor en trussel. En trio av fremmede - to menn og en farlig og mystisk kvinne - ankommer bygrensen og setter opp en camp i skogen. Samme natt settes det fyr på et bygg. I løpet av syv dager ser Walter Thirsk småbyen falle fra hverandre: kornet på jordene er røykskadd, de nyankommede blir straffet på en uverdig måte og naboene holdes fanget fordi de mistenkes for hekse-kraft. Likevel er det noe enda mørkere som utgjør kjernen i denne historien, og kun Walter - som eneste overlevende - kan fortelle hva som egentlig skjedde.

Den lille bygda med 58 innbyggere, hvorav de fleste er i slekt har ikke engang et navn i Harvest. Men for tilflytteren Walter, fremsto livet på landet som et paradis da han ankom for mange år siden. Siden Walter har det ikke kommet noen flere tilflyttere. Likevel blir Walter aldri en av bygdas "egne". Det fremkommer tydelig når det oppstår konflikt og alle deler seg i "oss" og "dem". Historien finner sted på den Britiske landsbygda, men kan være omtrent hvor som helst. Den industrielle revolusjon er på trappene og "The Enclosure Act" innføres med det som resultat at landområder ble slått sammen og beriket landeiere på bekostning av bønder. Bøndene flyttet så inn til byene og ble arbeiderklassen. I boken er Mester Kent hjelpesløs ovenfor fetteren Edmund Jordan, som på kort tid tar over bygda. Jordan skal fasilitere kristendom og kapitalisme og bruker overtro og bøndenes egen skepsis til utenforstående til sin fordel.

Har et sted som er villig til å la noen andre ta skylden og straffen for noen av det deres egne har gjort livets rett? Alle vet det de gjør er feil, ingen sier noe – ingen gjør noe før det er for sent. Det føles litt som Edens hage. Man bryter reglene og blir kastet ut.

Til slutt erkjenner Kent at dette stykket land som alltid har vært eldre enn dem, ikke lenger er det. Det har blitt forandret til noe annet, og båndet mellom bonden og den dyrkede jorda er brutt.
Jeg vil berømme forfatteren, som klarer å skape levende bilder og lukter fra bygda og dens beboere – gjennom hele boka. Den minner meg på hvorfor jeg aldri skal bo i en bygd igjen. - Jeg gleder meg veldig til å lese andre bokbloggeres tanker om denne boka, kanskje kan dere få meg til å se den i nytt lys.


The Lowland av Jhumpa Lahiri (Bloomsbury)
Brødrene Subhash og Udayan Mitra er født med bare 15 måneders mellomrom, og er uadskillelige. Det er kanskje like greit, for på egenhånd forveksles ofte den ene med den andre. Det er 60'tallet og Udayan, som er karismatisk og impulsiv av natur blir tiltrukket av Naxalite-bevegelsen - et opprør mot ulikhetene og fattigdommen i det indiske samfunnet. Han er villig til å risikere alt for det han tror på. Den pliktoppfyllende Subhash deler ikke brorens interesse og engasjement for politikk, og forlater barndomshjemmet for å bli forsker i et stille hjørne av Amerika. Når Subhash får vite hva som har skjedd med broren som forble i landsbyen de vokste opp, reiser han tilbake til India for å forsøke å samle bitene av en knust familie, og få sårene Udayan etterlot seg til å gro - inkludert det knuste hjertet til brorens kone.
Denne boken gleder jeg meg til å lese!



A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki (Canongate)
Dette er min absolutte favoritt av de nominerte! Ruth finner en Hello Kitty matboks i strandkanten. Inni matboksen ligger en dagbok full av en ung jentes håp og drømmer. Hun antar den må ha kommet dit i etterkant av tsunamien i 2011. For hver side hun leser, forsvinner hun lenger inn i et fengslende mysterie. På en liten cafe i Tokyo, navigerer sekstenårige Nao Yasutani dagliglivets utfordringer. Nao forsøker å finne sin plass her i verden, kanskje kan noen endelig forstå henne gjennom dagboken hennes?

Jeg elsket denne boken! Den har mange av kvalitetene som jeg har lagt til grunn for min forkjærlighet til Murakami - men som en av dere nevnte tidligere, dette kan være den japanske fortellerstemmen. Det er mystikk uten at det blir direkte urealistisk og akkurat som Murakami benytter Ozaki parallelle virkeligheter. Det er også et interessant virkemiddel at forfatteren Ruth Ozeki skriver om en forfatter som heter Ruth. Det gir boken en selvbiografisk fornemmelse.

Kulturforskjellene mellom livet i USA, Canada og Japan skildres på en mesterlig måte. Det er lagt et vitenskapelig prinsipp til grunn for de mer "mystiske delene av boka". Jeg vil ikke si hvilket, for dette er selve nøkkelen. Dette gir boken en filosofisk dimensjon, men som Nao påpeker - er det kanskje bare deprimerte mennesker som bryr seg om filosofi.

Hele boken venter man på at dagbokforfatteren og leseren skal finne hverandre. For Ruth ønsker virkelig å finne Nao for å forsikre seg om at det har gått bra. Ruth og Nao finner hverandre - men slettes ikke på den måten jeg som leser forestilte meg.

Er livet verdt å leve, hvordan overkommer man dystre tanker, ensomhet og mobbing? Dette er temaer i Naos dagbok, selv om målet opprinnelig var å skildre livet til buddhist-bestemoren Jiko, skriver Nao mest om seg selv og bestemorens innflytelse på henne. Gjennom buddhismen finner Nao styrke.

Om boken har et budskap vil jeg gjette at det er noe i retning: vi må leve det livet vi har og forsøke å være tilstede underveis.


The Testament of Mary av Colm Tóibín (Penguin)
Med en stemme fylt med både raseri og ømhet forteller boken historien om hendelsen som ledet til en sorg ulik noen annen. Mary har mistet sønnen sin, og nå, utstøtt og redd - forsøker hun å lappe sammen minnene av ham og hendelsene som ledet til hans brutale død. For henne var han en sårbar skapning, omgitt av menn man ikke kan stole på, i en tid fylt med urolighet og endringer. Etterhvert som livet og sorgen hennes inntar formen av en slags folkemyte sliter Mary med å bryte stillheten og fortelle om hva som faktisk skjedde. I et forsøk på å fortelle sannheten i hele dens kompleksitet, vokser Maria fra å være en historisk person, til å bli fullt ut menneskelig.

Maria er omgitt av mennesker som vil ha mer enn hun føler hun kan gi, etter Jesu død. De sier hans død vil endre alt, ja faktisk hele verden. De vil ha anekdoter og historier. De vil ha mening. Maria finner ingen mening, for henne var han sønnen hennes, kun det - og nå er han borte. Vondest er det likevel for henne å tenke på at hun ikke var der med ham helt mot slutten, at hun flyktet i frykt for sitt eget liv. Denne skammen bærer hun alene. Boken forteller om miraklene Jesus utførte som økte tilhengerskaren, men Marias fokus er å redde en svært lite mottakelig sønn fra en sikker død. Vi vet alle hvordan det går, men jeg tar meg likevel i å håpe det kan løse seg på et vis. Marcus har en interessant rolle. Alt i alt syntes jeg ideen om boken er mer interessant enn selve gjennomførelsen.

Hvilke bøker kommer videre til Man Bookers Shortlist?

Jeg hadde som mål å lese alle longlistbøkene før shortlisten annonseres den 10.september. Jeg la igjen iPaden på kontoret ved et uhell, så da fikk jeg ikke lest ferdig TransAtlantic i helgen slik jeg hadde håpet på, men hei. 10/13 bøker er lest og på bakgrunn av det ønsker jeg å si litt om hvem jeg håper kommer videre til shortlisten i morgen. En rask omtale av alle bøkene finner du her.

Bøkene jeg har lest og omtalt er:
(X) We need new names
(X) The Marrying of Chani Kaufman
(X) A Tale for the time being
(X) Five Star Billionaire
(X) The Harvest
(X) The Testament of Mary
(X) Almost English
(X) The Luminaries
(X) The Spinning Heart
(X) Unexploded

Bøkene jeg ikke har rukket lese enda er:
(  ) The Kills
(  ) The Lowland
(  ) Transatlantic
- men jeg har de på iPaden og kommer til å lese de fremover.

Av bøkene jeg har lest håper jeg virkelig at disse kommer med: ( i tilfeldig rekkefølge)
1) We need new names
2) A tale for the time being
3) Five star billionarie
4) The spinning heart

Jeg vet det er 6 plasser, men det er vanskelig å fylle listen helt når jeg ikke har lest alle bøkene.Jeg ville ikke blitt overrasket om The Harvest også kom seg med, jeg ser det er en bok flere liker - den har åpenbare kvaliteter, men den fenget ikke meg. Ut i fra det jeg har lest om The Lowland håper jeg også den kan komme med.  Svakest i år føler jeg at Almost English og The Testament of Mary var.

Clementine, som helt klart er Booker-eksperten blant oss bokbloggerne har satt sammen en shortlist basert på lesernes stemmegivning, og diskuterer også hvor sannsynlig listen er.

Ellers må jeg si at det skal bli fint å lese noe annet enn Man Booker-bøker nå. Det har vokst seg en god stabel med norske bøker på kaffebordet hjemme, som jeg godt kunne tenke meg å prioritere.

Jeg traff D.T Max og Johan Harstad på Litteraturhuset

Jeg hadde en kjempefin dag på Litteraturhuset i går. Det var Norsk-Amerikansk litteraturfestival og jeg traff noen venner for et glass vin og småpratet litt. Vi fikk med oss D.T Max i diskusjon med Lorin Stein og James Wood om en av mine absolutte favoritter, David Foster Wallace. D.T Max har skrevet boken "Every love story is a ghost story - A life of David Foster Wallace". Lorin Stein er en amerikansk litteraturkritiker, og redaktør for The Paris Review. James Wood er en britisk litteraturkritiker og forfatter.

David Foster Wallace kom på programmet som følge av en virkelig god samtale på en kafe i kjølvannet av forrige litteraturfestival. Som svar på spørsmålet "Hvorfor snakker vi om David Foster Wallace" svarte Lorin at Wallace hadde formet livet hans på følgende måte; I en periode leste han samtidig som han jobbet med sin egen roman. Over to uker leste han Infinite Jest. Etterpå var han enormt lettet, for han visste at han ikke trengte å skrive en roman likevel.

The sound of Wallace's prose was for many the sound of our heads.
- Dette er James' bidrag i diskusjonen om hvorfor Wallace er sentral. I tillegg var Wallace ambisiøs, utfordrende og kombinerte humor og smerte på en mesterlig måte. Wallace tok postmodernismen, slik den var fra 60-tallet og kombinerte den med biter av noe som ligner mer på realisme. Filosofisk kunne han i perioder minne mer om en forfatter fra nittenhundretallet. Han hadde kanskje realismens største styrke, en sterk fortellerstemme og virkelig gode dialoger.

Boken Brief Interviews with Hideous Men ble nevnt opp til flere ganger. Dette er også en av mine favoritter. For Wallace selv var ikke Brief Interviews en seier, det var en av to bøker han skrev i mens han ikke klarte å skrive boken han hadde bestemt seg for at skulle bli en verdig etterfølger av Infinite Jest. Likevel har Brief Interviews mange av Wallaces beste kvaliteter. Boken er strukturert som en rekke intervjuer, som man får inntrykk av at skjer i en form for navnløs institusjon. Kvinnenes stemmer og spørsmål er i boken kun Q. Briljant bok. Forsøkt filmatisert av han herlige fyren fra den britiske versjonen av The Office. Det gikk dessverre ikke så bra. I debatten ble boken beskrevet som "souls in need of grace that don't know they are in need of grace. Through the inability of these men to connect with people there is a inability to connect with God". For boken kan se ut til å ha en viss religiøs parallell. Det trekkes frem dette ene intervjuet, der en haikende kvinne blir voldtatt og redder sitt eget liv ved å forsøke å oppnå en kontakt med voldtektsmannen, så han ikke skal drepe henne. Det å opprette denne kontakten beskriver hun som ekstremt smertefullt.

- Tror du det er noe i at Wallace endte sitt eget liv fordi han ikke klarte å skrive ferdig "The pale king?" Spør en.
Om jeg trodde det før, tror jeg det egentlig enda sterkere nå, konkluderer Max. Wallace var stor på selvforakt, han hatet også deler av arbeidet sitt, og det gikk virkelig inn på ham at han ikke klarte å fullføre den boken.

En rad bak meg legger jeg merke til at Johan Harstad sitter. Harstad er en av mine absolutte favoritter. Etter foredraget går jeg nervøst frem til D.T Max og spør om han kan være så snill å signere boken min. Han legger fornøyd til at den ser ut som den er svært godt brukt. Jeg svarer at jeg har tatt notater, streket under og skrevet en omtale på bloggen. Til min overraskelse ber D.T som på dette tidspunktet foretrekker å bli kalt Daniel, meg om å sende denne omtalen til ham på mail, noe jeg lover å gjøre. Boken hans er anmeldt av Scotsman, The Times, Observer, Sunday Times og Independent - så hva han skal med min bloggomtale vet jeg ikke helt - men han slo meg som en fantastisk person. Like deler intelligent og ydmyk, samtidig som han var vennlig og nysgjerrig. Så jeg kommer til å sende ham en mail.
 

Oppmuntret av en vellykket samtale med Daniel bestemmer jeg meg for å si hei til Johan Harstad også. Når jeg liksom er i gang. Det skulle vise seg at det lille jeg har av sosiale skills på dette tidspunktet var oppbrukt, og selv ikke vinglasset jeg hadde drukket rett før kunne hjelpe meg. Her er en gjengivelse av den noe kleine samtalen som fant sted på trappene til Litteraturhuset. Harstad stod sammen med noen venner og diskuterte (sikkert David Foster Wallace, og jeg skulle hatt en rapp på baken for å avbryte en samtale om David Foster Wallace).

Linn: Johan Harstad?
Johan: ja?
Linn: så gøy å se deg her. Min norske favorittforfatter på et foredrag om min amerikanske favorittforfatter!
Johan: ja...det beste av begge verdener?
Linn: jeg heter Linn forresten. Jeg er bokblogger. Jeg har omtalt alle bøkene dine. De er veldig bra. (Alt dette sier jeg uten øyenkontakt. Det begynner allerede nå å bli kleint)
Johan: så bra da.
Linn: men nå skal jeg gå. For ikke å lage sånn klein fan- stemning. (På dette tidspunktet begynner jeg å tenke over hvor dum jeg virker)
Johan: neida det går bra det.
Linn: OK. Hade. (så strener jeg avgårde)

Uansett. Litt morsomt er det jo at jeg tidligere har nevnt både DFW og Johan Harstad i denne posten om novellesamlinger jeg elsker.

A. MacLeod - Unexploded (Man Booker Longlist 2013)

Jeg har aldri hatt en fascinasjon for andre verdenskrig. Jeg forstår det preger oss, at det er historien vår og viktig for vår identitet, men likevel syntes jeg det generelt skrives vel mange bøker og lages mer enn nok filmer om den.

Forfatter: Alison MacLeod

Tittel: Unexploded (2013)

Plot: Det er mai 1940, og Geoffrey og Evelyn Beaumont venter spent med sin åtte-årige sønn, Philip, på nytt om fiendens fremskritt. Det er et år fylt med stress og forandringer. Geoffrey blir leder for en arbeidsleir i utkanten av byen og Philip er opphengt i ryktene om at Hitler skal gjøre Brighton til sitt engelske HQ. Evelyn sliter med å venne seg til krigens begrensninger og føler seg mer og mer desperat. I leiren der mannen arbeider, møter hun Otto Gottlieb, en tysk-jødisk maler og fange. I mens Europa faller fra hverandre begynner Evelyn og Ottos gjensidige mistillit å utvikle seg til noe annet, noe som vil knuse strukturene livet, familien og samfunnet hun lever i bygger på. Kjærlighet kolliderer med frykt, kunstens innflytelse med den brutale makten fra krig og livene til Evelyn, Otto og Geoffrey blir aldri igjen de samme.

Trivialia: I boken skriver MacLeod at en av karakterene med tannverk kun trenger litt penicillin for å bli menneske igjen. Penicillin var ikke tilgjengelig i 1940.

I et nøtteskall: trekantdrama satt til andre verdenskrig.

Favorittutdrag:
She mentioned a handsome young ticket collector on the Ligne d'Autetuil who'd asked her to speak to him in English although he couldn't understand a word. He had just wanted to hear it. He'd listened very carefully to words that meant nothing to him. Then, 'You are someone different in English,' he'd said. 'No, I am someone different in French!' But he had smiled and shaken his head.

His presence in their bed was both strange and repellently familiar. She hated the shape of his head on the pillow. She hated the slab of the back of his neck. She'd started to notice his smell – milky, as though that were the smell of love when it had soured. She could hardly bear his kiss, his teeth knocking against hers in his solitary passions. Yet he pretended not to know. He insisted on taking her arm when they walked out. 

If a prisoner could demonstrate his 'usefulness' to the war effort, citing skills in one of eighteen categories, he could make a case for his release to the Camp Superintendent. Artists, writers and musicians were excluded from consideration, apparently because of their inherent uselessness.

Tanker i ettertid (inneholder noen spoilere):
Om man har en ide om at krig fører folk sammen, så er effekten den motsatte i ekteskapet til Geoffrey og Evelyn Beaumont. Evelyn gifter seg med en mann foreldrene ikke syntes er bra nok, og bosetter seg i et område foreldrene rynker på nesen av. Stort sett leder denne oppskriften til at heltinnen som valgte å gå sin egen vei belønnes med et sterkt og godt forhold. Ikke denne gangen. Geoffrey er en tom, feig og tafatt mann, som viser seg å ha politiske meninger som gir Evvie gåsehud på den dårlige måten.

De vokser fra hverandre, hun er ensom og føler forakt for ekteskapet på en måte som ga meg assosiasjoner til klassikeren Revolutionary Road av Yates, og akkurat som i Revolutionary Road får man tidlig en fornemmelse for at dette umulig kan ende godt. Geoffrey innleder et halvhjertet forhold til en jødisk musiker, det begynner å se ut som kjærlighet. Samtidig bygges det bånd mellom Evvie og fangen Otto Gottlieb. Vi får også erfare at det er mennesker i England, så vel som i Tyskland som er jødehatere og at det er nokså utbredt, selv i et av motstandslandene. Otto har et poeng når han sier at det ikke er en ny krig, men den samme evinnelige krigen som kjempes. For jødene må det virkelig føles slik.

En rød tråd igjennom det hele er Virginia Wolfs forfatterskap – Evvie leser The Years og The Waves og reiser på en forelesning av Virginia Woolf. Jeg vil tro at de som har kjennskap til forfatteren vil finne en ekstra dimensjon i boken som dessverre gikk tapt for meg. Jeg angrer på at jeg ikke fullførte To the Lighthouse, under samlesingen tidligere i år. Videre er det en annen kjent historie som spiller inn, noe tydeligere. Otto får i oppgave å male et bilde for den lokale kirken og velger å hente inspirasjon fra gamletestamentet om den utro Batseba, kong David og ektemannen Uria.

"Fortellingen om Davids forførelse av Batseba, eller omvendt, Batsebas forførelse av David, er fortalt i Andre Samuelsbok 11, men utelatt i Krønikebøkene. Fortellingen oppgir at David, mens han går rundt på taket av sitt hus, fikk se Batseba, Urias hustru, bade. Øyeblikkelig begjærte han henne og fikk henne deretter til sengs og gravid. I et forsøk på å skjule sin synd fikk han kalt til seg Uria fra hæren i det håp om at Uria ville konsumere sitt ekteskap og tro at barnet var hans. Uria var derimot ikke villig til bryte det gamle budet om ikke å forlate kampstedet til krigere i aktiv tjeneste. Framfor å gå hjem til sin hustrus seng foretrakk han å bli sammen med sine medsoldater. Etter gjentatte forsøk på å lokke Uria til ta Batseba til sengs, ga David opp og beordret sin hærfører Joab, at Uria skulle bli etterlatt hos fienden i en utsatt posisjon. Ironisk nok fikk David Uria selv til å frakte beskjeden om sin død. Således ble Uria drept og da kunne David gifte seg med hans enke."

Vel så interessant som Evvie selv, er sønnen Phillip – som nok er den som bærer kostnaden av at moren er så selvopptatt i sin egen ensomhet. Han er sikker på at Hitler er på vei, og i et forsøk på å få innpass hos eldre venner er han med på ting han vet er galt. Galest ser det likevel ut til å gå, når han skal hjelpe kameraten finne en jøde som de kan skade for å hevne kameratens invalide storebror.

Jeg syntes tidvis det blir litt mange bilder og skildringer, men forfatteren skriver godt og holder meg som leser engasjert gjennom hele boken – selv om det er konstant dystert.

Anbefales: Historieinteresserte

Hvorfor skal du lese denne boken: Primært fordi den er aktuell og bookernominert.

Karakter: C

Tags: #WW2, #England, #Brighton, #ulykkelig, #man_booker_longlist_2013