Jeg er akkurat ferdig med Elena Ferrantes The Lost Daughter, en frittstående liten bok. Jeg har tidligere tenkt at dette er en perfekt bok å gi til folk som jeg ønsker å introdusere for Ferrante, for jeg elsket Napolikvartetten - men å selge inn en bokserie på fire bøker er ikke alltid like lett. Så jeg har gitt bort The Lost Daughter, uten å ha lest den selv. Jeg burde heller gitt bort My Brilliant Friend.
Forfatter: Elena Ferrante (Psaudonym)
Tittel: The Lost Daughter (2008)
Sideantall: 140 sider
Plot
Leda er på ferie alene. Hun er 47 år (men ser ut som 40), skilt og har to voksne døtre. På stranden observerer hun en storfamilie fra Napoli. En vakker ung mor med en tre år gammel datter fanger oppmerksomheten hennes. Leda reflekterer over sine egne valg som mor og forholdet til døtrene som voksen. Hun begår også en merkelig liten forbrytelse som får større ringvirkninger enn hun kunne forutsett.
Favorittutdrag
“How foolish to think you can tell your children about yourself before they're at least fifty. To ask to be seen by them as a person and not as a function. To say : I am your history, you begin from me, listen to me, it could be useful to you.”
How many ways can I write my one book
Elena Ferrante forteller den samme historien eller i det minste en historie som er veldig lik som historien til Elena fra Napolikvartetten (som kom etter The Lost Daughter.) Både Elena og Leda kommer fra Napoli, men har lagt byen og de fleste familierelasjonene bak seg for en akademisk karriere. Begge har også forlatt mann og to unge døtre for å leve ut egne ambisjoner, for så å vende tilbake til familien. Flere av karakternavnene er de samme og det er en generell stemning av at begge bøker er skrevet ut fra det samme selvopplevde materialet. Men her spekulerer jeg.
Ledas karakter minnet meg om de minst sympatiske delene av Elena i Napolikvartetten. Perioden der hun sliter som småbarnsmor. Å få barn kan være nærmest selvutslettende, og Ferrante skriver godt om det hun kaller "the shattering" av selvet. Å ikke kunne tenke, å ikke lenger ha tid til å være kreativ og på denne måten føle at du mister det som definerte deg. Både Elena og Leda er akademikere som lever for og av å skrive, og som vokser på anerkjennelse av sin intelligens. Morsrollen føler de seg mislykket i, for barna vil alltid ha mer enn de gir. De er ikke alene om å ha det slik, men Elena Ferrante drar det litt lengre.
Sånn avslutningsvis vil jeg si at Elena Ferrante for meg er den litterære versjonen av Coldplay. How many ways can I sing my one song, eller i dette tilfellet write my one book. Jeg hadde det litt slik med Murakami og, og akkurat som 1Q84 er det beste han har skrevet - er Napolikvartetten trolig det beste Elena Ferrante har skrevet. Nå skal jeg ikke være så bombastisk, for jeg har lest mer Murakami enn Ferrante. Så les Napolikvartetten - start med My Brilliant Friend/Mi briljante venninne og se om det er noe for deg. Det er bedre enn å ta denne bare fordi den er frittstående og relativt kort.
Karakter: C
Anbefales: Mødre som er skikkelig ferdig med å kjøre bil på teppet og kle på dukker.
Tags: #Ferrantelapskaus, #GodMenIkkeDetBesteHunHarSkrevet, #LesNapolikvartettenIsteden, #FortjenteDenKongla
 |
| bildet er lånt fra Scroll.in som har skrevet en artikkel om hvorfor en journalist synes det var en god ide å avsløre identiteten til Ferrante. |
Forfatter: Elena Ferrante (Psaudonym)
Tittel: The Lost Daughter (2008)
Sideantall: 140 sider
Plot
Leda er på ferie alene. Hun er 47 år (men ser ut som 40), skilt og har to voksne døtre. På stranden observerer hun en storfamilie fra Napoli. En vakker ung mor med en tre år gammel datter fanger oppmerksomheten hennes. Leda reflekterer over sine egne valg som mor og forholdet til døtrene som voksen. Hun begår også en merkelig liten forbrytelse som får større ringvirkninger enn hun kunne forutsett.
Favorittutdrag
“How foolish to think you can tell your children about yourself before they're at least fifty. To ask to be seen by them as a person and not as a function. To say : I am your history, you begin from me, listen to me, it could be useful to you.”
How many ways can I write my one book
Elena Ferrante forteller den samme historien eller i det minste en historie som er veldig lik som historien til Elena fra Napolikvartetten (som kom etter The Lost Daughter.) Både Elena og Leda kommer fra Napoli, men har lagt byen og de fleste familierelasjonene bak seg for en akademisk karriere. Begge har også forlatt mann og to unge døtre for å leve ut egne ambisjoner, for så å vende tilbake til familien. Flere av karakternavnene er de samme og det er en generell stemning av at begge bøker er skrevet ut fra det samme selvopplevde materialet. Men her spekulerer jeg.
Ledas karakter minnet meg om de minst sympatiske delene av Elena i Napolikvartetten. Perioden der hun sliter som småbarnsmor. Å få barn kan være nærmest selvutslettende, og Ferrante skriver godt om det hun kaller "the shattering" av selvet. Å ikke kunne tenke, å ikke lenger ha tid til å være kreativ og på denne måten føle at du mister det som definerte deg. Både Elena og Leda er akademikere som lever for og av å skrive, og som vokser på anerkjennelse av sin intelligens. Morsrollen føler de seg mislykket i, for barna vil alltid ha mer enn de gir. De er ikke alene om å ha det slik, men Elena Ferrante drar det litt lengre.
Sånn avslutningsvis vil jeg si at Elena Ferrante for meg er den litterære versjonen av Coldplay. How many ways can I sing my one song, eller i dette tilfellet write my one book. Jeg hadde det litt slik med Murakami og, og akkurat som 1Q84 er det beste han har skrevet - er Napolikvartetten trolig det beste Elena Ferrante har skrevet. Nå skal jeg ikke være så bombastisk, for jeg har lest mer Murakami enn Ferrante. Så les Napolikvartetten - start med My Brilliant Friend/Mi briljante venninne og se om det er noe for deg. Det er bedre enn å ta denne bare fordi den er frittstående og relativt kort.
Karakter: C
Anbefales: Mødre som er skikkelig ferdig med å kjøre bil på teppet og kle på dukker.
Tags: #Ferrantelapskaus, #GodMenIkkeDetBesteHunHarSkrevet, #LesNapolikvartettenIsteden, #FortjenteDenKongla
Sitatet du skriver er veldig interessant. Jeg håper og tror hun tar feil, for det er en ganske trist betraktning. En virkelig artig ting med å bli voksen er hvordan forholdet til foreldrene våre endres, i hvert fall synes jeg det. Jeg har alltid hatt et godt forhold til min mor, men jeg synes det har blitt enda mer styrket av at jeg kan se henne med et nytt perspektiv når jeg selv er voksen. Vi kan snakke sammen på en annen måte. Jeg tror nok at vi alltid vil være preget av de rollene vi har og kanskje har karakteren i boken rett i at vi aldri kan gi helt slipp på det, men at vi kan se dem som mer enn bare en mor eller en far tror jeg nok er fullt mulig før vi er 50.
SvarSlettJeg mistenker at jeg aldri kommer til å lese Ferrante, men skulle jeg gjøre det likevel tror jeg nok det blir Napolikvartetten.
Hei Labben! Takk for lang kommentar. Jeg er enig i at man ser moren sin på en annen måte når man blir voksen (og det er jo en bra ting!). Relasjonen min til mamma endret seg også når jeg selv ble mamma og forsto alle følelsene (og alt arbeidet!) hun har investert i oss. Høres jo helt corny ut, men en enorm takknemmelighet for en god barndom kom sent men godt. I tillegg ble hun raskt en god rådgiver for en med hundre spørsmål om livet med baby.
SvarSlettHeheh, jeg befinner meg altså mitt i målgruppa for denne. Er. Så. Lei. Av. Å. Kjøre. Biler. Fram. Og. Tilbake. På. Gulvet.
SvarSlettTror allikevel jeg hopper over. Kanskje leser jeg Napoli når kidden har blitt større og jeg stikker på aleneferie til Italia (2050).