Boksalg ga 2,4 millioner til Utøya-fondet

Kort tid etter 22. juli i fjor samarbeidet to av landets største forlag, Gyldendal og Aschehoug om å lage et minnesmerke over dagene som fulgte. Boken "Mitt Lille Land" inneholdt kjente og ukjente bilder, sitater som gjorde sterke inntrykk, de viktigste talene og appellene . Boka er resultat av en sjelden dugnad, VG og Scanpix har levert bilder, Snøhetta Design stod for design av boken. Flere mindre aktører bidro også.  Overskuddet av salget gikk uavkortet til AUFs Utøya fond.

Salget er nå avsluttet, 13.500 bøker ble solgt og overskuddet på 2,4 millioner kroner har blitt overført til fondet.

Fantastisk innsats i innsamling av både penger og minner fra de som stod bak.

W.Self - Umbrella

Den tredje boken i Booker-samlesningen har helt klart vært den som har krevd mest av meg. Innledningsvis var det nok også en av de jeg gledet meg mest til. Audrey Death (også De'Ath og Dearth ved anledning) har vært innlagt på mentalinstitusjonen Friern i omlag femti år. Hun er en eldre dame med mange tiks og en rygg så krum at hun for det meste stirrer katakonsk på sin egen mage. Den nyansatte psykiateren Zach Busner får det for seg at Audrey og flere av de andre langtidsinnlagte på institusjonen slettes ikke er gale, men lider av sovesykdommen encephalitis lethargica, et virus som herjet Europa på 1920-tallet. Zach begynner å behandle pasientene i skjul med L-Dopa og sakte men sikkert finner de tilbake til bevissthet.

Forfatter: Will Self

Tittel : Umbrella (2012)

Første setning: I'm an ape man, I'm an ape-ape man...along comes Zachary, along from the porter's lodge, where there's a trannie by the kettle and the window is cracked open so that Muswell Hill calypso warms the cold Friern Barnet morning, staying with him, wreathing his head with rapidly condensing pop breath (phew!)

I et nøtteskall: I hvilken grad holder man helseinstitusjoner ansvarlig for deres feil? Jeg syntes historiens essens fanges perfekt i følgende sitat fra boken " ...The world is ours to tear apart, But what if it's too late to start again? And it is too late..."

Favorittutdrag: 

"...Where are the girls of the Arsenal? Working night and day, Wearing the roses of our cheeks, For precious little pay..."

"...umbrellas are never contracted for, only mysteriously acquired, to be fleetingly useful, then annoying and cumbersome before eventually being lost." (- akkurat som de mentalt syke på institusjonen.)

"...It's a fake, because, while it looks like a hospital on the holiday weekend, there won't be a single doctor in the entire asylum, the three thousand or so lunatics prevented from taking it over only by their own institutionalised inertia."

"Busner has charged Inglis with ensuring that all of them are got up every morning, cleaned, dressed and shaved. She was sarcasm itself: Ooh, par-don me, Doc-tor, but do you want me to pre-tend dey goin' onna journey? Her hands on her hips, her breasts proud, a reddy flush in her cheeks. Busner thought bitterly, Was her go-slow ever called off? but only repaid her with sincerity, saying, Yes, yes, I want you to pretend that - because they are going on a very strange journey and they can't very well do that smelling of urine - or with bed sores. This is, nurse, a hospital, not a concentration camp!"

Tanker i ettertid:
 Will Self krever din fulle oppmerksomhet. Umbrella er et moderne litterært verk og krevende lesning. Vi følger tre handlinger (unge Audrey før innleggelse, psykiateren Zach som nyansatt i 1971 og Zachs tanker om det hele i retroperspektiv i 2010) som fortelles i uavbrutte monologer. Boken har ingen kapitler, ingen avsnitt, få punktum og formidler følelsen av kaos og klaustrofobi. Historien fortelles heller ikke lineært, vi skifter tid og forteller - ofte i samme setning. Dette gjør boken svært krevende og tidvis frustrerende å lese, selv for en motivert leser. At en bok ikke er så tilgjengelig og krever mye av leseren syntes jeg ikke trenger å være negativt - så lenge boken gir masse igjen (en av grunnene til at jeg jobbet meg gjennom Infinite Jest av David Foster Wallace). Problemet er bare at Self gir ikke så mye, og av og til sitter man igjen med følelsen av at han er vanskelig kun for å være vanskelig. Han lager et komplekst puslespill med et lite fengende motiv. Jeg må likevel si at boken måtte modnes litt hos meg og jeg gikk igjennom alt fra å tenke dette var noe av det jævligste jeg hadde lest, til at deler var intelligente og interessante. Alt i alt var det litt for vondt og ga litt for lite utbytte. Jeg er kjempeglad for at det er en moderne bok på shortlisten til Booker-prisen, men føler meg fristet til å kategorisere dette som pretensiøs middlebrowlitteratur.

Anbefales: Leseren som gjerne vil være litt bedre og/eller liker det moderne formatet.

Karakter: D

Ta forresten en titt på anmeldelsen fra The Guardian, som anmelder boken med de samme virkemidlene som boken er basert på - jeg foreslår vi gir Bookerprisen til den!

Clementine, som har et helt annet inntrykk enn meg av boken har skrevet en fantastisk anmeldelse. Les den her! 

T.T Eng - The Garden of Evening Mists

Bok to i samlesningen av Booker-shortlisten er Tan Twan Engs roman om etterkrigstiden i Malaya.
Året er 1949 og bokens protagonist, Yun Ling Teoh har returnert til barndomslandsbyen i Nord-Malaya etter å ha fått sparken som dommer. Her møter hun den japanske keiserens tidligere gartner, som har anlagt en stor japansk hage.  Til tross for at hun hater de japanske etter deres angrep på Malaya, ønsker hun å engasjere gartneren til å lage en hage til minne for hennes søster som døde i konsentrasjonsleir under krigen. Søsteren elsket japanske hager, og det var drømmer om å lage en egen hage som holdt motet deres oppe i leiren. Gartneren nekter å lage en hage for Yun Ling, men godtar å ta henne inn som lærling så hun kan lage sin egen hage. Gartneren viser seg å være et mysterium og Yun Lings hat utfordres.

Forfatter: Tan Twan Eng

Tittel: The Garden of Evening Mists (2011)

Første setning: On a mountain above the clouds once lived a man who had been the gardener of the Emperor of Japan.

I et nøtteskall: Vakre hageskildringer, et par sider spenning i konsentrasjonsleiren, en rekke klisjeer og en romanse med like mange varme øyeblikk som en norsk sommer har soldager.

Favorittutdrag: 
"He did not apologise for what his countrymen had done to my sister and me. Not on that rain-scratched morning when we first met, nor at any other time. What words could have healed my pain, returned my sister to me? None. And he understood that. Not many people did."

"You've forgiven the British?"
He subsided into his seat. For a while he was silent, his gaze turned inward. "They couldn't kill me when I was in the camp, " he said finally, his voice subdued. "But holding on to my hatred for forty-six years...that would have killed me".

"The practice of designing gardens had originated in the temples of China, where the work was done by monks. Gardens were created to approximate the idea of a paradise in the afterlife. "

Og min personlige favoritt; fra en søster til en annen etter flere uker i konsentrasjonsleir:
"Yun Hong appeared at the window a moment later, her face covered with fading bruises. From the shock in her eyes I knew I too had changed. "You're so thin, " she said. "Think how pleased Mother would be, if she could see you now. "

Tanker i ettertid: 
det er en god historie, det er bare det at den føles referatført heller enn forfattet. Jeg liker spesielt godt skildringene av den japanske hagen og endte opp med å bruke en time på å se på forskjellige japanske hager på google. Boken hopper frem og tilbake i tid, jeg følger den ikke alltid i dette - det er ikke interessant nok til å motivere meg til å lese helhjertet. Vel, med unntak av kapittelet som omhandler Yun Lings forhold til søsteren i konsentrasjonsleiren - som var virkelig rørende lesning. En rask titt på Good Reads viser at leserene stort sett er ganske todelt her. Noen mener boken var briljant, andre mener dette må ha vært en innkvotering på Bookerlisten, at det var andre bøker på longlisten som var bedre. Denne boken fanget meg aldri helt. Jeg kikket ofte bort på andre bøker jeg har liggende, som jeg heller skulle lest. Jeg ble utålmodig fordi jeg følte det skjedde så lite og jeg connectet aldri med Yun Ling.

Anbefales: Historisk interesserte og de som elsker Japan, hager eller begge deler.

Karakter: D

R. Joyce - Harold Frys utrolige pilegrimsferd

pensjonisten Harold går for å poste et brev uten å ane at han kommer til å gå England på langs. Han har ikke joggesko, kart, kompass eller mobiltelefon. Han har heller ikke sagt noe til konen Maureen som støvsugde huset da han vandret avgårde. Det eneste han vet er at han må gå for å redde livet til en gammel kollega.

Forfatter: Rachel Joyce

Tittel: Harold Frys utrolige pilegrimsferd (The unlikely pilgrimage of Harold Fry) (2012)

Første setning: Brevet som skulle forandre alt, kom på en tirsdag.

Trivialia: Jeg var 95% ferdig med å lese boken på engelsk da jeg fikk et norsk forhåndseksemplar fra Aschehoug. Jeg er så glad for at de valgte å oversette denne boken, for den er virkelig en perle. Så jeg bestemte meg for å lese og anmelde den på norsk.

 I et nøtteskall: Tro, håp og kjærlighet. Dette er en bok som bør kunne smelte selv den mest hardnakkede kyniker. Full av britisk sjarm, følger vi fortellingen om et gammelt ektepar som kommer nærmere hverandre for hvert steg Harold tar vekk fra huset. Det er slettes ikke tilfeldig at det heter tankegang.

Favorittutdrag: 

"Rex var en kort mann med små føtter, et lite hode og en veldig rund kropp som iblant fikk Harold til å engste seg for at han skulle miste balansen og rulle nedover åssiden som en tønne."

"Kjære søn, lød det eneste brevet fra Joan. New Zeeland er et hærlig sted. Jeg måte dra. Jeg paset ike til å være mor. Hils så mase til faren din. Det verste var ikke at hun hadde reist. Det verste var at hun ikke engang kunne stave forklaringen sin."

"Harold hørte seg selv si: Jeg hører av moren din at du kom inn på Cambridge. David hadde ikke sett på ham. Han fortsatte bare å stirre ut i tomme luften. Harold hadde mest av alt lyst til å omfavne ham og holde ham tett inntil seg. Han ønsket å si: Kjære vakre gutten min, hvordan kan det ha seg at du er så mye smartere enn meg? Men hadde bare betraktet det uutgrunnelige ansiktet hans og sagt: Det må jeg si. Så flott. Jøss. "

Tanker i ettertid: Denne historien tok meg med storm, den sjarmerte meg - og fikk meg til å føle en ømhet for mennesker jeg ikke kjenner. Jeg elsket hver eneste side. Hvorfor er det slik i livet at det er så vanskelig å snakke med de du elsker, men så lett å snakke med fremmede? Hvorfor klarer man ikke å si det man ønsker å si, som man trenger å si, for å unngå at avstanden blir for stor, og før det er for sent?

Karakter: B

D Levy - Swimming Home

Handlingen utspiller seg i sør-Frankrike på midten av nitti-tallet. Poeten Joe og konen Isabel har leid en villa med et vennepar. Ingen er forberedt på å finne en naken rødhåret pike i svømmebassenget. Hun er Kitty Finch - bokens hovedkarakter. Isabel inviterer Kitty til å bli. Hun og Joe har problemer med ekteskapet og Kitty beskrives som "et vindu som venter på å bli klatret gjennom" for de begge. Kitty har kommet for å formidle sin beundring for Joes poesi, og har tatt med sitt eget dikt "Swimming Home" som hun ønsker han skal lese. Historien om en middelklasseferie, to familier som deler en villa frem til en fremmed kommer - høres ut som en kjent oppskrift. Det er likevel noe nytt med Swimming home. Tonen gjennom boken er ubehagelig, og leseren vil bli overrasket over slutten.

Forfatter: Deborah Levy

Tittel: Swimming Home (2011)

Trivialia: Jeg lurer på om Levy har hørt sangen Swimming Home av Evanescence? Legger ved et utklipp av sangteksten her:

I was looking to the sky
When I knew I'd be swimming home
And I cannot betray my kind
They are here - it's my time

Første setning: When Kitty Finch took her hand off the steering wheel and told him she loved him,  he no longer knew if she was threatening him or having a conversation.

I et nøtteskall: Ekteskap fremstilles som en kamp om kontroll, et spill der man til tross for kjærligheten man har for hverandre ønsker å bevise et poeng sterkere enn noe annet. Dette gir grobunn for ulykke. Ulykken heter Kitty, har rødt hår og sprader rundt naken.

Favorittutdrag:

"To have been so intimate with Kitty Finch had been a pleasure, a pain, a shock, and experiment, but most of all it had been a mistake. He asked her again, to please, please, please drive him safely home to his wife and daughter. Yes, she said. Life is only worth living because we hope it will get better and we'll all get home safely."

"When couples offer shelter or a meal to strays and oners, they do not really take them in. They play with them. Perform for them. And when they are done they tell their stranded guest in all sorts of sly ways she is now required to leave. Couples were always keen to return to the task of tryin gto destroy their life long partners while pretending to have their best interests at heart. A single guest was a mere distraction from this task."

"Why do you take pills?
Oh I've decided not to for a while. You know... it's quite a relief to feel miserable again. I don't feel anything when i take my pills."

"It's raining".

"Forget forget Kitty Ket."

Tanker i ettertid: 
Kitty har kommet for Joe, fordi hun ut i fra diktene hans vet at han er deprimert, hun kjenner seg igjen i de, og føler at de er en intim samtale de to imellom. Hun velger å svare ham med diktet Swimming Home som han i det lengste ønsker å unngå. Isabel er ulykkelig i ekteskapet med Joe og vet utmerket godt at ektemannen ikke kommer til å kunne motstå Kitty, så hun tar dagsturer til Nice på måfå - som om hun ønsker å påskynde prosessen. Endelig fremtvinge samtalen med stor S. Er ekteskapet liv laget? Gjennom Isabels ønske om kontroll gir hun kontrollen til Kitty - men slett ikke på en måte hun hadde forutsett. Det er slutten på boken som virkelig griper meg, men den kan jeg jo ikke diskutere - for da ødelegger jeg jo hele leseropplevelsen for andre.

Anbefales:  De som tåler det mørke og ubehagelige og overlever løse tråder.

Karakter: A

Kitty Ket fra Swimming Home

Jeg har akkurat lest ferdig Swimming Home av Deborah Levy og ble fascinert av figuren Kitty Finch (Kitty Ket). For første gang på lenge fikk jeg lyst til å tegne, så jeg tegnet Kitty slik jeg forestiller meg henne på bakgrunn av beskrivelsene i boken. Kitty er anorektisk, vakker og ser ut som en dukke, hun har rødt bølgete hår som er satt opp, en hvit fjærcape av svanefjær og en grønn silkekjole. Hun har også blå kohl. Etterhvert som tegningen ble ferdig ser jeg at Kitty ser ut som en engel med fjærcapen sin, og på en måte blir hun jo akkurat det, Joes engel.

Bokbloggtreff i Oslo

Bokbloggere fra hele landet var samlet i Gyldendalhuset i dag, for mingling, debatt og middag. Mange møtte opp, alle var veldig hyggelige. Jeg hadde gru-gledet meg litt til å møte alle sammen. Forlagene var også godt representert og snakket kort om deres relasjon til bokbloggerene. Det var også et imponerende bord med bøker vi fikk plukke fritt fra.

Etter noen timer snek jeg meg ut. Jeg er ikke så god med store folkemengder. Særlig ikke når alle er ukjente. Jeg noterte meg derimot en rekke navn på spennende mennesker og blogger som jeg har besøkt etter jeg kom hjem. Det artige (eller triste?) er at jeg kan lese at veldig mange satt med samme følelser som meg ang. dette å treffe mange nye mennesker. Det var forventninger, men mange gruet seg også litt. Jeg syntes folk håndterte det godt.

Tusen takk til arrangørene!

Booker-samlesing

De seks bøkene som kom seg inn på shortlisten til Bookerprisen ble offentliggjort i UK i går. Labben som skriver bokbloggen Migrating Coconuts har invitert til Booker-samlesing og jeg slenger meg på!

Frem til vinneren annonseres om litt over en måned (16. oktober) skal vi lese og anmelde følgende bøker:

Deborah Levy - Swimming Home -  Søndag 16. september
Denne boken utforsker den knusende effekten av depresjon på tilsynelatende stabile og vellykkede mennesker. Handlingen er satt til en sommervilla i den franske riviera og utspiller seg på en uke. Vi får se en gruppe vakre ferierende mennesker gå i oppløsning. Levy har et godt språk, beskrives som teknisk brilliant og har et godt grep om hva det vil si å leve. Swimming Home representerer en helt ny retning for en fremadstormende forfatter. Akkurat som "The unlikely pilgrimage of Harold Fry" som også er nominert i år, ble "Swimming Home" fremført som hørespill på britiske radio 4 i programmet "Book at Bedtime". 

Tan Twan Eng - The Garden of Evening Mists - Fredag 21. september
Året er 1949. Etter å ha studert juss på Cambridge og bistått i tiltalen mot japanske krigsforbrytere, søker Yun Ling Teoh ro i sin barndoms omgivelser i Nord-Malaya. Der oppdager hun Yugiri, den enste japanske hagen i Malaya. Eieren er i eksil og brukte å være den japanske keiserens gartner. På tross av at hun hater japanere, forsøker Yun å overtale gartneren til å lage en hage i Kuala Lumpur - til minne om hennes søster som døde i krigsleir. Dette nekter gartneren, som noe motvillig så går med på å ta til seg Yun som lærling. Begge karakterenes historie er et mysterium romanen dykker inn i. Hvordan overlevde de egentlig krigen?

Will Self - Umbrella - Torsdag 27.september
"En bror er like lett glemt som en paraply", hevder James Joyce i Ulysses. Psykiateren Zack Busner ankommer et viktoriansk mentalsykehus i nord-London med et brennende ønske om å unngå konflikt. Uheldigvis møter han feministen og sosialisten Audrey Dearth, som har vært innelagt på mentalsykehuset i flere tiår. Zack får det for seg at Audreys skadde hjerne er et mareritt av en reaksjon på den teknologiske revolusjonen i det tyvende århundre, og om Audrey virkelig er syk, er sykdommen hennes bare en speiling av det moderne samfunnet? Dette lukter samfunnskritikk, og det er jo bra. Det har liksom ikke svingt ordentlig siden 1984.

Alison Moore - The Lighthouse - Onsdag 3.oktober
Nylig separerte Futh er på vei med ferge over Nordsjøen. Målet er Tyskland, der han planlegger å feriere til fots (jeg skjønner hvorfor han er separert!) Den første natten tilbringer han i et lite familiedrevet hotell, med en uforklarlig fiendtlig bartender. Furth legger det bak seg i det han påbegynner en ukes gåtur langs Rhinen. Gåturen bringer frem minner, og Futh grunner over barndommen, sine foreldres - og sitt eget ødelagte ekteskap, men historiene sirkler alltid tilbake til det samme temaet; hvordan moren forlot ham som barn, og den emosjonelle voiden dette skapte. Ved ukens slutt returnerer han til det lille hotellet, uten å vite hva som har utspilt seg der i hans fravær.

Jeet Thayil - Narcopolis - Mandag 8. oktober
Boken omhandler sex, stoff, død, pervesjon, avhengighet, kjærlighet og gud. Likevel er den først og fremst et fantastisk portrett av en vakker, men fordømt generasjon i en nasjon som står på randen av å selge sjela si. Narcopolis viser evolusjonen av Bombay som en stor og ødelagt metropol. Historien starter i Bombay på 70-tallet, der fortelleren som ankommer fra New York raskt fascineres med livet bak byens fasade, spesielt opiumsalget og bordellene. Tiårene passerer og avdekker et Bombay i endring, der opiumet har måttet vike for heroin fra Pakistan. Fortelleren returnerer i 2004. Jeg sanser en ny episk historie om India. Er dette den nye Shantaram?

Hilary Mantel - Bring up the Bodies - Søndag 14.oktober
Mantel vant Bookerprisen i 2009 med boken Wolf Hall. I oppfølgeren - Bring up the bodies har kong Henry etter syv års kamp fått gifte seg med Anne Boleyn. Året er 1535 og Henry er så langt lite imponert over sin brud. Hun har feilet ham i å bære frem en sønn for å sikre Tudor-arverekken og hennes skarpe sinn har resultert i uvennskap og misnøye hos tidligere gode venner. Henry har allerede sett seg ut en ny dronning og ber sin høyre hånd, Thomas eliminere sin kone. Over tre redselsfulle uker fanges Anne i et nett av konspirasjoner, rykter og en dramatisk rettssak.  Hva blir prisen for Annes hode?


...så da rekker jeg nok ikke å begynne å trene denne måneden heller (SÅ synd...).

Jeg drømmer om å få lage et bokomslag

Det er begrenset hvor mye tid man kan se ut vinduet fra et klasserom før man begynner å tegne. Dette er spesielt sant når man er oppvokst i en kommune som er så liten at det ikke er en sjel å se likevel. Skoleresultatene mine var gode nok til at lærerne ikke brydde seg nevneverdig om at jeg tegnet i timene. Vel, grensen ble trukket da jeg tok med et akvarellskrin. Hjørnet der jeg og venninnen min satt i klasserommet var tapetsert med tegningene mine. Jeg ville bli klesdesigner, så de fleste bildene var av kvinner som poserte i noe jeg i ettertid klart vil kalle smakløse antrekk. Det var korte plastskjørt, englevinger, og catsuits som får Marvel Comics sine heltinner til å se anstendig antrukket ut. Før jeg forlot ungdomskolen hadde jeg nok tegninger til å dekke gangene mellom klasserommene. En slags catwalk – tenkte jeg. På videregående ble det mindre og mindre tegning. På høyskolen gjorde jeg sporadiske forsøk på å satse på tegningen. Jeg lanserte blogger, tegnet flere ganger i uken. Det varte sjelden mer enn en måned eller to. Som barn tegnet vi alle sammen, hvorfor sluttet vi? Hvorfor sluttet jeg?

Tegning for meg nå, er en merkelig hobby. Jeg liker å tro det er en lidenskap, men likevel er det ikke så ofte jeg kunne tenke meg å tegne. Jeg slipper faktisk helst. Spør du meg om jeg vil støvsuge eller tegne blir svaret fort støvsuge. Likevel ville jeg aldri si at å støvsuge er en lidenskap (noe hybelkaninene under sofaen er et klart bevis på). Jeg vil tegne. Jeg har bare ikke lyst. Det som skulle bli en innledning til hvorfor jeg kunne tenke meg å gjøre et bokomslag ser jeg nå ser ut til å ha blitt et innlegg i seg selv - og det sier at jeg ikke har lyst til å tegne. Meh.

Vi starter på nytt. Jeg har lyst til å tegne et bokomslag. Kanskje skulle jeg starte et nytt prosjekt der jeg tegner alternative omslag til bøker jeg har lest, eller at jeg inkluderer temaer/ karakterer fra bøker i tegningene mine? Det kunne vært gøy.

Foto: Trond Andersen

Foto: Trond Andersen

søndagskos

Tidligere i tyveårene kunne jeg ikke fordra søndager. Slutten av helgen og stengte butikker føltes for meg mer som å stå i kø i påvente av noe man ikke gleder seg til enn en fridag. De siste årene, har dette endret seg helt. Søndag er en dag for kos, opplading og hvile. I dag har jeg spist sen frokost med min kjære, og kost meg med Herr Meow-Meow på sofaen i et forsøk på å finne stream-bare episoder av andre sesong Game of Thrones.

leiligheten begynner å komme i ordning

søndagskos med herr meow meow

Drammen - min nye hjemby

 Jeg kuttet forøvrig ut boken til Lilly. Jeg vet allerede hva herpes er, at gutter kommer til å knuse hjertet ditt og at tenåringsgraviditet ikke er optimalt (ikke fra førstehåndserfaring heldigvis, men hei). Jeg har også tenkt på det, en slik bok bør ikke være annet enn en påminnelse for mor/far for hva de ønsker å snakke med barnet sitt om. For hvor kleine lærdommer om livet enn må være å gi, så er dette noen av samtalene som knytter foreldre og barn sammen - også i voksen alder. Jeg tror heller ikke man kan unngå å gjøre sine egne feil ved å lese om andres, livet må leves med de oppturer og nederlag som følger.

 Håper dere har en god helg, alle sammen!

Kjære avkom - her er en guide til livet

Akkurat nå leser jeg Peter Greyson med Dear Lilly - en fars råd til sin datter, sammenfattet i bokformat. 2009.  I en alder av 33 var Greyson redd han ikke alltid ville kunne være tilstede for å lære sin treår gamle datter alt hun ville trenge å kunne for å klare seg i verden, om han ville klare å sette gode eksempler og forberede henne nok slik at hun tar de riktige avgjørelsene senere i livet. Så en kveld, i noe forfatteren selv beskriver som en "regnstorm av tvil over egen tilstrekkelighet" hadde han et øyeblikks klarhet. Han forstod at han ville kunne gi relevante og gjennomtenkte råd til datteren gjennom hele oppveksten og samtidig unngå de klamme far-til-datter samtalene. Løsningen ble noe jeg mistenker fedre over den ganske verden ønsker å utruste sine døtre med: en håndbok. Erfaringene fra et tidligere misbrukt barn, et stoffavhengig manneludder med fantastisk kvinnetekke, en suicidal depressiv person i kamp med sine indre demoner og veien til et godt liv er alle sammenfattet. Peter Grayson bruker både kunnskapen sin som far og lærer for å guide datteren gjennom en labyrint av sannhet, bedrag, usikkerhet. Overlevelsesguiden inkluderer: gutter lyver, hva alle gutter ønsker seg i en kjæreste, historier fra en stoffavhengig hverdag, alle har det vondt, og hvordan komme seg gjennom ungdomskolen.

Caset er, jeg trodde ikke det var denne boken jeg leste. Jeg trodde jeg leste boken Letters to Lily. Hvordan er det mulig, lurer du kanskje nå.

Vel, Letters to Lily (med en L) er utgitt i 2006 og er også en bruksanvisning skrevet til en tenåringsjente. I tretti ærlige og upretensiøse brev til barnebarnet besvarer Alan Macfarlane spørsmål om hvordan verden fungerer og hvor hun passer inn. Lilys spørsmål rangerer fra det intime, personlige og moralske til det politiske, sosiale og filosofiske. Hva er godt og hva er ondt? Hva er religion? Hvordan kan jeg være meg selv fullt og helt? Er rett og galt det samme uavhengig av hvor i verden du befinner deg? Hva er skjønnhet? Hva er fremgang? Er tortur nødvendig? Er kunnskap alltid bra? Hva er sex? Er demokrati en god ide? Dette er bare noen av spørsmålene bestefaren besvarer. Boken spenner med andre ord litt bredere en Greysons "Dear Lilly" som fokuserer mer på det helt personlige og relasjonen til de som står deg nærmest.

Ganske likt altså. Konseptet begge bøkene er bygget på likner også veldig på den fantastiske bloggen 1001 rules for my unborn son fra 2009. Bloggen er i senere tid utgitt som bok og inkluderer tradisjonelle, artige og urbane livsregler som fungerer som en bruksanvisning for å bli en Bra Mann - arbeidsom, omtenksom, sjarmerende - og selvfølgelig velkledd.

Det er klart, tar vi det i rekkefølgen det ble publisert er Letters to Lily (2006) først etterfulgt av Dear Lilly og 1001 rules for my unborn son (2009) kan man jo lure på om de ble litt inspirert av hverandre?

V.Diffenbaugh - The Language of Flowers (Blomstenes hemmelige språk)

Victoria har hatt en oppvekst som kasteball i barnevernet og har hatt omtrent like mange fosterfamilier som andre barn har hatt sko. Hun har sluttet å pakke med seg tingene sine når barnevernet henter henne og dukker alltid opp tomhendt hos den nye familien. Det varer uansett ikke så lenge. Hennes foretrukne kommunikasjonsform er blomster. Fra hun er 10 til 18 bor hun på barnevernsinstitusjon, etter fylte atten er det på tide å klare seg selv. I stedet for å lete etter jobb anlegger Victoria en egen liten hage i parken hun sover. En dag fanger hun oppmerksomheten til den lokale blomsterhandleren, Renata.

Forfatter: Vanessa Diffenbaugh

Tittel: The Language of Flowers (Blomstenes hemmelige språk) (2011)

Første setning: For eight years I dreamed of fire.

i et nøtteskall: Kan en kasteball slå røtter, og trenger egentlig kjærlighet røtter, eller er det som mose?

Favorittutdrag:

"I'd spent every spare moment memorizing the meanings and scientific descriptions of individual flowers, but the knowledge went mostly unutilized. I used the same flowers again and again: a bouquet of marigold, grief; a bucket of thistle, misanthropy; a pinch of dried basil, hate."

"Now as an adult, my hopes for the future were simple: I wanted to be alone, and to be surrounded by flowers."

"Red roses mean love; yellow roses infidelity. So a man would have to choose his flowers carefully."

Tanker i ettertid:

Noen ganger får du ikke det du ønsker deg – andre mennesker kommer i veien. Heldigvis er dette stort sett til ditt eget beste, iallfall om du foretrekker blomster fremfor folk. Barnevernet får relativt hard medfart her, som en håpløs part som mener det godt, men som ikke lytter eller forstår. Redningen blir arbeid (næringslivet til unnsetning!) og gleden Victoria finner i å skape noe helt unikt for sine kunder. Gjennom arbeidet treffer hun mennesker og utfordres kraftig når hun også finner kjærlighet. En fin historie, som ble lest ferdig på to dager. Likevel er det ikke full pott hos meg. Jeg liker ikke Victoria særlig godt, jeg syntes hun er en forenklet figur og alle rundt er så tålmodige at alle naturlige konflikter unngås. Boken har et klart budskap om at alle kan elske og elskes tilbake, og at det aldri er for sent å knytte seg til mennesker.

Anbefales: Deg som liker chicklit, blomster eller begge deler.

Karakter: C

H. Murakami - Sputnik Sweetheart

I forbindelse med Murakamis Nobelsprisnominasjon ønsker jeg å trekke frem flere av bøkene han som jeg har lest, før jeg startet bokbloggen. Sputnik Sweetheart er en av de siste. Boken handler om to og tyve år gamle Sumire som er forelsket i en eldre kvinne. Sumire ønsker å bli forfatter, hun kler seg i for store secondhand klær og svære støvler. Overrasket over de lesbiske følelsene bruker Sumire mye tid på telefonen med bestevennen K om spørsmål som; hva er begjær og hvorvidt hun bør fortelle den eldre kvinnen om følelsene sine. K er frustrert med sin egen forelskelse i venninnen Sumire og trøster seg med en affære med en gift kvinne. Trekantdramaet er komplett. I det minste til Sumire forsvinner, for selv om Sputnik betyr reisefølge - reiser vi alle egentlig alene.

Forfatter: Haruki Murakami

Tittel: Sputnik Sweetheart (2001)

Første setning: In the spring of her twenty-second year, Sumire fell in love for the first time in her life.

I et nøtteskall: Tre mennesker splittes, ikke av hendelser så mye som av motsetninger i seg selv. Halvdelene de mister syntes å være essensen deres, selve livslysten. 

Favorittutdrag:

"I'm sure you don't know this",  she said calmly, returning her glass to the table. "The person here now isn't the real me. Fourteen years ago I became half the person I used to be. I wish I could have met you when I was whole - that would have been wonderful. But it's pointless to think about that now."

I find it hard to talk about myself. I'm always tripped up by the eternal who am I? paradox. Sure, no one knows as much pure data about me as me. But when I talk about myself, all sorts of other factors - values, standards, my own limitations as an observer - make me, the narrator, select and eliminate things about me, the narratee. I've always been disturbed by the thought that I am not painting a very objective picture of myself. This kind of thing doesn't seem to bother most people.

Tanker i ettertid:
Jeg likte boken godt - den har den forunderlige lettheten, men samtidige melankolien Murakamis bøker ofte har. Historien er dog en tvist av den samme han alltid forteller; om en ung kvinne det er tett opp mot umulig å komme innpå - og en ulykkelig betatt ung mann. Jeg var heller ikke så begeistret for slutten noe som gjør at karakteren blir lavere enn jeg pleier å gi Murakami.

Anbefales: Deg som har lest en bedre bok av Murakami fra før.

Karakter: C

F.Bill - Crimes in Southern Indiana: Stories

Jeg leste om Forbrytelser i Southern Indiana på Solgunn sin blogg, der hun vekket interessen min med følgende innledning i sin bokanmeldelse:

”Kvinnen var white trash-sexy. Skittent bleika hår. Nådeløst hvit hud. Øyne så bunnløse at de må ha vært gravd ut av en gud som erstatta glede med smerte.” Slik beskrives Connie, mora til Pine Box, gutten som bestefaren kalte bastard før han pakka ham inn i en striesekk og kasta sekken på elva.

Forfatter: Frank Bill


Tittel: Crimes in Southern Indiana: Stories (2011)

I et nøtteskall:
Vold, bedrag og misbruk fra dine nærmeste i et miljø du ikke har ressurser til å forlate. Southern Indiana portretteres som et helvete på jord der det gang på gang demonstreres hvor lite humane mennesker er, og hvor lett det er å dolke familie i ryggen.

Favorittutdrag:
"Life would never be easy again. The only time life is easy is childhood, but by the time a person realizes this, it's too damn late."

"Sorry. Dr. Towell is booked for today."Muffled, he hears her say it's the bipolar."What the hell is bipolar?" he yells. "I'm not bi anything, curious or sexual. I'm a homo sapien. A straight white male."

"He told Ina one of the illegals had a license with the name Bob on it. And that's when Ina blew up. Accused him of racial profiling. "illegals can have American names." "His license IDed him as Bob Dylan."

"The female was white-trash erotic. Dirty peroxide locks. A remorseless marrow-white complexion. Eyes so bottomless they were carved out by a God that substituted pleasure in the form of pain."

Tanker i ettertid:
Sett alene er enkelte av novellene brilliante. De er opp i mot noe av det mest spennende, trailerpark-eksotiske og grusomme jeg har lest. Satt sammen blir det litt for mye av det samme. Det er for mange som får en runde skudd fyrt av i magen, for mange kneskåler som knuses og familiemedlemmer som bruker og bedrar hverandre på de styggeste måter. Det blir rett og slett for kompakt jævelskap. Til slutt tenker jeg at det eneste man kan gjøre med Southern Indiana er å tenne på. Tenne på og ikke se seg tilbake. Det viser seg at jeg ikke er den eneste som tenker akkurat det, for slik avsluttes altså den siste av de 17 novellene. Noen mener at forfattere som Bill ikke har stamina til å skrive en roman, fordi det ikke er et passende rammeverk for side etter side med vold – derfor må han ty til novellene. Dette er jeg ikke enig i. Samfunnet Bill skildrer føles ekte, menneskene har sine sorger og problemer (ikke at jeg syntes det unnskylder dem i det de gjør) og novellesamling er ikke et annenklasses format for skrivere uten stamina til å skrive romaner. Novellene bør derimot leses en eller få av gangen med litt tid til å fordøye innimellom. Hvis ikke kan man lett miste motet.  Det er en helt klar samfunnskritikk i boken, barn som ser Jerry slå Tom i takt med at far banker mor og menn som returnerer fra krig uten noe som helst form for støtteapparat, som tyr til drikke og amfetamin for å komme seg videre. Mennesker som ødelegges - for så å ødelegge andre.

Anbefales:  Jeg tror dette er en bok mange vil kunne få noe ut av, men lesere med lav toleranse for vold og blod bør holde seg helt unna.

Karakter: Det er vrient, noen av novellene er en klar A, noen er en D, flesteparten av de er en C. Derfor gir jeg C som snittkarakter, selv om det kanskje kan virke litt urettferdig.

R.Adams - Watership Down

Da er jeg tilbake fra Tyskland og ferdig med Watership Down. Ny uke, ny bokanmeldelse. 

Forfatter: Richard Adams 

Tittel: Watership Down (1972)

Trivialia:

Flere musikere har referert til Watership Down; her er en kort liste: America - med sangen Watership Down (1976), Bo Hansson – Rabbit Music, senere også et album med navn "Music inspired by Watership Down", Ladytrons musikkvideo for Ghosts (2008) hadde mange referanser til Watership Down, And You Will Know Us by the Trail of Dead hadde en sang på sitt selvtitulerte album med tittelen "Prince with a thousand enemies" (1998), Common Market hadde sangen Watership Down i 2008, AFI brukte bilder fra filmatiseringen av Watership Down på coveret til albumet Decemberunderground, punkbandet Bigwig har tatt navnet til en av hovedkarakterene i boken og har klipp fra filmen Watership Down i musikkvideoen til "the best of me", Vanessa Carltons album Rabbits on the Run (2011) var inspirert av boken, Skrillex har gitt plateselskapet sitt navnet OWSLA – som er navnet på kaninmilitæret i Watership Down, Owl City synger om "the crow and the beanfield" i sangen "honey and the bee" og refererer med dette til tittelen til kapittel 9, Garfunkels sang "bright eyes (1978) laget for filmen Watership Down.

Boken har helt klart hatt en betydelig innflytelse innen musikken, men også i andre medier har den satt sine spor: I Stephen Kings bok "The Stand" – leser hovedkarakteren Stu Redmann Watership Down uten pause i to dager, I TV serien Lost kan man flere ganger se Sawyer lese boken, i filmen Donnie Darko – en av mine favorittfilmer- diskuteres boken og filmen Watership Down. Det er mange flere eksempler.

Første setning: The Primroses were over.

I et nøtteskall: Watership down minnet meg opprinnelig om et av favorittbarnetv-programmene mine som liten - Flukten fra dyreskogen (The animals of Farthing Wood). Historien følger flukten til en liten flokk kaniner i søken etter trygge og frie omgivelser – det gode liv. Kaninene har språk, kultur/religion og klare personlighetstrekk. På tross av dette er de helt klart kaniner.

Favorittutdrag:

"Long ago, Frith made the world. He made all the stars too and the world is one of the stars, he made them by scattering his droppings over the sky, and this is why the grass and the trees grow so thick on the world. Frith makes the brooks flow. They follow him as he goes through the sky and when he leaves the sky they look for him all night. Frith made all the animals and birds, but when he first made them they were all the same. The sparrow and the kestrel were friends and they both ate seeds and flies. And the fox and the rabbit were friends, and they both ate grass. And there was plenty of flies and plenty of grass, because the world was new and Frith shone down bright and warm all day. Now El-ahrairah was among the animals in those days and he had many wives. He had so many wives that there was no counting them and the wives had so many young that even Frith could not count them and they ate the grass and the dandelions and the lettuces and the clover and El-ahrairah was the father of them all… Then Frith said to El-ahrairah, "Prince Rabbit, if you cannot control your people, I shall find ways to control them. So mark what I say". But El-ahrairah would not listen and he said to Frith "My people are the strongest in the world, for they breed faster and eat more than any of the other people"…

"There is a rabbit saying "In the warren; more stories than passages; and a rabbit can no more refuse to tell a story than an Irishman can refuse to fight"."

"Human beings say, "It never rains but it pours." This is not very apt, for it frequently does rain without pouring. The rabbits proverb is better expressed. They say "One cloud feels lonely" and indeed it is true that the appearance of a single cloud often means that the sky will soon be overcast."

Tanker i ettertid:

Hvorfor denne boken har inspirert så mange er lett å se. Den sier noe om jakten på det gode liv, hvordan ulike personer fungerer i ulike samfunn (fra det helt totalitære til det bekvemme men fordummende livet mange lever, til det virkelig frie der man har kontakt med sin natur). Boken forklarer hva en god leder er, og langt på vei også hva man kan oppnå ved å være modig, ærlig og rettferdig. Jeg likte boken virkelig godt, men skal jeg peke på en ting jeg syntes var litt synd – så må det være at historien er blottet for interessante kvinnelige karakterer. Det pleier egentlig ikke å være noe jeg tenker på når jeg leser en bok, men det ble ganske fremtredende. Ellers elsker jeg den lille innføringen i kaninenes språk (lapin) der for eksempel alt som er mer enn fire omtales som hrair, fordi kaniner ikke kan telle lenger. Elil er fiender, og Silflay er å gå ut av hullene for å spise. Fu Inle – betyr etter månen har steget, kaniner kan jo ikke klokken. Som en samlende figur i kulturen er helten Elil-Hrair-Rah, eller El-ahrairah, prinsen med tusen fiender. Han er for kaninene hva Robin Hood var for engelskmennene.

Anbefales: samfunnsengasjerte mennesker (som liker kaniner).

Karakter: B