fredag 7. juni 2013

C.McCarthy - The Road (Veien)

I serien "Linn leser bøker alle andre har lest for år og dag siden" presenterer jeg The Road. Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett filmen før jeg begynte å lese den. Det hadde jeg ikke. Jeg har sett "No country for old men" – og den likte jeg ikke nevneverdig.

I The Road skildres en verden dekket i aske, der mennesker gjemmer seg for hverandre – fordi nød har redusert mennesker til monstre. Det tidligere klare og blå havet er blitt til brunslimete masse. I USA strekker tomme motorveier seg mil på mil gjennom ødemark med utbrente lik i veikantene. Husene langs veien er utplyndrede og nedbrent. Mennesker sulter, og de som velger å ikke spise andre sulter mer. På denne måten kan ingen stole på noen andre enn seg selv. Langs veien beveger en far og en sønn seg. Faren har minner om verden slik den var før, mens sønnen er født inn i dystopien som handlingen utspiller seg i. Det skildres en tosomhet uten parallelt sidestykke – og samtalene mellom faren og gutten bærer preg av dette. Til tross for at alt er helt grusomt, bevarer man gjennom hele boken en form for håp.


Forfatter: Cormac McCarthy

Tittel: The Road (2006).

Trivialia: en 70 år gammel McCarthy vant Pulizerprisen med The Road i 2007. The Times kåret den til "best book of the decade 2000-2010". Adresseavisen kåret den til årets beste oversatte bok i 2008. Et samlet kritikerkorps elsker den – og det ropes etter Nobelspris.

I et nøtteskall: The walking dead uten matrasjoner og zombier. Menneskene er monstrene.

Favorittutdrag:
The city was mostly burned. No sign of life. Cars in the street caked with ash, everything covered with ash and dust. Fossil tracks in the dried sludge. A corpse in a doorway dried to leather. Grimacing at the day. He pulled the boy closer. Just remember that the things that you put into your head are there forever, he said. You might want to think about that.
You forget some things, don't you?
Yes. You forget what you want to remember and you remember what you want to forget.

No lists of things to be done. The day providential to itself. The hour. There is no later. This is later. All things of grace and beauty such that one holds them to one's heart have some common provenance in pain. Their birth in grief and ashes. So, he whispered to the sleeping boy. I have you.
Tanker i ettertid:
Det gjør meg litt trist på egne vegne at imens noen trekker paralleller av typen "The Road is a literary mash up composed of equal parts William Faulkner, Raymond Carver, Samuel Beckett, and pulp sci-fi". (GoodReads - David Winn) og " The Road is unsteady and repetitive—now aping Melville, now Hemingway—but it is less a seamless blend than a reanimated corpse: sewn together from dead parts into a lumbering, incongruous whole, then jolted to ignoble half-life by McCarthy’s grand reputation with Hollywood Filmmakers and incestuous award committees" (GoodReads – Keely) så sitter jeg igjen og tenker at "jøss, dette minnet om The Walking Dead". Uansett hva man mener at boken minner en om, eller hvor man mener forfatteren har hentet sin inspirasjon fra er det ikke til å benekte at resultatet er solid. Dette er ikke en actionfylt bok, den drives heller fremover av tanker som "hva gjør mennesker som oss i en situasjon som dette". Det får meg umiddelbart til å tenke på Fluenes Herre og hva som skjer med mennesker når rammene vi lever livet vårt innen løses opp og blir borte. Det får meg til å tenke på krig, de grusomme tingene vi gjør mot hverandre, som vi kanskje tidligere ikke trodde vi var kapable til. Som en sterk kontrast til alt det grusomme står den ubetingede kjærligheten mellom far og sønn. Den siste lojaliteten. Vi ser også at sønnen på mange måter holder faren igjen fra å miste seg selv gjennom å sette grenser og minne ham på at de er "de gode". Det er for meg liten tvil om at The Road har det som skal til for å bli en klassiker.

Anbefales: De som liker å lese dystopisk litteratur

Karakter: B

Andre bloggere som har lest den:
Karin er lunken
Julie fikk innfridd sine skyhøye forventninger
Rose-Marie syntes den var spesiell og ga den terningkast fem
Nina syntes det var en av de beste bøkene hun har lest

- Har du lest den og vil ha link, så lim gjerne inn linken i kommentarfeltet!

4 kommentarer:

  1. Synes det blir feil å skrive om denne boken uten å samtidig si noe om språket. Du gjør forsåvidt det når du sier "Dette er ikke en actionfylt bok, den drives heller fremover av tanker", men det er et par momenter jeg synes bør komme med her.

    Vi leste boken for ikke så lenge siden i en scifi/fantasy-bokklubb på Goodreads. Kan jo nevnes at hardcore scifi-fansen ikke likte boken så godt, men jeg vil si det først og fremst var at de leste den på feil premisser. Det er ikke noen bok som forklarer hvorfor katastrofen inntrådde f.eks. Men leser man den på dens egne premisser (en bok som ikke retter seg mot generelle scifi-lesere) var det en strålende bok.

    Der du snakker om "tanker" ble dette også kritisert i lesegruppen. Mange irriterte seg over at det var vanskelig å skjønne når det var dialog og når det var tanker. Jeg derimot tenkte at det var en av tingene som gjorde boken bra. Det gir den spesielle stemningen. Den stadige gjentagelsen av desperasjonen (håpet som henger i en tynn tråd) gir noen assosiasjoner til Hamsuns "Sult". Men bare språket i seg selv er fantastisk. I likhet med Pettersons "Ut og stjæle hester" kan man lese boken selv om man ikke liker handlingen i seg selv fordi man bare blir revet med av språket, f.eks. når de kommer til en nedlagt bensinstasjon og han skal sjekke om det er noe drivstoff igjen: "The cap was gone and the man dropped to his elbows to smell the pipe but the odor of gas was only a rumor, faint and stale."

    Så kommer man jo også til spørsmålet om han skulle gjort som kona, eller om det var riktig å holde oppe håpet (som han kanskje ikke hadde?) og om det var riktig å oppdra gutten til denne verden. Var det en livsløgn?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg syntes ikke språket bidro spesielt til leseropplevelsen, utover at jeg opplevde det som tosomt. Jeg har lest David Foster Wallace, og da kan man snakke om språk, syntes jeg. Syntes også det er litt arrogant å si at noen leser boken på feil premisser bare fordi de ikke verdsetter det du verdsetter, eller ser den i samme perspektiv som deg.

      Slett
  2. Jeg har vurdert om jeg skal lese denne en stund fordi jeg for tiden holder på å gjøre meg kjent med Southern Gothic-sjangeren, og denne omtalen gjorde meg enda mer nysgjerrig! Har ikke vurdert No Country for Old Men engang, fordi jeg har hørt at jeg ikke ville likt filmen (dersom jeg så den), men tror The Road kan passe meg bedre siden jeg er veldig glad i dystopisk litteratur. Gleder meg!

    SvarSlett

 
BLOG DESIGN BY DESIGNER BLOGS